Har begynt å føle egen skyld for overfallsvoldtekt. Noen gode råd?

[AnonymBruker]

Som overskriften sier har jeg i det siste begynt å føle skyld for at jeg ble overfallsvoldtatt på ferie for fire år siden.

Like etter at det skjedde følte jeg ikke skyld, fordi det framsto som så åpenbart at jeg hadde å gjøre med et rovdyr - heller enn en mann.

I tillegg framsto det ikke som noe som handlet om sex, men om vold og makt.

Situasjonen hvor jeg ble voldtatt er "typisk" og blir derfor omtalt en del i media, og det er nok dette som tuller med psyken min nå i ettertid..

Jeg var på ferietur med et familiemedlem (pluss en større gruppe folk fra Norge) og vi spiste middag på en av de siste kveldene, og jeg kom i snakk med en hyggelig mann på en nabobord.

Reisefølget og jeg hadde bodd oppå hverandre i fire uker, så jeg satt stor pris på å snakke med noen andre, så jeg avtalte med familiemedlemmet at jeg og denne mannen skulle gå til en bar som var innen øyensyn av restauranten, og senere møtes ved en kai som lå like ved restauranten på et gitt tidspunkt.

Når jeg skulle gå fra baren for å møte familiemedlemmet ved kaien, greide jeg ikke å finne veien. En mann kom bort på moped og spurte om han kunne hjelpe meg å finne veien fordi det så ut som jeg hadde gått meg vill. Jeg var ung og naiv og takket ja, men at jeg gjerne ville gå dit selv.

Han smilte og sa "slapp av, det er et godt stykke, og du burde ikke gå ute om natten. jeg kjører deg kjapt dit - hopp på!".

Det gjorde jeg, og lang historie kort; jeg forsto raskt hva som skulle skje. Jeg prøvde å hoppe av sykkelen, slå han, rope etter hjelp.. Jeg hoppet til slutt av i stor fart og skadet meg stygt. Han kom tilbake og dro meg inn i et avsidesliggende naturområde.

Vi sloss, han brakk kjeven min, tok kvelertak til jeg mistet bevissthet, kastet mopeden over meg så jeg fikk brannsår osv. osv.

Så voldtok han meg. Da jeg etterpå greide å reise meg for å løpe bort, kom han etter meg og kjørte meg ned med mopeden en siste gang. Jeg fryktet for mitt eget liv i flere timer.

Alt dette har jeg fått terapi og hjelp til å "komme over" så langt det går.

Men nå har jeg fått en vanskelig følelse av at jeg MÅ ta en god porsjon av ansvaret og skylden for at dette skjedde meg.

Jeg burde ikke gått til et annet sted enn reisefølget. Jeg burde ikke kledd meg etter klimaet. Jeg burde ikke ha takket ja til hjelp til å finne veien tilbake. Burde ikke satt meg på mopeden. Det kunne vært avverget, og det kunne vært avverget av meg!

Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal riste av meg denne følelsen.

Mest fordi jeg får inntrykk av at oppegående personer rundt meg virkelig mener at jeg ikke har full rett til å kjenne det som vanskelig at noen nesten tok meg av dage - fordi jeg kunne ha tatt andre valg som hadde avverget det.

Noen gode ord eller tips fra noen som har kjent på det samme?..

Anonymous poster hash: 445a0...502

[Samosa]

Har aldri opplevd noe slikt, MEN må bare si at det _IKKE_ er din skyld!

Du må ikke føle at det er din skyld, for dette avskumet var tydeligvis ikke som de fleste andre mennesker, dvs. normal, en person som respekterer andres grenser og generelt et godt menneske.

Å tenke "jeg kunne ha gjort det og det" er ikke godt for noe, fordi det som skjedde skjedde (dette vet du allerede). At noen blir voldtatt er ALDRI offeret sitt skyld, uansett om h*n går naken ut på byen en lørdagskveld med 10000 i promille. Da ringer man heller sykehuset enn å utnytte mennesker.

De fleste skjønner dette, men dessverre så er det noen mennesker i livet som ikke skjønner dette og du ble eksponert for dette...

