Vanskelig situasjon

[AnonymBruker]

Jeg er litt frustrert for tiden.

Vi har et vennepar som vi har hatt et nært og godt forhold til inntil for 1 års tid siden. Uten at jeg vil gå noe mer inn på dette, så ble kontaktet nærmest brutt da, men det har rettet seg LITT opp nå i det siste. Og det er jo veldig greit.

Casen er den:

Mannen i denne familien er blitt beskyldt for overgrep, noe vi som kjenner han godt ikke kan skjønne kan være tilfelle, og vi tror ikke at han har gjort dette.

Problemet er: De har en datter som er venninne med vår datter. De går fortsatt i barneskole og denne datteren kjenner til HELE historen med alt som har vært, og vi har ikke forstått hvorfor hun har oppført seg så rart ca det siste halve året. Fant det ut her om dagen da det gikk opp for meg at hun visste hva faren var beskyldt for, hun visste hva konsekvensen kunne være om dette var tilfelle (fengsel), og nå var det også kommet frem at det kunne hende at hun skulle flytte sammen med mor.

Dette fordi mor var sint på far akkurat da, og sa det hun tenkte og følte akkurat der og da.

Jenta sliter nå fordi hun er redd for at foreldrene skal være borte når hun kommer hjem. Klarer sjelden være på skolen en hel dag, forsvinner plutselig hjem når hun er på besøk etc. Og jeg skjønner det godt, fordi hun bærer på så mye og hun er så liten!

Jeg mener dette er helt feil måte å gjøre ting på. Jeg mener at unger skal skjermes så godt det lar seg gjøre, fordi de kan slite psykisk i mange år etter en sånn situasjon. Og vi ser jo at hun gjør dette. Jeg spurte moren om datteren visste hva det gjaldt, og hun sa da at de hadde vært nødt til å fortelle dette, for hun merket at noe foregikk. Javel, det er greit at ungen merker at noe foregår, men man trenger jo ikke fortelle hver en minste detalj om hva saken gjelder likevel. Hadde så lyst til å si det til dem, men det hadde jo ikke gjort noen forskjell. :/ Mens vi satt der, satt også ungene der, og JEG måtte be de gå et annet sted mens hun pratet, for jeg synes ikke barna skal vite slike ting.

Nå har ikke mannen min lyst å la datteren vår dra på besøk dit en periode, ikke fordi vi tror at det kan skje henne noe der, men fordi vi ikke ønsker at hun skal vite alt som foregår. Vi tenker at enten roer dette seg ned eller så blir det å eksplodere, men jeg er så usikker på hvordan vi skal håndtere denne situasjonen opp i mot VÅR datter.

Vi vil jo ikke stenge ute den andre jenta, for hun sliter nok som det er allerede, men vi vil ikke at vår datter skal vite mer enn hun må. For henne ble det traumatisk at den andre jenta kanskje skulle flytte.

Vi har valgt å holde oss på avstand i denne situasjonen, spesielt med tanke på at vi ikke har hatt så mye kontakt.

Hva hadde dere gjort i en slik situasjon?

Anonymous poster hash: e755a...742

[Tit]

Dette er vanskelig, det vet jeg. For jeg er oppe i en ligende situasjon. Man vil gi en form for støtte til de berørte, samtidig som man vil beskytte sine egne...

Jeg har kommet frem til at mitt fokus først må være på å beskytte mitt eget barn, ved å holde henne borte fra huset det er snakk om. Jeg mener at barn i så lav alder har aldri godt av slik informasjon i detalj. Noe bør de vel få vite, men ikke detaljer om slike saker. Du kan forsøke å styre hva ditt barn får av info, men vil aldri klare å skåne andres barn.

Du får heller være flink å invitere denne andre jenta hjem til dere, og ha oppsyn med ungene når de er sammen. Det er slik jeg gjør det.

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig med deg i det! Skjønner ikke at de ikke ser at det ødelegger ungen deres. Hun merker jo at det er noe som foregår i form av at den personen som har kommet med beskyldningene ikke har noe med familien å gjøre lenger, og hun synes det er sårt, men jeg hadde heller kommet med en løgn en å fortelle noe sånt, evt sagt at vi hadde kranglet.

Jeg ønsker å styre hva mitt barn får av informasjon, ja. Traumatisk nok for henne å få høre at venninna kanskje skal flytte til et annet sted. Hun gråt sine modige tårer pga dette om kvelden. Måtte også spørre henne om venninna hadde sagt noe annet til henne, i form av detaljer tenkte jeg på da.

Jeg følte også at jeg måtte ta praten med ungene om at andre ikke har lov å gjøre ting med deres kropp som de ikke vil etc, og at uansett om noen sier at det skal være en hemmelighet, så skal det fortelles hjemme. Og at det samme gjaldt dersom noen fortalte at det hadde skjedd med dem, men at det måtte være hemmelig.

Jeg har tilbudt jenta å komme hjem til oss, hun kunne overnatte i dagsvis hvis hun bare hadde lyst, men hun er så redd for at foreldrene skal være borte når hun kommer hjem, at hun tør rett og slett ikke.

Anonymous poster hash: e755a...742

[Tit]

En lei situasjon, for så mange...

Det er foreldrene til jenta sin oppgave å få henne til å føle seg trygg, ikke din. Først og fremst spørst det jo om de er oppmerksomme på jentas redsel. Hvis ikke; kan du snakke med dem? De skjønner sikkert hva du vil frem til, dersom du tenker godt gjennom samtalen på forhånd og formulerer deg på en god måte. Så må det skinne igjennom at du kun vil deres beste.

