spørsmål om psykolog.

[AnonymBruker]

Velger å ta denne som anonym..

Jeg sliter med både lett angst og depresjon, i forhold til kronisk sykdom og den psykiske belastningen barnefaren (eks) påfører meg, både i måten han behandler meg på, og måten jentungen reagerer når hun skal på samværshelg/ og reaksjonene hun har etter hun kommer hjem.

Pga kronisk sykdom må jeg ha hjelp av nav, men der er så mye rot i saken min at alt er bare tull..

Både nav og fastlegen min spør gang på gang om jeg ikke hadde hatt nytte av psykologhjelp, for de har sett mine dager der jeg er helt nedbrutt.. men jeg er usikker!

På en måte hadde det vært godt å hatt en person jeg kunne snakket med om alt (snakker mye med familien min, og får god støtte derfra, men føler det kan bli litt mye til tider selv om jeg har de)

Og så er det samværstvisten som holder meg mest igjen, alt barnefaren kan bruke imot meg, det gjør han! og jeg er redd for at hvis jeg starter å gå til psykolog, så vil han bruke det mot meg, og si at jeg da er psykisk syk siden jeg går til psykolog.. (selv om det er han som i stor grad har påført meg dette)

Kan det kun tolkes negativt om jeg som mor går til psykologhjelp?

Fastlegen vil henvise meg til psykolog, men jeg holder igjen fordi jeg ikke vil at han skal ha noe å ta meg på, om dere skjønner..

Anonymous poster hash: 30d35...a61

[AnonymBruker]

Du bør tenke på din egen helse først. Dersom en psykolog vil kunne hjelpe deg til å bli bedre, bør du ta i mto denne hjelpen. Er ikke det også bedre for barnet ditt, med en friskere mor?

Anonymous poster hash: bc40d...9e2

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp hos en mor som nektet å gå til psykolog for sine depresjoner og fobier, og det har absolutt ikke vært positivt for min oppvekst å måtte stille opp som hennes støttekontakt og klagemur. Kom deg avgårde til psykologen for din datters skyld.

Anonymous poster hash: 91c73...1ae

[AnonymBruker]

ts her,

nå har jeg ikke store angstproblemer eller dyp depresjon. men er mer nedfor på en måte, takler ikke alltid ting like bra som før lengre, føler det har vært altfor mye negativt som har skjedd meg siste årene, og spesielt mye psykisk mishandling fra barnefaren (allerede fra jeg ble gravid og frem til nå med alt som har vært imellom)..

Men de reaksjonene jeg får, får jeg når jeg er alene. Jeg er hjemme på dagtid, og merker enkelte dager er veldig vonde.. Jeg kan bli veldig lei meg og nedfor, tårene kommer lett da.. Men så tar jeg meg sammen, dusjer og ordner meg (er bare godt å få utløp for litt følelser når man er alene) når jeg henter jenta i barnehagen så klarer jeg å sku det bort og bare fokusere på jenta mi, smilende og blid og aktiv med henne.

Tror ikke hun merker noe, det er igrunn ingen andre som merker noe på meg heller for den saks skyld, om jeg ikke sier det.

Anonymous poster hash: 30d35...a61

[Guy Fawkes]

Ja hva skal man svare deg nå for ikke å fornærme deg heller, samtidig blir det feil av meg å bare bygge opp under deg.

Jeg må forholde meg objektiv og fortelle meg selv at du forteller meg en subjektiv historie.

Jeg vet ikke noe om det er han som har påført deg disse lidelser ut over din egen påstand. Jeg tror nok at du selv er av en slik oppfatning, dette må du finne ut hos en psykolog og du må møte med åpent syn og ikke ha bestemt deg på forhand.

Det vil ikke hjelpe deg hvis du går dit med forventninger om at han skal sitte å jatte med deg.

Jeg tar ikke stilling til om din historie gjenspeiler den hele og fulle sannhet, fakta som ingjen kan gå rundt. Det vet jeg ingen ting om, men det er like alvorlig å gi deg råd basert på opplysninger jeg ikke vet om er riktig eller ikke.

Du bør derfor søke profesjonell hjelp, har du et problem vil det bare hjelpe deg at du tar tak i problemet. Ingen kan bruke det imot deg, og hvis det skulle skje må du være åpen på at du tar tak i det som er et problem og vil løse det. Ikke gå i forsvar men snu det rundt, det tjener du på.

Lykke til og ikke gjør noe selv som snur spiralen opp til et større konflikt nivå. Du har og et selvstendig ansvar for å holde ballen nede. Krangler om slike ting er farligere enn du aner og du må ta det allvorlig.

[AnonymBruker]

takk for svar Guy Fawkes!

det er jo ikke lett for dere som leser dette, å vite hele min historie. En historie har alltid to sider, med to forskjellige syn, så jeg forteller jo utfra min oppfatning og min side. Hadde min eks fortalt samme historien, så hadde han fortalt en heeelt annen histore!

Kunne skrevet mye mer ang min situasjon, og jeg jeg aktiv på slike forum som dette, men jeg er også veldig forsiktig med slike veldig private ting, da jeg syns det blir veldig feil å utbrodere meg selv og min side av historen til så mange som ikke aner hvem jeg er.. vet aldri hvem som sitter og leser eller kjenner seg igjen i situasjonen (og plutselig er man ikke anonym lengre likevel)

slike ting syns jeg er bedre å ta opp fysisk med andre.

