Gratispassasjer i forholdet

[AnonymBruker]

Dette er en ting jeg ikke klarer å få frem til samboern min.

Vi har vært sammen i mange år og han blir mer og mer "lat" i forholdet.

Det har blitt sånn over årene at jeg har tatt mer og mer ansvar for alt som skjer i forholdet. Han kan riktignok ta ansvar for å handle inn litt mat, men da trenger han helst klare instrukser for hva han skal kjøpe.

Hvis vi skal på ferie må jeg planlegge, bestille og betale. Han sier at han vil ha mer ansvar, men alle oppgaver han påtar seg blir glemt. "Han kan da ikke huske på alt heller". Nei, jeg forstår at det er vanskelig å huske det når jeg spør om det er gjort fem ganger i løpet av et halvt år...

Vil ikke ta over oppgavene han har sagt ja til heller, men til slutt må jeg for å få ting gjort.

Men dette gjelder ikke hvis han finner på noe han har lyst til å gjøre alene. Da kan han snu på en femøring og alt glir på skinner.

Kjenner jeg blir frustrert..jeg er tross alt ikke mamman hans heller!

Han kan finne på å bryte avtaler vi har hatt lenge hvis han skulle finne på noe som er mer morsomt for han - og da har jeg ingenting jeg skulle ha sagt. Prøver jeg å si dette får jeg høre at han må få lov til ting han også. Skulle tro jeg nektet han å gjøre alt....

Mest vondt av alt er at han ikke stiller opp når jeg virkelig trenger han. Jeg var i en virkelig vond situasjon for en tid tilbake, og han ville ikke bruke feriedager på å være sammen med meg (jeg var ikke hjemme) selv om jeg tryglet han om å være der sammen med meg når det var som tyngst.

Hva er det som har skjedd med den flotte kjæresten jeg ble sammen med for mange år siden? Vil ikke gjøre det slutt, bare finne tilbake til det vi hadde.

Føler at han ikke tar eierandel i forholdet lenger, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Av ren frustrasjon får jeg lyst til å gjøre det samme som han, bare gi blaffen og planlegge bare for meg selv - men hva slags forhold blir vel det?

Å, må bare lufte litt frustrasjon. Men jeg tar gjerne imot gode råd.

Anonymous poster hash: 06e37...76f

[Teethgrinding]

Hva er det som har skjedd med den flotte kjæresten jeg ble sammen med for mange år siden? Vil ikke gjøre det slutt, bare finne tilbake til det vi hadde.

Av ren frustrasjon får jeg lyst til å gjøre det samme som han, bare gi blaffen og planlegge bare for meg selv - men hva slags forhold blir vel det?

Anonymous poster hash: 06e37...76f

Jeg tror dette er noe mange par opplever grader av. Det er ganske vanlig at mange kvinner mener mannen deres ikke stiller opp. Mange menn derimot forteller historier om masete damer. Dette går litt på forventninger. Jeg har en venninne som forventer at jeg skal stille opp som støttekontakt når hun virkelig trenger det. Som om vårt vennskap er en slags bindende kontrakt jeg plikter å vie ressurser til. På mange måter er det forhold en kontrakt. En dypere og mer forpliktende kontrakt enn et vennskap. Man forventer et sett med ytelser fra sin partner fordi man er overbevist om at det er en del av "kontrakten". F.eks er det en gjenganger at dersom det er et sykehus involvert skal partneren droppe alt han har i hendene og stille opp. Uansett. En unnskyldning er et tegn på manglende vilje til å ofre litt for deg (og ofte er dette riktig.) Man sitter med uuttalte forventninger om det ene og det andre. Enten det er sexlivet, middagslaging, rydding, besøk til svigerforeldre, etc.

Uten at dette er spesielt kjønnsdelt i utgangspunktet, kjenner nok mange menn seg igjen i følelsen av uforståelige krav om alt mulig rart man må stille opp på til enhver tid. "Kan ikke dama bare fikse de tingene sine selv, da?!". Det er ikke lenger et spørsmål om man kunne ha lyst til å hjelpe, det er et absolutt krav for å holde husfreden. Dette oppleves fort veldig rart og overraskende på en mann. Da kan det være lett å bli enda latere. Motarbeide kravene og vise at man ikke lar seg kontrollere og herse med. Damene forstår ikke denne følelseskalde oppførselen og påpeker at mannen ikke bryr seg. Noe som jo stemmer fordi han føler seg tråkket på i utgangspunktet og har trukket seg unna. Når mannen kommer til det punktet at status "ikke-bryr-seg" er aktuelt har mye av skaden allerede skjedd.