Det som er sagt, er sagt, og kan slettes fra jentas minne. MEN antagelig kan de trygge jenta noe ved å lytte til henne og ta henne på alvor.

Etter min mening, kan jenta bli skadet for alltid, om ikke dette håndteres riktig nå. Hele familien kan trolig bli skadet. Kanskje bør de koble inn fagfolk i denne situasjonen? Familievernkontoret? Men det er jo ikke opp til deg eller meg å avgjøre, dette er jo noe de må ønske selv! Du kan imidlertid gi dem råd, dersom de står deg nært nok.

Kun noen tips fra meg. Vet hvor vanskelig det er. Jeg ser at barna i den familien jeg kjenner, også sliter. Spesielt det ene barnet. Vi bor på et lite sted, hvor alle kjenner alle, og folk kan være så ubetenksomme, særlig voksne. Så dømmer de folk uten egentlig å vite noe som helst!!!

[AnonymBruker]

Du straffer den stakkars jentungen for å drive informasjonskontroll? Det høres vilt ut. Datteren din kommer hele livet til å få en mengde informasjon du ikke har kontroll over, og selv om dette i en ideell verden er informasjon datteren din bør skånes for så har du ingen kontroll over om hun får den. La datteren din være en god venninne og bli med jenta hjem hvis det er det som skal til. Si fra til jentas foreldre at de ikke skal informere datteren din, men utover det er det ingenting du kan gjøre. Barn snakker, foreldre snakker, lokalsamfunn snakker, internett finnes.

Anonymous poster hash: d4b40...0c9

[Krinoline]

En veldig vanskelig situasjon sett fra alle sider.. Et apropos i forhold til åpenhet overfor barn, så er det tilrådelig i de aller, aller fleste tilfeller der det er skilsmisse, dødsfall, kriminalitet, sykdom og andre alvorlige problemer, å være så åpen som mulig overfor barn. Dette er fordi det er langt mer skadelig, over tid, at barn lurer på hva som skjer og lager sine egne katastrofetanker omkring det. Derfor er råd fra fagfolk i dag at man helst skal si det meste akkurat som det er, med tanke på ivaretakelse av barnets tillit til foreldrene. Denne tilliten, og tilknytningen, er noe av det aller viktigste for barnets videre utvikling.

Nå høres det ut som om denne jenta ikke er godt nok ivaretatt etter at hun ble fortalt om situasjonen. Da er det viktig at foreldrene får høre om dette, jeg synes dere skal ta kontakt og fortelle hva dere ser, og at det er mulig å få hjelp (f.eks av BUP, helsesøster eller familievenn) til å snakke med barnet en gang til, og at hun da skal få stille alle spørsmål hun vil, og trygges bedre. Foreldrene vil garantert ønske denne informasjonen velkommen, for de vil nok sitt barns beste - men de har nok hatt altfor mye å hanskes med over lang tid og har derfor ikke løst situasjonen perfekt.

[Lammelåret]

Det kan være mange grunner til hennes oppførsel, ikke nødvendigvis denne du skisserer. Det er lettere å forholde seg til sannheten levert av trygge voksne enn av egen fantasi. Du høres usikker ut, synes jeg, og jeg kan godt forstå. Dette er en vanskelig situasjon.

I noen fylker underviser incestsenteret i hva overgrep er. De yngste som får undervisning er 7-8 år. Jeg vil derfor tipse deg om å kontakte dem for å få luftet dine tanker og få tips til hvordan du kan forholde deg til dette du vet (tror) datteren din har fått av informansjon. Etter en slik samtale blir det sikkert lettere å snakke med datteren din. Det er kjempeviktig at hun ikke møtes med taushet fra deg/dere.

Incestsenteret har erfaring med at informasjon ikke er skadelig, men hjelpsomt for dem som trenger det personlig og lærerikt for dem som personlig ikke er involvert. Det er overgrep vi skal skjerme ungene fra, ikke informasjon om hvordan forholde seg til vonde ting som skjer.

[AnonymBruker]

Jeg er klar over at jeg ikke kan styre all informasjonen som kommer til min datter, men akkurat i denne saken, er hun ganske tett på fordi de er venninner, og jeg vil beskytte henne mot denne informasjonen. Hun trenger ikke å vite hva faren til venninna er beskyldt for. I mange tilfeller er jeg for å fortelle akkurat hvordan ting er til barna, men ikke i slike situasjoner hvor det er såpass grove beskyldninger.

Jeg straffer ikke jenta, for datteren min har vært der flere ganger bare den siste uken, men vi er litt redd for hva hun får høre der. Jeg ønsker å beskytte både henne og min egen datter, og jenta er trygg på oss og har vært her flere ganger i uka gjennom hele oppveksten. Men akkurat nå gnager det meg litt å sende min datter dit...

Jeg vet familievernkontoret har vært inne i bildet, men vet ikke i hvilken grad.

Jeg er nok litt usikker ja. litt fordi vi ikke helt vet hva som ligger i denne saken, hvem som har rett og hvem som lyver. Jeg tror egentlig på vår venn, men det lurer jo litt i underbevisstheten likevel.....synes dette er ille å i det hele tatt vite om....

Denne saken er ikke kjent her hvor vi bor foreløbig, men er redd for at det plutselig skal komme ut og eksplodere....

Anonymous poster hash: e755a...742