Han gleder seg til å komme hjem fra kurs, men jeg gjør ikke...

[AnonymBruker]

Da har mannen snart vært på kurs i 11 dager. Han gleder seg virkelig til å komme hjem. Sendte meg akkurat kanskje den søteste meldingen noen sinne... han sa også på telefon litt tidligere at det har vært bra å være borte fra hverandre, for da vet han at han vil hjem igjen til oss.

Og med oss mener han meg og våre to barn under 3 år.

Mitt problem er at jeg vet ikke om jeg gleder meg like mye, eller i det hele tatt. Om det skyldes at jeg ikke har hatt tid til å savne han eller at jeg bare ikke savner han.

Etter vi fikk barn, har han stort sett fortsatt med sine interesser, kanskje til og med økt tidsbruken. Så mens jeg har gjort det jeg kan for å holde hus og hjem, unger med klær samtidig som jeg har jobbet, har han trent og vært sosial og til tider ikke bidratt med annet enn økonomisk.

Jeg har forsøkt å konfrontere han med dette, men har opplevd at han har blitt sur og gjerne forlatt rommet. Som om det er meg det er noe gale med.

Nå når han har vært borte, har huset aldri vært så ryddig så lenge, skittentøysdunkene er tomme og jeg har faktisk hatt tid til å sette meg ned og sett film på kvelden og strikken, noe jeg ikke har gjort på veldig lenge. Når det er orden finner jeg frem og slipper å alltid lete etter ting, noe jeg tror jeg bruker ekstremt mye tid på ellers.

Men det er klart, jeg er jo ganske bundet til huset med to små som krever mye hjelp og som legger seg rundt kl. 19.00. Jeg er egentlig en ganske sosial person, trives best i selskap med andre, men det har det rett og slett bare blitt mindre og mindre av. Og når det blir noe av det nå, så er det som oftest sammen med barn, ofte fordi mannen er på et eller annet arrangement et eller annet sted og jeg har to jeg må ha med meg.

Det dumme med å skulle gå fra han, er at jeg ikke har råd til å kjøpe han ut og totalrenovere huset her. Et hus som har vært i familien i over 50 år og som nå står litt til forfall. Og selvfølgelig kjempe dumt for barna. Jeg ønsker egentlig ikke å være ansvarlig for at noen blir skilsmissebarn.

Vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Kanskje bare få luftet noen tanker. Takk for at du har giddet å lese så langt.

Jeg gråter.

Men det er ikke av glede over at han snart kommer hjem.

Jeg gråter.

Men det er ikke av sorg for at han har vært lenge borte.

Jeg gråter.

Fordi jeg tror jeg ikke savner han.

Anonymous poster hash: 52fef...51e

[Gjest BettyBoop]

Et ord. Familieterapi

[HandymanOslo]

Et fantastisk ærlig og åpent innlegg. Kjenner meg igjen. Hensynet til barn og familien holder dere sammen, mens du selv ønsker deg mer spenning og tid for deg selv.

Det er synd han ikke ønsker å prate med deg om det. Det bør han for å holde på en bra jente som deg. Dere er i en veldig tøff periode av forholdet med små barn, dere er ikke alene om å oppleve at man lett kan føle seg bundet til hjemmet på kveldene. Hva med å booke inn en fast alenekveld for deg også?

Et annet forslag kan være å få flere felles vennepar. Da er det også lettere å finne på morsomme og spennende ting sammen, kanskje det også kan bremse hans behov for egenaktiviteter?

[AnonymBruker]

Fælt så gråter da. Går du gjennom noe spesielt og spesifikt eller?

Men du føler det du gjør. Det høres ut som litt av en karusell.

Og det er flott å høre at du kommer deg ut av det hvertfall, på ett eller annet vis.

Anonymous poster hash: 7f442...6fc

[AnonymBruker]

Fælt så du gråter da, mente jeg jo selvsagt å si.