Det var ikke din skyld, det kommer aldri til å bli din skyld uansett hvor mye du vrir og vender på det og voldtekt er ALDRI offerets skyld uansett omstendighetene!!!

Sender deg klemmer

[AnonymBruker]

Går du fortsatt i behandling? I såfall vil jeg anbefale deg å ta opp dette med behandler. Går du ikke i behandling, så burde du kanskje ta den opp igjen?

Jeg har ikke vært i akkurat samme situasjon som deg, men jeg opplever selv å føle stor skyld og mye skam etter seksuelle overgrep.

Anonymous poster hash: a4e48...47f

[Genesis]

Kognitiv terapi kombinert med meditasjon er svaret!

[AnonymBruker]

Det du opplever er dessverre ikke uvanlig etter traumer. Jeg synes rådet over om å oppsøke behandling igjen er godt. Du kan komme deg over dette også!

Anonymous poster hash: 24ead...e7f

[Cordelia]

Som sagt du snakker om et "rovdyr". Det var han som aktivt gikk inn og tok kontakt med deg. Den var han som utnyttet din tillit. Det er ikke kriminalitet å være ung og naiv. Faktisk sier det enda mer om han, som utnyttet deg som en ung jente på denne måten. Herlighet hvem har ikke vært ung og naiv, og jeg tror mange,om de tenker seg om, så har de vært i en situasjon hvor de kunne havnet i noe tilsvarende. Det er som regel snakk om tilfeldigheter.

Det han gjorde er det ingen andre enn han selv som har ansvar for, han kunne fint ha latt være. Det er ikke du som har bedritent dårlig etisk kompass og manglende menneskelig medfølelese. Det som er gjort er gjort, og det som er skjedd er skjedd, det er ingen grunn til at du skal måtte gjøre ting verre ved å tenke slik, da du ikke har noen som helst grunn til det. Det er selvsagt verre sagt enn gjort, det forstår jeg jo.

(edit.)

Endret 18. oktober 2013 av Cordelia

[AnonymBruker]

Går du fortsatt i behandling? I såfall vil jeg anbefale deg å ta opp dette med behandler. Går du ikke i behandling, så burde du kanskje ta den opp igjen?

Jeg har ikke vært i akkurat samme situasjon som deg, men jeg opplever selv å føle stor skyld og mye skam etter seksuelle overgrep.

Anonymous poster hash: a4e48...47f

Tusen takk for alle svarene!

Jeg går nå i behandling etter en lengre pause hvor jeg fokuserte på å rehabilitere de fysiske skadene jeg fikk.

Psykologen er ikke så interessert i å snakke om dette med skyldfølelse.

Hun sier bare at jeg ikke må være redd for at det skal skje igjen fordi det var tross alt en "veldig farlig situasjon (mtp. kulturforskjeller og at jeg var alene) du var i" og du var "ung og naiv og lot deg lure".

Hun forsøker å fokusere på angsten jeg har fått for at dette skal skje igjen - som en del av PTSD-diagnosen, men ender liksom opp med å si at så lenge jeg ikke drar til det landet, er alene der, tuller meg bort, snakker med menn som er derifra osv. - så er jeg trygg.

Og jeg - i min skyldfølelse - hører selvfølgelig dette som en variant av "bare du ikke er så dum at du utsetter deg for det slik som du gjorde den gangen, så går det fint". Så, terapien har på en måte grunnstøtt på akkurat dette punktet.

Vurderer å forsøke med en annen psykolog, men det er jo en fordel at hun kjenner hele historien såklart.

Jeg vet rent rasjonelt at forusetningen for voldtekten var at denne mannen var syk eller hadde et forvridd syn på kvinner. Likevel ligger denne skyldfølelsen og ulmer og forteller meg at jeg ikke med rak rygg kan fortelle hva som skjedde og hvordan det skjedde, uten at noen tenker at jeg fortjente såpass når jeg var så dum..

Anonymous poster hash: 445a0...502

[AnonymBruker]

Innlegget er ryddet for slettet innhold.

Irrlys, mod.

Tusen takk for alle svarene!

Jeg går nå i behandling etter en lengre pause hvor jeg fokuserte på å rehabilitere de fysiske skadene jeg fikk.