Jeg tror en løsning på dette problemet er at damene tar mer hånd om sitt eget liv. Vær individuell og sterk selvom du er i et forhold. Kjæresten din er ikke en støttekontakt. Han SKAL ikke hente deg på sykehuset etter at du har operert fingeren, men det er skikkelig hyggelig dersom han selv vil. Hva hadde du gjort dersom du var singel? Du hadde tatt taxi. Når man krever at partneren skal være servicepersonell blir det hele destruktivt.

Her er det gråsoner, men prøv å se problematiseringen konstruktivt. Jeg tror dette stemmer.

[Gjest Propelly]

Vis ham dette innlegget.. Mannfolk er enkle individer - må ha alt inn med teskje. Ikke noe hinting, si ting rett ut.

Endret 18. oktober 2013 av Propelly

[Gjest Elseby13]

Det er vel vanlig i mange forhold at kvinnen har ansvar for ferie og handling. Fortell ham spesielt hva han kan ha ansvar for! Feks: neste ferie har du ansvar for! Og hvis han ikke gidder å gjøre noe, ja da blir det ikke noe ferie den sommeren.

Når det gjelder den tingen han ikke tok seg fri for, er det vanskelig å avgjøre om han var urimelig eller ikke. Mistet du faren din eller forstuet du lillefingeren?

[AnonymBruker]

Jeg tror dette er noe mange par opplever grader av. Det er ganske vanlig at mange kvinner mener mannen deres ikke stiller opp. Mange menn derimot forteller historier om masete damer. Dette går litt på forventninger. Jeg har en venninne som forventer at jeg skal stille opp som støttekontakt når hun virkelig trenger det. Som om vårt vennskap er en slags bindende kontrakt jeg plikter å vie ressurser til. På mange måter er det forhold en kontrakt. En dypere og mer forpliktende kontrakt enn et vennskap. Man forventer et sett med ytelser fra sin partner fordi man er overbevist om at det er en del av "kontrakten". F.eks er det en gjenganger at dersom det er et sykehus involvert skal partneren droppe alt han har i hendene og stille opp. Uansett. En unnskyldning er et tegn på manglende vilje til å ofre litt for deg (og ofte er dette riktig.) Man sitter med uuttalte forventninger om det ene og det andre. Enten det er sexlivet, middagslaging, rydding, besøk til svigerforeldre, etc.

Uten at dette er spesielt kjønnsdelt i utgangspunktet, kjenner nok mange menn seg igjen i følelsen av uforståelige krav om alt mulig rart man må stille opp på til enhver tid. "Kan ikke dama bare fikse de tingene sine selv, da?!". Det er ikke lenger et spørsmål om man kunne ha lyst til å hjelpe, det er et absolutt krav for å holde husfreden. Dette oppleves fort veldig rart og overraskende på en mann. Da kan det være lett å bli enda latere. Motarbeide kravene og vise at man ikke lar seg kontrollere og herse med. Damene forstår ikke denne følelseskalde oppførselen og påpeker at mannen ikke bryr seg. Noe som jo stemmer fordi han føler seg tråkket på i utgangspunktet og har trukket seg unna. Når mannen kommer til det punktet at status "ikke-bryr-seg" er aktuelt har mye av skaden allerede skjedd.

Jeg tror en løsning på dette problemet er at damene tar mer hånd om sitt eget liv. Vær individuell og sterk selvom du er i et forhold. Kjæresten din er ikke en støttekontakt. Han SKAL ikke hente deg på sykehuset etter at du har operert fingeren, men det er skikkelig hyggelig dersom han selv vil. Hva hadde du gjort dersom du var singel? Du hadde tatt taxi. Når man krever at partneren skal være servicepersonell blir det hele destruktivt.

Her er det gråsoner, men prøv å se problematiseringen konstruktivt. Jeg tror dette stemmer.