Gråter du ofte så mye over diverse som ligger deg gjerne litt nært følelsemessig? Er det stabilt og greit?

Har opplevd en følelse eller to jeg og, men det er ikke alltid jeg gråter av den.

Anonymous poster hash: 7f442...6fc

[Gjest Blondie65]

Begynn å ta plass.

Spør han hvilken av ukens 7 kvelder som kan bli din faste fri kveld. Dvs at den kvelden er hellig. Hvis barna legges kl 19 har du resten av kvelden fri uansett hvor han er i verden. Trenges barnevakt? Hans problem! Barn sykt og sutrere? Hans problem. Er det umulig å skaffe barnevakt? Da må hans arrangement utgå for det er hans problem. Synes han at dette binder hans tid til hjemmet og kveler han? Ønsk han velkommen til din verden. Først når han kjenner på kvelningsfornemmelsen kan han fullt forstå at dere er to som trenger egentid.

Husarbeid og orden er en felles oppgave i et ekteskap. Foreslå arbeidsliste som dere henger på kjøleskapet og som viser hvilke ukes oppgaver dere har. Bli enige om at dere kan være første velger på noen litt mer lystbetonte oppgaver. F.eks hater jeg selv å støvsuge mens vaske badet ikke plager meg overhodet. Oppgaver som begge misliker gjør man annenhver gang.

I tillegg til din faste egentid kveld så trenger dere regelmessig par-pleie. Dette kan være en fast kveld i uken, men det er også nødvendig å ha barnevakt en gang i blant slik at dere kan komme ut av huset uten barn.

Hvis han ikke skulle forstå hva du snakker om eller atter en gang bare blir sur og går får du bestille time å familievernkontoret og opplyse han om at timen kan brukes til å få råd og påbegynne mekling om samværsavtale. Her må alvoret bli gjort tydelig.

Jeg har vondt av deg, og håper mannen kan se fornuften og at følelsene kan vekkes igjen. Stor klem

[AnonymBruker]

Hæ?

Dump ham.

Anonymous poster hash: 7f442...6fc

[Gjest]

Det som du bør gjøre, er å kommunisere dine følelser til han på en måte som gjør at han forstår.

BettyBoop har helt rett i at dere trenger hjelp!

Du kan kansje si noe sånt:

"Jeg er glad for å høre at du savner oss. Jeg er veldig glad i deg, og du er viktig for meg. Problemet mitt er at jeg faktisk ikke har greid å savne deg i den tiden som har gått.

Jeg har ikke trengt å rydde og vaske etter deg, det at du har vært vekk har gitt meg en til to timer mer fritid hver kveld. Jeg er ikke utslitt lenger.

Siden jeg vet at jeg egentlig elsker deg, og jeg vil fortsette å bo med deg, da trenger vi hjelp.

For sånn det har vært kan det ikke forstette å være.

Det skal ikke være sånn at det er mindre husarbeid på meg når du er vekk!

Vi har en familie sammen, og må dra det lasset sammen. For meg så kjennes det ut som om det har vært veldig skjeiv i det siste.

Jeg vil at vi går i terapi sammen og får hjelp til å finne ut av dette, og får nye rutine.

Vi trenger å bli bedre på å kommunisere og forstå hverandre.

Jeg vil ikke miste deg!

For jeg vet at jeg elsker deg!"

[Gjest]

Hæ?

Dump ham.

Anonymous poster hash: 7f442...6fc

Det er ikke bare å dumpe noen man har barn sammen med.

Man skylder barna å gjøre et hederlig forsøk på å få forholdet til å fungere.

[AnonymBruker]

Gråter ikke lenger. Bare savner han ikke. Og har selvfølgelig dårlig samvittighet for det også.

