Har ikke kontakt med min mor, men det er vanskelig

[AnonymBruker]

Jeg har i mange år harr lite kontakt med min mor, og det siste året ingenting.

Hun er psykisk syk med narcissistiske trekk, og jeg har hatt en vanskelig barndom. Barndommen tok jeg med meg langt oppi voksenårene, og jeg rotet til mange ting for meg selv. Jeg hadde rett og slett fått så lite "verktøy" med meg hjemmefra at jeg ikke visste bedre på mange punkter. Lav selvtillit og selvforakt gjorde at jeg var selvdestruktiv, og jeg mistet både jobber og kjærester.

Men jeg bygget meg selv opp igjen, og i dag har jeg det bra. Jeg har sett og akseptert at livet mitt ikke hadde den gode starten det skulle hatt, og jeg har skjønt at det ikke er min feil.

Min mor klarer ikke å ha et forhold til andre mennesker. Hun har ingen venner, hun har ingen familie hun liker eller besøker, hun gidder knapt å se sine egne barnebarn. Hun baktaler alle, hun lyver, fordreier sannheten og er ikke interessert i samtaler som ikke handler om henne.

Etter en kræsj med henne for et år siden så valgte jeg å fortelle henne at jeg ikke lengre ville ha kontakt, men at jeg var tilgjengelig om hun klarte å behandle meg med respekt og slutte å såre meg. Hun kom med noe tull a la "Ja, da skal jammen meg ikke jeg plage deg lengre når det er sånn du skal være". Blæh!

Men jeg savner å ha et konfliktfritt forhold til min mor. Jeg har ingen far, søsken langt unna... Det er liksom bare meg, og innimellom blir jeg så trist og tenker at kanskje det er meg det er noe galt med? Kanskje mamma har rett?

Huff, er det flere her som har valgt å kutte kontakt med familie og føler seg litt liten og alene?

Anonymous poster hash: 0ecb7...0c6

[AnonymBruker]

Kjære deg, jeg har selv brutt med familie, og jeg kan kjenne meg igjen i tankene. Jeg anonymiserer litt:

Hos meg var det pga kritikk, overstyring og omsorgssvikt i barndom. I tillegg fikk jeg noen fæle uttalelser i voksen alder, som var så ille at jeg ikke orker å ha kontakt lenger. Ikke kan vedkommende erkjenne omsorgssvikten eller annet, og jeg er rett og slett redd personen. Det ble derfor for vanskelig å ha kontakt.

Men kjenner meg igjen at det er vondt med et brudd også, men av og til er det bedre enn å forholde seg til en veldig krevende og vanskelig person, som kanskje ikke har så mye empati med andre. Men det er ikke den letteste veien ut, nødvendigvis.

Jeg kan anbefale en bok som heter "Toxic Parents" av Susan Forward. På norsk er tittelen "ut av dine foreldres grep". Den er skrevet på 90-tallet, men er fremdeles aktuell i dag. Den hjalp meg litt videre.

I den boken er det blant annet nevnt at i en del tilfeller er det dessverre slik at de som neglisjerte deg som barn, heller ikke har evne til å vedkjenne seg dette når man er voksen og innser hva de har gjort. Noen kan endre seg, men enkelte er så i benektelse at de bare bagatelliserer og kanskje til og med skyver skylden over på deg. Det er også skrevet at man ikke MÅ tilgi, at det er vanskelig å tilgi noen som ikke erkjenner noe.

Om din mor har en narsissistisk oersonlighetsfortyrrelse og selv ikke har evne til å se seg selv utenfra, så er det kanskje ikke så stor sannsynlighet for at hun skal forandre seg? Dessverre så velger vi ikke våre foreldre. Som barn er man helt forsvarløs overfor dette faktum, men som voksen kan man heldigvis velge hvordan man skal forholde seg til slike mennesker. Ingen kan noen gang fylle tomrommet fra barndommen, men kan lære seg å akseptere det uten alt for mye sorg og bitterhet. Man kan få hjelp til å fylle noe av tomrommet i voksen alder. Selv går jeg i terapi.

Man må få en fred med seg selv om forholdet til sine foreldre, enten man velger å bryte eller om man forholder seg til dem (om enn på en annen måte som gjør at man ikke ødelegger seg selv).

Jeg tenker en del på at jeg er redd jeg skal angre og vedkommende skal dø uten at vi ble "venner". Men samtidig føler jeg at jeg har gjort det jeg kan, og det gikk ikke. Da måtte jeg blitt en dørmatte og sagt det er meg "alt" er galt med. Det har bare låst seg fullstendig.

Jeg håper du får fred med avgjørelsen, uansett om du velger å "holde ut" kontakten, eller om du velger brudd. Alternativet er kanskje et distansert forhold uten et definert brudd. Men den distansen ble i alle fall umulig å beholde for meg (eller den personen jeg distanserte meg fra).