Psykologen er ikke så interessert i å snakke om dette med skyldfølelse.

Hun sier bare at jeg ikke må være redd for at det skal skje igjen fordi det var tross alt en "veldig farlig situasjon (mtp. kulturforskjeller og at jeg var alene) du var i" og du var "ung og naiv og lot deg lure".

Hun forsøker å fokusere på angsten jeg har fått for at dette skal skje igjen - som en del av PTSD-diagnosen, men ender liksom opp med å si at så lenge jeg ikke drar til det landet, er alene der, tuller meg bort, snakker med menn som er derifra osv. - så er jeg trygg.

Og jeg - i min skyldfølelse - hører selvfølgelig dette som en variant av "bare du ikke er så dum at du utsetter deg for det slik som du gjorde den gangen, så går det fint". Så, terapien har på en måte grunnstøtt på akkurat dette punktet.

Vurderer å forsøke med en annen psykolog, men det er jo en fordel at hun kjenner hele historien såklart.

Jeg vet rent rasjonelt at forusetningen for voldtekten var at denne mannen var syk eller hadde et forvridd syn på kvinner. Likevel ligger denne skyldfølelsen og ulmer og forteller meg at jeg ikke med rak rygg kan fortelle hva som skjedde og hvordan det skjedde, uten at noen tenker at jeg fortjente såpass når jeg var så dum..

Anonymous poster hash: 445a0...502

Jeg skjønner godt at du tenker som du gjør, ut i fra hva psykologen din sier. Jeg hadde nok trolig tenkt det samme om jeg hadde fått servert de samme uttalelsene. Som sagt, jeg kjenner meg veldig igjen i de tankene og følelsene du sitter igjen med, og mittt inntrykk er at skyld og skam er veldig vanlige følelser som traumeutsatte har.

Jeg synes du bør vurdere å skifte til en annen behandler, som har en litt annen tilnærming enn hun du går til nå. Dersom du synes det er vanskelig å fortelle om det som har hendt, kan ny behandler få oversendt journal fra hun du går til nå, så får den nye et inntrykk av hva som er gjort og kan lese dine forklaringer om hva som har skjedd.

Hva man vet, rasjonelt sett at er sant, stemmer ikke alltid (faktisk sjelden) overens med hva man føler. At du klarer å se hva som er sant er ikke det samme som at du klarer å FØLE at det er sant, og da har du egentlig ikke kommet så veldig langt. Men som sagt, dette er helt vanlige følelser å sitte med etter å ha opplevd det du har opplevd. Jeg også VET at det aldri er offerets feil, og jeg kan fint si til deg at det var ikke din feil og du har ingen skyld i det som hendte, men når det gjelder MEG så gjelder ikke de reglene. Det er aldri offerets feil, bortsett fra meg, da. Sitter du litt med slike tanker du også?

Anonymous poster hash: a4e48...47f

Endret 18. oktober 2013 av irrlys

[AnonymBruker]

Hva man vet, rasjonelt sett at er sant, stemmer ikke alltid (faktisk sjelden) overens med hva man føler. At du klarer å se hva som er sant er ikke det samme som at du klarer å FØLE at det er sant, og da har du egentlig ikke kommet så veldig langt. Men som sagt, dette er helt vanlige følelser å sitte med etter å ha opplevd det du har opplevd. Jeg også VET at det aldri er offerets feil, og jeg kan fint si til deg at det var ikke din feil og du har ingen skyld i det som hendte, men når det gjelder MEG så gjelder ikke de reglene. Det er aldri offerets feil, bortsett fra meg, da. Sitter du litt med slike tanker du også?

Anonymous poster hash: a4e48...47f

Ja, det er nøyaktig slik det er. Når det gjelder andre jenter (eller gutter for den saks skyld) som er utsatt for lignende, har jeg aldri tenkt at det var deres feil.

Det blir heller ikke naturlig for meg å tenke om dem at "hadde de bare ikke dratt på den turen", eller "ikke blitt med han fyren hjem", fordi skjedd er skjedd, og det gjør vondt å tenke på hva som kunne ha vært unngått.

