Arv og miljø

[AnonymBruker]

Arv

Når man skal vurdere arv - hvor lang tidsperiode bør man ta hensyn til?

Altså, selve mennesket er jo en gammel art, men jeg tror det har vært mye frem og tilbake i den store verden, med mindre man ønsker kun å fokusere på "små områder" som resulterer med innavl i en langt større grad. Og folketall generelt har jo variert mye og, noe avhengig av hvilken pest som regjerte eller hvordan naturkatastrofer ryddet litt opp i blant.

Så er det jo unntakene som fortsetter videre på denne evolusjonen som oss selv også bare er brøkdeler av egentlig.

Og likevel er det jo relativt avgjørende.

Miljø.

Dette handler jo først og fremst om oppvekst-forholdene i hjemmet og hvordan forutsetninger det ligger an for å utvikle et fundament av trygghet og stabilitet, som gir muligheter for å vokse å gro opp. Så - For å deretter møte miljøet utenfor husets fire vegger. Alt fra barnehage, skole, hobby, jobb og generelt - alle de andre menneskene som også er der ute, som sannsynligvis da driver på med de samme tingene, siden du møter på dem.

Svært avgjørende altså, for hvordan mennesker en kan møte og således hvordan inntrykk en får - og hvis godt nok, hvordan det da påvirker.

Så - hva gjør oss til dem vi er?

Min mor har lyst hår med blå øyne, og min far grønne øyne med lysebrunt hår.

Min søster og bror, er begge blond med blå øyne, mens jeg har brune øyne og mørkt hår. Snodig, ikke sant?

Jeg har fått genene mine fra min mor sin side da, og resten fra min far tror jeg, da man kan se store likheter på besteforeldrene sånn.

Men det er greit nok det. Vi har hadde slektstreff for en stund tilbake, da vi fant slektninger som strakk seg ganske mange århundre. Det kom også deler av 'slekten' tilbake fra USA som hadde shippet ut og ga faen i Norge på den tiden. Men det var jo et litt annet land da og da, så det var ingen som klandret dem heller akkurat.

Etternavnet og, til min mor, er også samme navn som den ene åsen av bydelen som jeg kommer fra, og som jeg selv og er oppvokst i. Bor forøvrig i samme by fortsatt, men ikke helt på samme sted lengre akkurat.

Arv og miljø. Det spiller jo en avgjørende rolle, for hvordan.. alt.

Alt fra hvordan utseende og mentale egenskaper, til hvordan som person man ér, fra aller første gang man åpner øynene - til en ligger å vurderer å lukke dem for aller siste gang.

Og alt betyr noe.

..eller hva tror dere?

Anonymous poster hash: 5f1eb...751

[Steinar40]

Det som er litt snodig er hvor ulike søsken kan være.

Og ikke bare i utseendet men i hele personligheten.

Men det er ingen tvil om at arv og miljø betyr veldig mye. Og da ikke minst det miljøet man tilfeldigvis utsettes for utenfor hjemmet.

[AnonymBruker]

Det er mye som er snodig i verden.

Og ja, la du merke til hvordan miljøet ble så tilfeldig basert på arven?

Miljøet i hjemmet og med foreldre, er ganske basert på arven den og.

TS

Anonymous poster hash: 5f1eb...751

[Gjest Badabing]

Arv

Når man skal vurdere arv - hvor lang tidsperiode bør man ta hensyn til?

Altså, selve mennesket er jo en gammel art, men jeg tror det har vært mye frem og tilbake i den store verden, med mindre man ønsker kun å fokusere på "små områder" som resulterer med innavl i en langt større grad. Og folketall generelt har jo variert mye og, noe avhengig av hvilken pest som regjerte eller hvordan naturkatastrofer ryddet litt opp i blant.

Så er det jo unntakene som fortsetter videre på denne evolusjonen som oss selv også bare er brøkdeler av egentlig.

Og likevel er det jo relativt avgjørende.

Miljø.

Dette handler jo først og fremst om oppvekst-forholdene i hjemmet og hvordan forutsetninger det ligger an for å utvikle et fundament av trygghet og stabilitet, som gir muligheter for å vokse å gro opp. Så - For å deretter møte miljøet utenfor husets fire vegger. Alt fra barnehage, skole, hobby, jobb og generelt - alle de andre menneskene som også er der ute, som sannsynligvis da driver på med de samme tingene, siden du møter på dem.

Svært avgjørende altså, for hvordan mennesker en kan møte og således hvordan inntrykk en får - og hvis godt nok, hvordan det da påvirker.

Så - hva gjør oss til dem vi er?

Min mor har lyst hår med blå øyne, og min far grønne øyne med lysebrunt hår.