Jeg forstår hva du sier, og jeg er egentlig en veldig selvstendig person. Jeg forventer skjelden at han skal gjøre noen ting, og det er nok derfor ansvaret har havnet hos meg. Jeg ordner selv, og for han legger verden seg bare pent på plass foran nesa hans. Stort sett er det bare når ting er godt som umulig å gjennomføre for meg alene at jeg ber om at han hjelper meg. (Jeg maler, river vegger og setter sammen ikeamøblene mine selv...Kan godt gå på kino uten han også om han ikke har lyst)

Men når han sier at han vil ha ansvar så synes jeg det er kjipt å snappe til meg jobbene fra han. Han får utallige muligheter til å gjøre det før jeg til slutt griper inn fordi tiden har løpt fra oss.

Jeg har ikke de største forventningene, men synes det er vondt når han bryter avtaler vi har hatt lenge fordi han fikk lyst til noe annet. Føler at han ikke eier ansvar for forholdet, han kan egentlig bare velge ut de bitene han liker og drite i resten.

Og når jeg ba han om å være der for meg var det mye verre enn en operert finger eller en forstuet ankel. Jeg var i en dyp mental krise og det eneste jeg egentlig ønsket var å slippe å sove alene om natten slik at angsten og smerten ikke skulle spise meg opp hver gang jeg lukket øynene. Herregud, jeg voksne kvinnen sov med lyset på om natten!

Men hva tenker du vil hjelpe? Jeg spør helt ærlig om råd.

Jeg mener, jeg kan godt bestille og reise på ferie alene, gå på kino uten han og slutte å innkludere han i planene mine om det føles som mas. Har tenkt mer og mer på det, men det føles rart å eksludere kjæresten min på den måten....

Men hva tenker du at er den beste løsningen?

Anonymous poster hash: 06e37...76f

Anonymous poster hash: 06e37...76f

[AnonymBruker]

Han gjør jo det samme for deg? hvorfor skal du gi og gi og gi når han kan bryte alle deres planer for noe annet? Hva er vitsen i å være i et forhold når du egentlig lever som singel mamma med kjæresten din som et barn på en måte. Dette kan jo ikke bli et godt likeverdig forhold på slutten når du må gjøre alt og han bare kan være i forholdet når han gidder.

Anonymous poster hash: 7d05f...7ea

[Havbris]

Jeg tror dette er noe mange par opplever grader av. Det er ganske vanlig at mange kvinner mener mannen deres ikke stiller opp. Mange menn derimot forteller historier om masete damer. Dette går litt på forventninger. Jeg har en venninne som forventer at jeg skal stille opp som støttekontakt når hun virkelig trenger det. Som om vårt vennskap er en slags bindende kontrakt jeg plikter å vie ressurser til. På mange måter er det forhold en kontrakt. En dypere og mer forpliktende kontrakt enn et vennskap. Man forventer et sett med ytelser fra sin partner fordi man er overbevist om at det er en del av "kontrakten". F.eks er det en gjenganger at dersom det er et sykehus involvert skal partneren droppe alt han har i hendene og stille opp. Uansett. En unnskyldning er et tegn på manglende vilje til å ofre litt for deg (og ofte er dette riktig.) Man sitter med uuttalte forventninger om det ene og det andre. Enten det er sexlivet, middagslaging, rydding, besøk til svigerforeldre, etc.

Uten at dette er spesielt kjønnsdelt i utgangspunktet, kjenner nok mange menn seg igjen i følelsen av uforståelige krav om alt mulig rart man må stille opp på til enhver tid. "Kan ikke dama bare fikse de tingene sine selv, da?!". Det er ikke lenger et spørsmål om man kunne ha lyst til å hjelpe, det er et absolutt krav for å holde husfreden. Dette oppleves fort veldig rart og overraskende på en mann. Da kan det være lett å bli enda latere. Motarbeide kravene og vise at man ikke lar seg kontrollere og herse med. Damene forstår ikke denne følelseskalde oppførselen og påpeker at mannen ikke bryr seg. Noe som jo stemmer fordi han føler seg tråkket på i utgangspunktet og har trukket seg unna. Når mannen kommer til det punktet at status "ikke-bryr-seg" er aktuelt har mye av skaden allerede skjedd.