Men med meg selv er det tydeligvis veldig annerledes, og jeg drømmer ofte om at jeg bare blir sammen med reisefølget, eller at jeg greier å stikke av fra voldtektsmannen, og at alt bare er lykke og trygghet i stedet for det som skjedde.

Jeg har time hos psykologen igjen tidlig neste måned, og jeg vurderer å si at jeg ønsker et skifte. Jeg får ikke inntrykk av at hun synes dette er verdt å snakke noe mer om, og det gjør at jeg selv tviler på om det er "viktig nok".

Men det plager meg jo i dagliglivet, og fyrer opp under angsten jeg har for å "utsette meg selv" for alle usynlige farer som kanskje eller kanskje ikke eksisterer rundt meg, hvis du skjønner..

Anonymous poster hash: 445a0...502

[AnonymBruker]

Ja, det er nøyaktig slik det er. Når det gjelder andre jenter (eller gutter for den saks skyld) som er utsatt for lignende, har jeg aldri tenkt at det var deres feil.

Det blir heller ikke naturlig for meg å tenke om dem at "hadde de bare ikke dratt på den turen", eller "ikke blitt med han fyren hjem", fordi skjedd er skjedd, og det gjør vondt å tenke på hva som kunne ha vært unngått.

Men med meg selv er det tydeligvis veldig annerledes, og jeg drømmer ofte om at jeg bare blir sammen med reisefølget, eller at jeg greier å stikke av fra voldtektsmannen, og at alt bare er lykke og trygghet i stedet for det som skjedde.

Jeg har time hos psykologen igjen tidlig neste måned, og jeg vurderer å si at jeg ønsker et skifte. Jeg får ikke inntrykk av at hun synes dette er verdt å snakke noe mer om, og det gjør at jeg selv tviler på om det er "viktig nok".

Men det plager meg jo i dagliglivet, og fyrer opp under angsten jeg har for å "utsette meg selv" for alle usynlige farer som kanskje eller kanskje ikke eksisterer rundt meg, hvis du skjønner..

Anonymous poster hash: 445a0...502

"Godt" å høre at du også har de samme tankene. Ikke godt som i at det er bra at du også har så totalt gale tanker om det som har hendt, men godt å vite at jeg ikke er alene i det minste.

Går du til en privatpraktiserende psykolog, eller går du til en på DPS? Er det førstnevnte kan du få fastlegen din til å skrive en ny henvisning og ta kontakt med nye psykologer uten at du trenger å si noe til behandleren din annet enn at du har bestemt deg for å skifte. Går du på DPS er det enklere å bare gjøre det innad i systemet, så slipper du (forhåpentligvis) så lang ventetid.

Når noe opptar deg og tankene dine så mye som det tydeligvis gjør, vil det bare virke mot sin hensikt om du skal fortsette å gå til en psykolog som ikke ønsker å snakke om dette. Jeg er selv i et ganske dysfunksjonelt forhold med min behandler, og har valgt å kutte kontakten fordi det er best for meg. Jeg vil jo bli frisk, og da må jeg ha de beste forutsetningene for å klare det, og det inkluderer en annen behandler enn hun jeg har nå.

Jeg synes forresten du er kjempetøff som klarer å skrive så direkte hva du har opplevd!

Anonymous poster hash: a4e48...47f

[AnonymBruker]

"Godt" å høre at du også har de samme tankene. Ikke godt som i at det er bra at du også har så totalt gale tanker om det som har hendt, men godt å vite at jeg ikke er alene i det minste.

Går du til en privatpraktiserende psykolog, eller går du til en på DPS? Er det førstnevnte kan du få fastlegen din til å skrive en ny henvisning og ta kontakt med nye psykologer uten at du trenger å si noe til behandleren din annet enn at du har bestemt deg for å skifte. Går du på DPS er det enklere å bare gjøre det innad i systemet, så slipper du (forhåpentligvis) så lang ventetid.

Når noe opptar deg og tankene dine så mye som det tydeligvis gjør, vil det bare virke mot sin hensikt om du skal fortsette å gå til en psykolog som ikke ønsker å snakke om dette. Jeg er selv i et ganske dysfunksjonelt forhold med min behandler, og har valgt å kutte kontakten fordi det er best for meg. Jeg vil jo bli frisk, og da må jeg ha de beste forutsetningene for å klare det, og det inkluderer en annen behandler enn hun jeg har nå.