Jeg har problemer med å snakke med han, enten fordi jeg er en følelsesperson som egentlig sjelden tar til tårer, men når jeg nå har holdt inne så lenge, så vet jeg at jeg kommer til å begynne å grine om jeg skal snakke med han. Han er da i andre enden av den skalaen og kan virkelig ikke fordra personer som griner. Eller at han er fryktelig dårlig på å motta kritikk, så han bare lukker igjen ørene og går.

Men en e-post, kanskje, selv om det er en feig løsning, men noe må jeg gjøre for å nå inn.

Takk for gode ord fra flere av dere.

Og til anonym bruker som mener jeg bør dumpe ham, det er ikke så lett når en har barn og eiendommer sammen, for ikke å snakke om at vi har vært sammen i over 10 år. Men ja, jeg har tenkt på den løsningen også. Jeg hadde mulig klart meg ganske fint i en liten leilighet sammen med de to små, selv om det ikke er gitt at de skulle bodd hos meg.

TS

Anonymous poster hash: 52fef...51e

[Gjest navnelapp]

Kanskje du kan vise han dette innlegget du har skrive?

[Anders42]

En sak har alltid minst to sider , men jeg tror dette er mer vanlig enn folk liker å innrømme , man blir en selvfølge for hverandre . Ting blir kjedelig og rutinepreget , eller man vokser fra hverandre . Ditt fokus høres ut som er på barna , og hans er på fritidssysler . Vanskelig å bli et godt team da , et team som kan ha fokus på begge deler , barn, fritid og hverandre . Leter man etter det negative hos hverandre så finner man det , men fokuserer man på de positive sakene så gir det mer energi til nye ting også. Enten er man/blir man et team eller så vil stadig nye kiler skille dere mer og mer.

[AnonymBruker]

Jeg sier som Blondie65 - ta plass!

Jeg har vært i dine sko, mannen sine aktiviteter var hele tiden så mye viktigere enn mine så jeg måtte være hjemme på kvelden (mens jeg ryddet og vasket klær etter at barna var lagt). Hans møter var viktigere enn mine så jeg måtte ta de fleste dagene hjemme med syke barn...

Og jeg syntes så innmari synd på meg selv! Det var ikke måte på hvor synd deg var på meg som måtte være hjemme når mannen var ute på sine greier...Og jeg ble grinete og irritert og kjeftet uten at det hjalp det spor.

Så ble jeg litt grinete og irritert og bestemte meg for at "nå skal jeg også ha min egentid". Bestemte meg for å ta opp igjen en gammel hobby (som krever at man er ute av huset for å gjennomføre den), forberedte meg på diskusjon og krangel (forventet jo at han skulle bli like sur som jeg ble når han informerte meg om alle greiene han skulle på hver kveld...), mannet meg opp og ga klar beskjed om at "da og da skal jeg det og det og da er jeg ute av huset!"

Mannens svar?

"Åhja, så fint da"

Fikk ikke engang en krangel ut av det som jeg hadde forberedt meg på, men mine kvelder ute av huset fikk jeg og selv om han ikke over natten ble superflink til å rydde og ta seg av sånne type ting så har forholdet vårt gradvis blitt mer og mer balansert. Jeg er flinkere til å ta plass og si fra hva jeg vil, og han er flinkere til å spørre om det er greit når han vil dra på noe. Og ettersom jeg er mindre hjemme så har han også blitt flinkere til å se hva som skal gjøres (vel og merke når jeg ikke gjør det for han...)

Så begynn med å ta plass! Ikke vet jeg om følelsene kommer tilbake av det, men det kan i det minste gi deg en bedre hverdag og et mer balansert samliv. Verdt å prøve

Lykke til!

Anonymous poster hash: ea695...825

[AnonymBruker]

Du er en følelseperson, og han er i andre enden av skalaen og hater folk som viser og reagerer på følelsene sine? Eller at han er dårlig på å motta kritikk og lukker heller ørene enn å høre på deg? (Og evt klarer ikke å ta deg alvorlig hvis du blir forbanna, men synes heller det er 'søtt' og føler for å provosere enda mer da gjerne?)