Min søster og bror, er begge blond med blå øyne, mens jeg har brune øyne og mørkt hår. Snodig, ikke sant?

Jeg har fått genene mine fra min mor sin side da, og resten fra min far tror jeg, da man kan se store likheter på besteforeldrene sånn.

Men det er greit nok det. Vi har hadde slektstreff for en stund tilbake, da vi fant slektninger som strakk seg ganske mange århundre. Det kom også deler av 'slekten' tilbake fra USA som hadde shippet ut og ga faen i Norge på den tiden. Men det var jo et litt annet land da og da, så det var ingen som klandret dem heller akkurat.

Etternavnet og, til min mor, er også samme navn som den ene åsen av bydelen som jeg kommer fra, og som jeg selv og er oppvokst i. Bor forøvrig i samme by fortsatt, men ikke helt på samme sted lengre akkurat.

Arv og miljø. Det spiller jo en avgjørende rolle, for hvordan.. alt.

Alt fra hvordan utseende og mentale egenskaper, til hvordan som person man ér, fra aller første gang man åpner øynene - til en ligger å vurderer å lukke dem for aller siste gang.

Og alt betyr noe.

..eller hva tror dere?

Anonymous poster hash: 5f1eb...751

Jeg var nylig på en forelesning om dette, men har ellers lite greie på det. Det er jo uhyre komplisert.

Men i alle fall var det snakk om "en lang tidsperiode" som du sier. Ytre påvirkning kan endre arvematerialet totalt, altså i teorien for alltid. Møter man "den rette" med samme genfeil, er jo sjansen større for å føre den videre til sine barn.

Rent personlig ønsker jeg å spise mest mulig ren mat, og forsøker å bruke rene produkter til hud og hår. Vi utsettes for så utrolig mye rart, at jeg egentlig ikke orker å tenke på det engang.

[Steinar40]

Det er mye som er snodig i verden.

Og ja, la du merke til hvordan miljøet ble så tilfeldig basert på arven?

Miljøet i hjemmet og med foreldre, er ganske basert på arven den og.

TS

Anonymous poster hash: 5f1eb...751

Ettersom jeg blir eldre så ser jeg selv hvor mye jeg ligner på min mor.

Samtidig som det tidligere ble sagt av andre hvor mye jeg ligner på min far hehe

Og min bror og jeg kunne neppe vært mer ulike.

Skulle nesten kunne trodd at vi ikke hadde samme foreldre, men det er helt utelukket.

[Gjest .-L-.]

Genene gir jo deg et ugangspunkt sant, så er jo det opp til hver enkelt og gjøre det beste ut av utgangspunktet man har fått. Så er det slik at et avkom får like mange gener fra mor som fra far. Hvilken foreldre som har flest gener utrykt i individet er noe annet.

Det er mange forsøk gjort på dyr som viser at gener spiller en stor rolle når det kommer til hvilken adferd dyret har. Jeg synes ikke det er så interessant å diskutere de fysiologiske aspektene ved menneske, for det er helt klart at genene har så og si alt å si der. Det er veldig interessant å vite hvilken effekt genene har på adferd. Problemet er jo bare at det er ganske vanskelig å faktisk teste dette. Det er lettere på enkelte insekter osv, for der kan man modifisere et gen, putte det inn i dem å se hva som skjer, men det kan man jo ikke gjøre med et menneske sant, etisk helt uforsvarlig.

Så vil jeg si at selv om man er søsken, så kan en søster og en bror ha ganske forskjellige livserfaringer. Det er ikke så rart at man blir annerledes da. For man blir jo formet av de erfaringene man gjør seg. Så arv og miljø har ganske mye å si begge deler.

Endret 17. oktober 2013 av .-L-.

[Gjest]

TS. Beklager å måtte påpeke det, men genet for brune øyne er dominant.

Om din mor har blå øyne og din far grønne, da ville jeg investert i en av de kjekke DNA testene de selger her og der.

Mulig din mor har en aldri så liten hemlighet.

[AnonymBruker]

Innlegget er ryddet for slettet innhold

Irrlys, mod.

Jeg var nylig på en forelesning om dette, men har ellers lite greie på det. Det er jo uhyre komplisert.

Men i alle fall var det snakk om "en lang tidsperiode" som du sier. Ytre påvirkning kan endre arvematerialet totalt, altså i teorien for alltid. Møter man "den rette" med samme genfeil, er jo sjansen større for å føre den videre til sine barn.

Rent personlig ønsker jeg å spise mest mulig ren mat, og forsøker å bruke rene produkter til hud og hår. Vi utsettes for så utrolig mye rart, at jeg egentlig ikke orker å tenke på det engang.