Jeg tror en løsning på dette problemet er at damene tar mer hånd om sitt eget liv. Vær individuell og sterk selvom du er i et forhold. Kjæresten din er ikke en støttekontakt. Han SKAL ikke hente deg på sykehuset etter at du har operert fingeren, men det er skikkelig hyggelig dersom han selv vil. Hva hadde du gjort dersom du var singel? Du hadde tatt taxi. Når man krever at partneren skal være servicepersonell blir det hele destruktivt.

Her er det gråsoner, men prøv å se problematiseringen konstruktivt. Jeg tror dette stemmer.

Jeg tror du har rett i mye av det du skriver. I et langvarig forhold glir man lett inn i roller som er mer eller mindre uttalt. Jeg kan for egen del si at jeg (ubevisst) tok til meg rollen som direktør for AS familie uten å ha diskutert dette med mannen min. Og vi hadde nok gjort et dårlig grunnarbeid mht å være tydelige på forventninger. Heldigvis klarte jeg å endre på dette fordi jeg så at det passiviserte mannen min.

Problemene utvikler seg da fordi man ikke kommuniserer tydelig om dette og misforståelsene oppstår. Jeg tror disse misforståelsene dytter oss ut i slike roller. Jeg kan kommunisere noe til mannen min, men det er slett ikke sikkert han hører det jeg ønsker å kommunisere - det kan godt være han hører noe helt annet. Han kan svare - og jeg kan høre noe helt annet enn det han forsøker å kommunisere. Og så er sirkuset igang.

Når dette sirkuset får holde på lenge nok så sitter det to parter med ganske fastlåste oppfatninger om hvilken historie som er mest riktig.Hvis man ikke kan anerkjenne at man er to ulike individer men forventer at partneren skal tenke og føles som en selv, så kan det gå galt. Hvis jeg sier "jeg ville ha gjort sånn og sånn, hvorfor kan ikke han gjøre det samme mot meg?", da anerkjenner jeg ikke at han er annerledes enn meg.

Jeg sier ikke at det er slik hos dere TS - men et forhold er dynamisk og komplekst og det er ofte umulig å sette fingeren på en spesifikk årsak til at et forhold kommer galt ut eller blir assymetrisk. Jeg foreslår at dere enten kommer dere i parterapi eller tar et samlivskurs. Jeg tror mye av dette handler om dårlig kommunikasjon der forventninger og ønsker ikke er tydelige nok. Vær dønn ærlige med hverandre og tål de svarene dere får fra hverandre. Det kan svi - men kan også være befriende godt. Jeg snakker av erfaring. Vi klarte å snu skuta, dette krevde mye jobb og det innebar mye selvransakelse fra meg som kvinne og min rolle i forholdet og familien. Det er verdt et forsøk.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Har kopiert en del av det du skrev, ts. Mine svar er i fet skrift.

Han kan finne på å bryte avtaler vi har hatt lenge hvis han skulle finne på noe som er mer morsomt for han - og da har jeg ingenting jeg skulle ha sagt. Prøver jeg å si dette får jeg høre at han må få lov til ting han også. Skulle tro jeg nektet han å gjøre alt....

Høres ikke bra ut.

Mest vondt av alt er at han ikke stiller opp når jeg virkelig trenger han. Jeg var i en virkelig vond situasjon for en tid tilbake, og han ville ikke bruke feriedager på å være sammen med meg (jeg var ikke hjemme) selv om jeg tryglet han om å være der sammen med meg når det var som tyngst.

Det burde virkelig ikke være nødvendig å trygle ham om noe slikt. Det virker ikke som om han faktisk bryr seg om deg. Har du fortalt ham hvor såret du ble av dette?

Hva er det som har skjedd med den flotte kjæresten jeg ble sammen med for mange år siden? Vil ikke gjøre det slutt, bare finne tilbake til det vi hadde.

Det hjelper ikke om det kun er du som prøver. Har dere prøvd parterapi?

Av ren frustrasjon får jeg lyst til å gjøre det samme som han, bare gi blaffen og planlegge bare for meg selv - men hva slags forhold blir vel det?

Gjør det. En tante av meg nektet til slutt å vaske hjemme da hun innså at min onkel ikke gjorde en dritt med vaskingen. Det gikk ett halvt år før han fikk ut fingern. De er fortsatt gift i dag da, så noe hjalp dem i alle fall..

Anonymous poster hash: 06e37...76f