Høres for min del ut som en med en antisosial personlighetsforstyrrelse av noe slag.

Men sett bort i fra akkurat dét, virket ikke dette veldig konstruktivt for samholdet heller, hvor dere virkelig ikke klarer å kommunisere sammen engang? Med mindre det tas i nøyaktig riktig tone, med riktig fremgang, og det må hvertfall ikke være til et gale tidspunkt, avhengig av situasjonen?

Takler ikke folk andre folk, så burde gjerne dem ikke leve med dem heller.

Åja, det har dere kanskje allerede funnet ut av og funnet en løsning på - kanskje?

Så da er jo spørsmålet - hva er neste steg? Og hva vil man med dette ene livet man har fått?

(Og en annen ting, hvis en har gjort seg skammelig vant til en kar med div forstyrrelser over en svært lang periode, og stort sett bare det - på noe mer nærtliggende nivå, hvor smart og fornuftig er det å doevente at resten av verden er slik også? Eller at dette egentlig er en helt vanlig person, men som er litt skuffet og oppgitt da bare gjerne, av hvordan verden fungerer. Også er vel kanskje standard argumentet hans at han faktisk ér en helt vanlig og normal person? Tilfeldig mon tro? Neppe.)

Å gi et forhold én sjanse til for barnas skyld, er relativt greit nok, men å tro at noe vil fungere til slutt etter utallige sjanser og forsøk uten noe som helst som tyder på bedring, så er det også relativt tilbakestående av en å tro på, bare fordi "det viktigste ee jo å ikke gi opp, så kommer det seg kanskje til slutt. Og har det ikke ordnet seg enda, så er det jo ikke slutt heller. Hihi."

Hva var Einsteins teori om idioti forøvrig?

Anonymous poster hash: 7f442...6fc

[AnonymBruker]

hmmm... personlighetsforstyrrelse, ja. Kanskje er det det han har? Han er en tenker og ikke en føler. Han ser på saker som en ting som har en løsing, ikke et menneske som har en følelse.

Jeg har forsøkt å ta mer plass. Jeg har forsøkt å komme meg ut av huset. Har gjort hellig en dag i uken hvor jeg trener og sagt nei til at han kan trene denne dagen også, fordi han fikk spørsmål fra en kollega om å være med fast denne dagen i uken. Det er kjempe godt å komme seg ut av huset og tenke på noe annet enn det og jobb, men alt som jeg pleier å få gjort av husarbeid gjør seg ikke selv, og jeg opplever som oftest at min "fri" egentlig bare er å utsette alt til dagen etter.

Og det funker ikke å la vær, da biter jeg meg selv i halen. Om ikke klær blir vasket på kvelden har jeg ingenting å ha på ungene om morgenen, da det er meg som får de opp, ut døren og levert i barnehagen.

Anonymous poster hash: 52fef...51e

[Krysanti]

Først og fremst!! Dere MÅ slutte å foreslå at det foreligger psykiske diagnoser bare fordi noen er "sånn" eller "sånn". Hva som er normalt er faktisk ikke bare en ting, det er en stor og ganske diffus skala, og at noen ikke er lik deg i reaksjonsmønsteret betyr ikke at det er noe galt med de (dette er ikke rettet mot TS og heller ikke egentlig mot anonym bruker over her, men er et hjertesukk etter altfor mange tråder som dette).

Kjære TS, jeg sitter jo ikke på fasiten over dine følelser, men jeg tror at mennesker som hele tiden er fryktelig slitne, ikke føler at de selv og deres behov blir sett og møtt, og ikke føler at de blir respektert stenger veldig av etter hvert. Jeg vet jeg er sånn, jeg kan føle jeg mister følelser for en partner dersom jeg over lang tid går og gnager på irritasjon og sårhet. Det er ikke nødvendigvis manglende følelser fra din side, men utslitte følelser.