Anonymous poster hash: 2d6d9...975

[AnonymBruker]

Hvordan klarer din mor seg på jobb med den oppførselen mot andre mennesker?

Anonymous poster hash: e29ce...ef3

[AnonymBruker]

Hvordan klarer din mor seg på jobb med den oppførselen mot andre mennesker?

Anonymous poster hash: e29ce...ef3

Hun jobber ikke såklart. Hun er ufør og har aldri hatt annet enn strøjobber i perioder da vi var barn.

Uføretrygden har hun pga utallige psykiatriske diagnoser. Hun har også vært innlagt både på heltid og som dagpasient, men hun nekter hardnakket på at hun har psykiske problemer. Det er alle andre som gjør henne sliten. Så du skjønner, selvinnsikten er ikke helt på plass...

Til deg AB som svarte først: Tusen, tusen takk! Svaret ditt varmet virkelig, og jeg er glad og takknemlig for at du tok deg tid til å lese og dele av din egen erfaring.

Nesten alt du sier stemmer for min del. Min mor fornekter fullstendig at hun har gjort noe galt eller ikke vært en super mamma. Hun mener hele problemet ligger hos meg, og ser overhodet ikke sin egen rolle i dette.

Hun bagatelliserer og bortforklarer, og alle må tilgi henne for hun hadde en vond barndom. Den trumfer liksom alt, og ingen får lov til å uttrykke sorg og smerte. Det har hun enerett på.

Grunnen til at jeg brøt med henne var stygge ord og beskyldinger, og hun sa mange ting som var ment å skulle såre meg dypt. F.eks at ingen i familien likte meg, at bestemoren min ikke var glad i meg, at jeg var så jævlig at hun ikke orket å komme på besøk osv osv. Det var så fælt! men jeg klarte å holde maska og rolig si at "Du sårer meg nå. Jeg vil ikke at du snakker slik til meg. Hvis du fortsetter så vil jeg ikke ha mer med deg å gjøre."

Jeg vet at hun aldri vil se ting på andre måter enn sin egen. Jeg savner en mamma jeg aldri hadde

Anonymous poster hash: 0ecb7...0c6

[Gjest]

Du savner den moren du aldri hadde da du var barn.

Det eksemplaret du dessverre fikk utlevert fra sjebnen savner du ikke i det hele tatt.

Du savner drømmen som brast.

Du må innse at dette er drømmre og ikke virklighet.

Den moren du helst ville ha kommer du aldri til å få.

Jo før du greier å virkelig akseptere det fullt ut, jo før kan du bli et helt og lykkelig menneske.

Det er naturlig å føle sorg, sinne og frustrasjon i denne situasjonen.

Det hadde du sikkert også følt ved et dødsfall.

I praksis fungerer det på samme måten, bortsett fra at du har vissheten om at hun ikke er død, og at hun har valgt dere vekk.

Stå på ditt, tenk på deg selv og dine eventuelle barn. Dere er ikke tjent med å ha et sånt menneske i livet deres.

[AnonymBruker]

Hun jobber ikke såklart. Hun er ufør og har aldri hatt annet enn strøjobber i perioder da vi var barn.Uføretrygden har hun pga utallige psykiatriske diagnoser. Hun har også vært innlagt både på heltid og som dagpasient, men hun nekter hardnakket på at hun har psykiske problemer. Det er alle andre som gjør henne sliten. Så du skjønner, selvinnsikten er ikke helt på plass... Til deg AB som svarte først: Tusen, tusen takk! Svaret ditt varmet virkelig, og jeg er glad og takknemlig for at du tok deg tid til å lese og dele av din egen erfaring. Nesten alt du sier stemmer for min del. Min mor fornekter fullstendig at hun har gjort noe galt eller ikke vært en super mamma. Hun mener hele problemet ligger hos meg, og ser overhodet ikke sin egen rolle i dette.Hun bagatelliserer og bortforklarer, og alle må tilgi henne for hun hadde en vond barndom. Den trumfer liksom alt, og ingen får lov til å uttrykke sorg og smerte. Det har hun enerett på. Grunnen til at jeg brøt med henne var stygge ord og beskyldinger, og hun sa mange ting som var ment å skulle såre meg dypt. F.eks at ingen i familien likte meg, at bestemoren min ikke var glad i meg, at jeg var så jævlig at hun ikke orket å komme på besøk osv osv. Det var så fælt! men jeg klarte å holde maska og rolig si at "Du sårer meg nå. Jeg vil ikke at du snakker slik til meg. Hvis du fortsetter så vil jeg ikke ha mer med deg å gjøre." Jeg vet at hun aldri vil se ting på andre måter enn sin egen. Jeg savner en mamma jeg aldri hadde Anonymous poster hash: 0ecb7...0c6

Det var bare godt å dele mine erfaringer, håper de kan være til hjelp! Jeg vet hvor vondt det er å ikke bli sett og forstått. Noen mennesker har ikke medfølelse med andre enn seg selv. det kan godt hende moren din hadde en vond oppvekst, men ikke alle med en vond oppvekst blir empatiløse overfor andre, særlig ikke sine barn. Det var jo leit hun ikke innså selv at hun trengte hjelp, sånn at hun kunne blitt en bedre mor.