Selvsagt blir det uhyre komplisert. Og ja, ytre påvirkninger kan jo alltid forandre utfallet fullstendig, men også bare i mindre grad fordi det går ikke nødvendigvis så mye ut over alt det andre som vil skje samtidig. Så mye vil jo selvsagt "gå sin naturlige gang", og likevel når alt kommer til alt, så bunner jo det seg bare bunn i grunn på hvordan en selv velger å la det skje.

Og joa, møter man noen med den samme genfeilen blir jo selvsagt sannsynligheten skyhøy for at den videreføres til barna. Fordelingen er også gjerne mye mer 50/50-aktig for gutter, siden gutter er jo så heldige å ha både X og Y kromosom.

TS

Anonymous poster hash: 5f1eb...751

Endret 18. oktober 2013 av irrlys

[AnonymBruker]

Ettersom jeg blir eldre så ser jeg selv hvor mye jeg ligner på min mor.

Samtidig som det tidligere ble sagt av andre hvor mye jeg ligner på min far hehe

Og min bror og jeg kunne neppe vært mer ulike.

Skulle nesten kunne trodd at vi ikke hadde samme foreldre, men det er helt utelukket.

Vel. Det finnes veldig mange tilfeller hvor vi begynner å ligne mer og mer på våre foreldre.

Det kommer nok ikke til å skje i mitt tilfelle, men det er egentlig like greit synes jeg, slik forutsetningene er og ville ha sett ut da.

Er veldig ulik mine og, personlighetssmessig. Men det gjør meg og forsåvidt ingenting.

TS. Beklager å måtte påpeke det, men genet for brune øyne er dominant.

Om din mor har blå øyne og din far grønne, da ville jeg investert i en av de kjekke DNA testene de selger her og der.

Mulig din mor har en aldri så liten hemlighet.

Tjaa. Har jo selvsagt tenkt tanken da. Om postmannen var innom en dag f.eks.

Men siden det alltid har vært så åpenbart så har det heller ikke vært noe å lure på pga hemmeligheter og den slags lureri. Fordi utseendemessig er jeg veldig pappaen til min mor, når han var på min alder.

Han og hadde brune øyner. Og noenlunde den samme frisyren som meg. Min mormor har blå øyne og forsåvidt. Og jeg har tanter med brune øyne. Det er litt hips om haps blitt.

Co-inkidink? I tink not. (Fordi alt kan jo, være det)

Har faktisk litt diskré drøftet tanken om å bytte navn og, fordi det er litt synd at han selv 'bare' fikk 3 døtre slik at navnet stoppet der. (Altså, han hadde jo søsken og da som fikk mer enn døtre, men likevel.)

TS

Anonymous poster hash: 5f1eb...751

[Adhara]

Tråden er ryddet for hets, personangrep, avsporinger og svar til dette.

Irrlys, mod.

[Steinar40]

TS. Beklager å måtte påpeke det, men genet for brune øyne er dominant.

Om din mor har blå øyne og din far grønne, da ville jeg investert i en av de kjekke DNA testene de selger her og der.

Mulig din mor har en aldri så liten hemlighet.

Det er ikke alt man trenger å vite.

[Steinar40]

Vel. Det finnes veldig mange tilfeller hvor vi begynner å ligne mer og mer på våre foreldre.

Det kommer nok ikke til å skje i mitt tilfelle, men det er egentlig like greit synes jeg, slik forutsetningene er og ville ha sett ut da.

Er veldig ulik mine og, personlighetssmessig. Men det gjør meg og forsåvidt ingenting.

Tjaa. Har jo selvsagt tenkt tanken da. Om postmannen var innom en dag f.eks.

Men siden det alltid har vært så åpenbart så har det heller ikke vært noe å lure på pga hemmeligheter og den slags lureri. Fordi utseendemessig er jeg veldig pappaen til min mor, når han var på min alder.

Han og hadde brune øyner. Og noenlunde den samme frisyren som meg. Min mormor har blå øyne og forsåvidt. Og jeg har tanter med brune øyne. Det er litt hips om haps blitt.

Co-inkidink? I tink not. (Fordi alt kan jo, være det)

Har faktisk litt diskré drøftet tanken om å bytte navn og, fordi det er litt synd at han selv 'bare' fikk 3 døtre slik at navnet stoppet der. (Altså, han hadde jo søsken og da som fikk mer enn døtre, men likevel.)

TS

Anonymous poster hash: 5f1eb...751

Det morsomme er jo at det stort sett er alt det negative man legger merke til at man arver

Men jeg ser jo forsåvidt litt positivt jeg har arvet også da

[AnonymBruker]

Det morsomme er jo at det stort sett er alt det negative man legger merke til at man arver

Men jeg ser jo forsåvidt litt positivt jeg har arvet også da

Ikke enig. Selv ligger jeg ikke stort sett bare merke til det negative man arver.