Jeg tenker at før du går til det steget å forberede et brudd fortjener både du, han og barna at du gjør et virkelig forsøk på å kommunisere. Gjerne skriftlig! Hva med å skrive et brev til han, som du legger igjen på kjøkkenbordet og tar med deg barna bort fra huset noen timer - så får han lest og tenkt på det i fred. Jeg er helt enig i at du skal begynne å ta mer plass, men jeg tror du trenger å få formidlet det du sitter og føler på før det. Jeg tror også at du er sammen med en mann med et veldig annerledes følelsesliv og reaksjonsmønster enn deg selv, og derfor tror jeg at det sikkert ikke er en feig eller lettvint løsning å ta opp dette skriftlig, men derimot en klok løsning, slik at du får fred til å formulere deg slik at det blir rett og han får fred til å lese og reagere uten at du er der og tar imot.

Hvis du kan få han med til familieterapi ville jo det vært veldig veldig bra!!

Lykke til

[Marie90]

Det høres ikke ut som om han har en "personlighetsforstyrrelse". Det er å ta veldig hardt i basert på såpass lite informasjon. Å forlate et rom når man synes en annen er urimelig er faktisk ikke unormalt. Han har ikke psykiske problemer.

Det du beskriver er nok vanlig i veldig, veldig mange forhold. Alenetiden blir mindre, barna suger energi ut av en. Har man noe "barnefri" så vil man heller bruke den som alenetid enn kjærestetid.

Men her har dere faktisk glidd inn i et mønster du ikke er fornøyd med. Du må likevel ta ansvar for at dette mønsteret har utviklet seg ettersom du har tillatt det. Du gjør mer husarbeid enn ham og han tenker ikke over dette med mindre det blir nevnt (klisjeen om at dorullen fornyer seg selv kommer jo av at dersom man ikke har ansvar for en spesifikk oppgave i huset så tenker man ikke over at det blir gjort i det hele tatt).

Har du nære venninner du vil tilbringe mer tid med? Har du hobbyer eller trening du gjerne skulle viet mer tid til? Hvor ofte nevner du faktisk at du vil dra ut og gjøre noe mens han passer barna?

Jeg har sympati med situasjonen men det virker litt her som om du har akseptert mye og så klager i ettertid. Dere former samlivet sammen over tid og må faktisk prate om hvordan arbeidsoppgaver skal løses og hvor mye fritid det blir på hver.

Endret 16. oktober 2013 av Marie90

[AnonymBruker]

Lurer litt på hvorfor mange kvinner lar ting gå så langt som til dette... Har dere ikke satt krav til mannen fra starten av? Man inngår da vel ikke et samboerforhold, uten å bli enige om hvem som gjør hva i huset? Og om det sklir ut, da tar man seg vel ikke frivillig av den late partens andel husarbeid? Og om vedkommede ikke tar hensyn til dine behov, lar man seg da ikke passivt overkjøre?!

Det som er normalt for enkelte kvinner i et forhold, hadde blitt ansett som patetisk og tøffelaktig av en mann.

Litt å tenke på, kanskje...

Anonymous poster hash: 9f821...e01

[Gjest BettyBoop]

Lurer litt på hvorfor mange kvinner lar ting gå så langt som til dette... Har dere ikke satt krav til mannen fra starten av? Man inngår da vel ikke et samboerforhold, uten å bli enige om hvem som gjør hva i huset? Og om det sklir ut, da tar man seg vel ikke frivillig av den late partens andel husarbeid? Og om vedkommede ikke tar hensyn til dine behov, lar man seg da ikke passivt overkjøre?!

Det som er normalt for enkelte kvinner i et forhold, hadde blitt ansett som patetisk og tøffelaktig av en mann.

Litt å tenke på, kanskje...

Anonymous poster hash: 9f821...e01

hmm kvinner pleier som regel å si fra flere ganger og mannen sier jada skal gjøre det men så blir det aldri bedre likevel, eller så blir man anklaget for å være masete.