Jeg synes forresten du er kjempetøff som klarer å skrive så direkte hva du har opplevd!

Anonymous poster hash: a4e48...47f

Skjønner hva du mener. Det er litt trøst i at det er snakk om "normale" reaksjoner på noe unormalt..

Går på DPS, så det bør gå relativt raskt å få prøve en ny behandler.

Jeg tror jeg prøver med en ny psykolog sånn at jeg kan gå de siste 10% av løpet mot å bli velfungerende igjen. Psykologen jeg har nå har tross alt hjulpet meg mye til å greie å håndtere traumet og leve med hva som skjedde, men jeg mistenker at hun ikke har kunnskapen til eller interessen for å hjelpe meg med denne skyldproblematikken.

Tusen takk for svar, de har hjulpet meg til å se at dette kanskje er noe som bør behandles, og ikke en sannhet som jeg må lære meg å leve med.

Anonymous poster hash: 445a0...502

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener. Det er litt trøst i at det er snakk om "normale" reaksjoner på noe unormalt..

Går på DPS, så det bør gå relativt raskt å få prøve en ny behandler.

Jeg tror jeg prøver med en ny psykolog sånn at jeg kan gå de siste 10% av løpet mot å bli velfungerende igjen. Psykologen jeg har nå har tross alt hjulpet meg mye til å greie å håndtere traumet og leve med hva som skjedde, men jeg mistenker at hun ikke har kunnskapen til eller interessen for å hjelpe meg med denne skyldproblematikken.

Tusen takk for svar, de har hjulpet meg til å se at dette kanskje er noe som bør behandles, og ikke en sannhet som jeg må lære meg å leve med.

Anonymous poster hash: 445a0...502

Ja, gi beskjed til hun du går til om at du vil skifte, da skal det gå veldig fort siden du allerede er inne i systemet.

Hyggelig å kunne være til hjelp

Anonymous poster hash: a4e48...47f

[AnonymBruker]

Jeg ble også voldtatt og trodde lenge at det var min skyld fordi jeg ga feil signaler. Skrev en tråd om det her på KG, og fikk hamret det inn i hodet at ja, jeg kunne ha gjort mye annerledes, men det var IKKE min skyld! Med andre ord, for meg hjalp det å få utallige klare bekreftelser på at selv om jeg var naiv og dum og tok gale valg, var det ikke min feil! Du veit det der ordtaket med at hvis 99 personer sier at du er pen, og en person sier at du er stygg, så er det den ene personens mening som setter seg fast. Vel, nå er du den ene personen, og du må lytte til de 99 andre.

For på samme måte som med meg; JA, du kunne ha tatt andre valg, og ja, du var kanskje naiv som ble med han mannen, men utover det så har du absolutt INGEN skyld! Og det å kle seg etter klima er heller ikke noe å si på, når det er varmt ute så kler du deg ikke i bobledress. Det at du har på deg mindre klær på sommeren, eller i dette tilfellet, i syden, er IKKE en gyldig grunn whatsoever for at noen skal ta seg til rette og TRO at du byr deg frem. Spesielt ikke når du med så klare signaler gav beskjed om at du ikke ville være med.

Herregud, han kjørte over deg og knakk kjeven din! Du kjempet jo i mot.. Han kan umulig ha misforstått, han hadde bare bestemt seg, uansett hva du gjorde. Så nei, det er IKKE din feil!

Utover det har jeg desverre ingen gode tips, jeg fikk ingen traumer av det som skjedde, mest fordi det "bare" var voldtekt.. Og fordi jeg var så ung at jeg greide å klatre over det. Tankene om egen skyld kom krypende i ettertid. Rett etter hendelsen var jeg bare flau og skamfull, men også det gikk fort over.. Kanskje er jeg bare heldig som er vant til at vonde ting skjer, og har lært meg å fortrenge det til den vonde følelsen går bort.

Anonymous poster hash: 1a9bb...01e

[Adhara]

Tråden er ryddet for avsporing og svar til dette.

Irrlys, mod.