Jeg savner også en bedre versjon av den foreldren jeg har brutt med, men innser at den personen aldri kommer til å forandre seg eller oppfylle det behovet. Det har også fått meg til å forstå hvorfor jeg har knyttet meg sånn til andre i løpet av livet, som kanskje kunne fylle det tomrommet, bli en slags erstatning.

Med tiden håper jeg det kan bli lettere å bære. Det er visst mulig å få en fred med det. Klem til deg!

Anonymous poster hash: 2d6d9...975

[Majott]

Du savner den moren du aldri hadde da du var barn.

Det eksemplaret du dessverre fikk utlevert fra sjebnen savner du ikke i det hele tatt.

Du savner drømmen som brast.

Du må innse at dette er drømmre og ikke virklighet.

Den moren du helst ville ha kommer du aldri til å få.

Jo før du greier å virkelig akseptere det fullt ut, jo før kan du bli et helt og lykkelig menneske.

Det er naturlig å føle sorg, sinne og frustrasjon i denne situasjonen.

Det hadde du sikkert også følt ved et dødsfall.

I praksis fungerer det på samme måten, bortsett fra at du har vissheten om at hun ikke er død, og at hun har valgt dere vekk.

Stå på ditt, tenk på deg selv og dine eventuelle barn. Dere er ikke tjent med å ha et sånt menneske i livet deres.

Du er som alltid rett på sak, og fanger essensen.

Ts, tenk på det Themis sier her. Det er en sannhet i det.

Når jeg leser det du skriver, ts, så ble jeg veldig lei meg. Jeg vet det er mange som har lignende erfaringer med sine foreldre, men det er like sårt hver gang jeg leser. Jeg skjønner godt at du savner en familie, noen å ha nært. Det er leit å oppleve det tomrommet som oppstår når man ikke har nær familie.

Jeg vil råde deg til å finne andre som du kan ha et nært forhold til over tid. Enten det er noen som er eldre enn deg eller på din egen alder. Vi kan bygge relasjoner med mange, og de kan få like stor betydning som foreldrerelasjonene. Unntatt at de ikke har kjent oss siden vi var små. Men med foreldre som svikter, så kan slike relasjoner være like så gode.

[AnonymBruker]

Takk til alle dere som svarer

Jeg er voksen nå og har egne barn. Jeg er gift med en fin mann og lever et godt liv. Jeg har en svigerfamilie som har blitt en god erstatning for den familien jeg ikke har selv, og jeg har venner og fjernere slekt. De vet hva jeg har vært igjennom og de er en god støtte.

Men jeg kjenner tomrommet i meg når jeg hører om de som har en mor de alltid kan komme til med store og små ting. De som gleder seg til å komme hjem til jul. De som har en flott mormor til barna sine.

Jeg vet at det aldri blir annerledes. Jeg vet han hun aldri kommer til å endre seg, aldri kommer til å ville lytte til meg eller ta sin del av byrden og bidra til noen forsoning. En forsoning for henne vil innebære at jeg legger meg flat og spreller, og det vil ikke min selvrespekt tillate meg!

Hun begynner å bli en gammel dame nå, og tankene mine går såklart til den dagen hun en gang ikke er her. Men egentlig er det jo ingenting som vil endre seg da. Hun er jo like en del av livet mitt nå.

Anonymous poster hash: 0ecb7...0c6

[Gjest]

Du er som alltid rett på sak, og fanger essensen.

Ts, tenk på det Themis sier her. Det er en sannhet i det.

Når jeg leser det du skriver, ts, så ble jeg veldig lei meg. Jeg vet det er mange som har lignende erfaringer med sine foreldre, men det er like sårt hver gang jeg leser. Jeg skjønner godt at du savner en familie, noen å ha nært. Det er leit å oppleve det tomrommet som oppstår når man ikke har nær familie.

Jeg vil råde deg til å finne andre som du kan ha et nært forhold til over tid. Enten det er noen som er eldre enn deg eller på din egen alder. Vi kan bygge relasjoner med mange, og de kan få like stor betydning som foreldrerelasjonene. Unntatt at de ikke har kjent oss siden vi var små. Men med foreldre som svikter, så kan slike relasjoner være like så gode.

Been there, done that.

Dessverre.

[Adhara]

Tråden er ryddet for hets.

Irrlys, mod.