[AnonymBruker]

Det høres ikke ut som om han har en "personlighetsforstyrrelse". Det er å ta veldig hardt i basert på såpass lite informasjon. Å forlate et rom når man synes en annen er urimelig er faktisk ikke unormalt. Han har ikke psykiske problemer.

Det du beskriver er nok vanlig i veldig, veldig mange forhold. Alenetiden blir mindre, barna suger energi ut av en. Har man noe "barnefri" så vil man heller bruke den som alenetid enn kjærestetid.

Men her har dere faktisk glidd inn i et mønster du ikke er fornøyd med. Du må likevel ta ansvar for at dette mønsteret har utviklet seg ettersom du har tillatt det. Du gjør mer husarbeid enn ham og han tenker ikke over dette med mindre det blir nevnt (klisjeen om at dorullen fornyer seg selv kommer jo av at dersom man ikke har ansvar for en spesifikk oppgave i huset så tenker man ikke over at det blir gjort i det hele tatt).

Har du nære venninner du vil tilbringe mer tid med? Har du hobbyer eller trening du gjerne skulle viet mer tid til? Hvor ofte nevner du faktisk at du vil dra ut og gjøre noe mens han passer barna?

Jeg har sympati med situasjonen men det virker litt her som om du har akseptert mye og så klager i ettertid. Dere former samlivet sammen over tid og må faktisk prate om hvordan arbeidsoppgaver skal løses og hvor mye fritid det blir på hver.

Nei, du her rett. Er nok ikke noe personlighetsforstyrrelse, men en veldig klar mening om ting.

Lurer litt på hvorfor mange kvinner lar ting gå så langt som til dette... Har dere ikke satt krav til mannen fra starten av? Man inngår da vel ikke et samboerforhold, uten å bli enige om hvem som gjør hva i huset? Og om det sklir ut, da tar man seg vel ikke frivillig av den late partens andel husarbeid? Og om vedkommede ikke tar hensyn til dine behov, lar man seg da ikke passivt overkjøre?!

Det som er normalt for enkelte kvinner i et forhold, hadde blitt ansett som patetisk og tøffelaktig av en mann.

Litt å tenke på, kanskje...

Anonymous poster hash: 9f821...e01

Dette med fordeling av husarbeid har vel fint glidd over på meg når jeg var hjemme i permisjon like etter at ungene var små. Han var tydelig da på at den som var hjemme i permisjon, hadde ansvar for hus og hjem. Siden delte vi permisjonen, men mens han koste seg på sine dager og gjorde en minimum av husarbeid, opplevde jeg at mine permisjonsdager ble fullere og fullere av husarbeid, da det jeg før hadde brukt fem dager i uken på å gjøre nå skulle gjøres på 2 eller 3. Jeg har forsøkt å gi beskjed, men så er det vel noe med at vi har en litt ulik standard på hva vi syns er greit. Og jeg ønsker ikke å bli oppfattet som masete, noe jeg tydeligvis blir veldig fort hos han. (2. gangen jeg ba han støvsuge i år, fikk jeg til svar : ja, ikke mas sånn! og det var i april...) Og da har jeg rett og slett bare gjort det selv.

Om husarbeid skulle være opp til min mann, så går vi tilbake til slik vi hadde det tidligere, med et hus som kanskje ble vasket og støvsugd 3-4 ganger i året, store hauger med klær og annet rot på golvet, med en sti fra gangen, gjennom stuen bort til sofaen hvor en kan gå, og skifting på sengen kanskje 6 ganger i året, maks.

Dette er en standard jeg over hode ikke trives med eller syns er hygienisk forsvarlig hverken for oss eller for våre barn. Og jeg bruker utrolig mye tid på å lete etter ting, fordi jeg mister oversikten.

Anonymous poster hash: 52fef...51e