Fordi det er egentlig også er svært mange positive ting i mitt tilfelle, for min del.

Men jeg prøver å være litt realistisk noen ganger og går inn for å se på helheten og vurdere det derfra.

Anonymous poster hash: 5f1eb...751

[Steinar40]

Ikke enig. Selv ligger jeg ikke stort sett bare merke til det negative man arver.

Fordi det er egentlig også er svært mange positive ting i mitt tilfelle, for min del.

Men jeg prøver å være litt realistisk noen ganger og går inn for å se på helheten og vurdere det derfra.

Anonymous poster hash: 5f1eb...751

Men alt det positive er jo bare som det skal være

Men fra spøk til alvor så er det mye lettere å legge merke til det negative.

[AnonymBruker]

Men alt det positive er jo bare som det skal være

Men fra spøk til alvor så er det mye lettere å legge merke til det negative.

Joda, men alt det negative er også akkurat som det skal være. ;)

Og så klart er det som oftest lettere, fordi de stikker seg jo ofte litt ut.

Det som og er ofte tilfellet da når jeg ligger så godt merke til det negative, er at man ikke ser helheten.

(Eller så ser man helheten, men så er kanskje 90% av helheten negativt og da blir jo saken seende noe annerledes ut.)

Noe folk aldri gjør før de kjenner dem gjerne litt

og ikke bare har snakket sammen på noen få dater / uker / år. Alt ettersom.

Anonymous poster hash: 5f1eb...751

[Steinar40]

Joda, men alt det negative er også akkurat som det skal være. ;)

Og så klart er det som oftest lettere, fordi de stikker seg jo ofte litt ut.

Det som og er ofte tilfellet da når jeg ligger så godt merke til det negative, er at man ikke ser helheten.

(Eller så ser man helheten, men så er kanskje 90% av helheten negativt og da blir jo saken seende noe annerledes ut.)

Noe folk aldri gjør før de kjenner dem gjerne litt

og ikke bare har snakket sammen på noen få dater / uker / år. Alt ettersom.

Anonymous poster hash: 5f1eb...751

Når det gjelder å bli godt kjent med andre så tar det lang tid, ja.

Og det var det å ha motivasjonen til det da. Skal ikke mye negativt til i begynnelsen før man ikke gidder mer.

[AnonymBruker]

Jeg var et uhorvelig stygt barn (i den grad man kan kalle barn stygge...), pen som baby og småunge, og så begynte jeg på skolen og ble bare styggere og styggere med årene. På ungdomsskolen så jeg temmelig jævlig ut, og lignet ikke på noen av foreldrene mine. Etterhvert vokste jeg av meg valpefettet, fikk mer definert ansikt, og klarere uttrykk - og nå, når jeg ser på gamle bilder av mamma, er det så jeg lurer på når jeg tok det bildet av meg selv. Veldig det samme uttrykket, liksom. Ser også likheter med pappa. Mamma har grønne øyne og mørkeblondt hår, pappa har brunt hår og blå øyne. Jeg hadde mørkebrunt hår og grønne øyne som barn, nå har håret mitt lysnet til en myk nøttebrun farge, og jeg har grønne øyne med gulspett i og mørk ring rundt irisen - akkurat som mamma.

Personlighetsmessig er mamma og pappa hver sin type. Pappa er logisk, fakta- og løsningsorientert, mamma er kreativ, åndelig og kunstnerisk. Jeg har alle anleggene - jeg tar kunnskap fort og tenker rasjonelt og logisk, men jeg er også veldig fantasifull, kunstnerisk og "svevende".

Broren min, som er noen år yngre enn meg, har mørkeblondt hår, mørke, tjukke øyenbryn (som pappa) og blå øyne. Ellers ligner han veldig på pappa. Han blir også skikkelig fort brun, noe pappa også blir, bare ikke i like stor grad... Jeg kan bli brun hvis jeg går inn for det, men det tar litt tid, og jeg er helt lys hvis jeg ikke soler meg bevisst for å bli brun over tid.

Lillesøstra mi, som er attpåklatt og yngst, har skikkelig porselensdukkehud, blå øyne og lyst hår. Pappa var helt lys når han var liten, så det mørkner sikkert når hun blir eldre. Personlighetsmessig er hun veldig fantasifull og vil heller filosofere over ting enn å gjøre logiskorienterte oppgaver.

Synes sånt er veldig interessant, jeg.

Anonymous poster hash: ae793...094

[AnonymBruker]

Når det gjelder å bli godt kjent med andre så tar det lang tid, ja.

Og det var det å ha motivasjonen til det da. Skal ikke mye negativt til i begynnelsen før man ikke gidder mer.

Word.

Anonymous poster hash: 5f1eb...751