Og slik som du sier, så må jeg møte med et åpent sinn, men samtidig kan jeg ikke bare undertrykke mine egne følelser og si at alt skal bli bra, det er jeg som selv har laget meg et problem f.eks, når det i mitt hode er annerledes.. Men åpen for bearbeiding er jeg. Men jeg har veldig vanskelig for å stole på fremmede fagpersoner, først og fremst med tanke på tillit til den personen.

og det også gjør det litt ekstra vanskelig syns jeg. jeg syns det er veldig sårbart at en person jeg ikke kjenner, skal få vite alt om meg og hva jeg har gått igjennom..

Anonymous poster hash: 30d35...a61

[AnonymBruker]

MEn hvorfor trenger barnefaren å vite at du går til psykolog? Vist du redd han skal bruke det mot deg så må du bare la være å fortelle han det. En psykolig kan i tillegg være god hjelp for deg med tanke på nav og dine rettigheter der, og psykologtimer kan du gå til mens barnet ditt er i barnehagen så du trenger ikke hans hjelp for å passe henne mens du er til samtale.

Jeg har selv hatt enn tøff oppvekst og fått hjelp med dette. Er mor og går fortsatt en gang i blandt til samtaleterapi rett og slett for å fortsette å holde meg frisk for barnet mitt. Selv om jeg ikke alltid føler jeg har noe "negativt" å ta opp i møtene er det ett fint avbrekk å få reflektert tanker og føleser med en som ikke ellers er en del av livet mitt (annen familie ol.)

Takk ja til litt ekstra støtte du. Ivertfall prøv det og finn ut om det er noe for deg, for det høres ut som du kunne trenge litt hjelp. Og husk at psykologer har taushetsplikt og du bestemmer selv hvor mye du vil fortelle og i ditt tempo. om det tar en månde eller ett år eller to..

Anonymous poster hash: 109fc...870

[AnonymBruker]

Det er mye du kan gjøre selv uten psykologhjelp. Jeg har selv gått til kognitiv psykolog for angst og depresjon som ga meg mange lesetips som egentlig har hjulpet mer enn pratingen. Det kalles visst veiledet selvhjelp.

Lesetips:

Lykketyvene - Berge og Repål

Tenk deg glad - Burns

Stress - Kroese

Grunnen til at jeg nevner boka som heter "Stress" er fordi når alt kommer til alt så er angst en stressreaksjon, oftest på noe i fremtiden. Boken lærer deg, i tillegg til mestring av stress og angst, oppmerksomhetsmeditasjon, som er anerkjent av kognitive terapeuter som noe som hjelper mot depresjon.

I tillegg bør du sjekke om du mangler noen vitaminer, få nok søvn, sunn mat og bevege deg hver dag (helst mens det er sol ute).

Kan for all del hende at du trenger profesjonell hjelp i tillegg, men jeg ville vise deg at det er noe du kan gjøre selv også.

Anonymous poster hash: 9df66...37f

[AnonymBruker]

Takk for fine svar!

Anonymous poster hash: 30d35...a61

[Guy Fawkes]

takk for svar Guy Fawkes!

det er jo ikke lett for dere som leser dette, å vite hele min historie. En historie har alltid to sider, med to forskjellige syn, så jeg forteller jo utfra min oppfatning og min side. Hadde min eks fortalt samme historien, så hadde han fortalt en heeelt annen histore!

Kunne skrevet mye mer ang min situasjon, og jeg jeg aktiv på slike forum som dette, men jeg er også veldig forsiktig med slike veldig private ting, da jeg syns det blir veldig feil å utbrodere meg selv og min side av historen til så mange som ikke aner hvem jeg er.. vet aldri hvem som sitter og leser eller kjenner seg igjen i situasjonen (og plutselig er man ikke anonym lengre likevel)

slike ting syns jeg er bedre å ta opp fysisk med andre.

Og slik som du sier, så må jeg møte med et åpent sinn, men samtidig kan jeg ikke bare undertrykke mine egne følelser og si at alt skal bli bra, det er jeg som selv har laget meg et problem f.eks, når det i mitt hode er annerledes.. Men åpen for bearbeiding er jeg. Men jeg har veldig vanskelig for å stole på fremmede fagpersoner, først og fremst med tanke på tillit til den personen.

og det også gjør det litt ekstra vanskelig syns jeg. jeg syns det er veldig sårbart at en person jeg ikke kjenner, skal få vite alt om meg og hva jeg har gått igjennom..

Anonymous poster hash: 30d35...a61

Du skrev i åpningsinnlegget at du ville ha noen å prate med og derfor vil jeg forsøke å gi deg noen korte kommentarer som jeg håper kan være til hjelp.

Du må først og fremst huske på at alt i livet ditt er en prosess, du vil derfor ikke umiddelbart komme deg opp fra det dype mørket du nå synes du er i. Men skal du opp må du engang begynne, du må selv ta initiativ til å bryte sirkelen.

Så kommer vansklighetene, du føler ikke du orker og du finner motargumenter. Jeg er skeptisk til psykologer, kan man bruke det imot meg osv. Dette er en del av kampen, ditt destruktive jeg forsøker å nedkjempe den deg som vil vekk fra det destruktive. Da må du gjøre en øvelse og se deg selv fra utsiden, vurder deg selv objektivt og spåør så deg selv hva er det riktige å gjøre og ikke hva du har lyst til. Alltid når du kommer i disse situasjoner gjør du dette, også gjør du alltid et svaret "det riktige" sier.

Husk også at du ikke bryter ut av sirkelen bare for deg selv men og for dine nærmeste og din datter spesielt. Så lenge du har innsikten i å skrive her å spørre etter råd har du og fornuften til å bruke det.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Behøver barnefar å få vite at du eventuelt begynner å gå hos en psykolog, da? Om dere ikke er sammen, så har han vel ikke noe krav på å få vite det.

Anonymous poster hash: ac708...997