Mitt og ditt i et forhold

[kareen]

Deler dere alt? Eller er det sånn "få tilbake minnepennen min"/"ikke spis opp knekkebrødet mitt"? Jeg sliter litt med at jeg automatisk bare gir i fra meg alt og deler alt, og regner med at den andre parten føler det samme. Dette har bitt meg i ræva et par ganger.

Vet ikke helt hva som er normalt, men jeg føler at når jeg er i et gjensidig respektert forhold så deler vi alt av ting og penger. Jeg vet at mange er veldig strenge på mitt og ditt. Syns det blir veldig anstrengt og slitsomt. Hvordan opplever dere det?

[AnonymBruker]

Noen ting er vårt, noen ting er hans, noen ting er mine.

Er ikke noe jeg tenker så mye over. Det faller seg naturlig.

Anonymous poster hash: 3c214...c33

[AnonymBruker]

Dette er noe hvert enkelt par må bli enige om seg i mellom. At samboere har en felleskonto til faste utgifter, mat, ja det som er felles, ellers beholder de resten av sin lønn, er vel de mest vanlige, tror jeg. Er litt annerledes når en ikke bor sammen da.

Anonymous poster hash: 59b3d...fc8

[Avalon]

Når det gjelder utgifter så deler vi 50/50.

Ingen blir sure hvis en har åpnet chipsposen den andre kjøpte osv. Eneste som jeg skal ha helt for meg selv er en tapetkniv, samboer har allerede ødelagt to som var mine. Han får skaffe sine egne å ødlegge.

(og nei, gjør ikke noe skummelt med tapetkniven hvis noen skulle bli så hysteriske å tro det)

[Surriball]

Vi har for vane å spørre hverandre om å låne ting som åpenbart tilhører den ene. F.eks "kan jeg låne minnepinnen din?", "greit at jeg bruker laptopen din en liten stund?" eller "kan jeg få en bit av sjokoladen?"

Men stort sett faller det seg naturlig, siden vi kjøper det aller, aller meste av mat og godis på felleskortet, og ellers er høflige med hverandre

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i flere år, avstandsforhold. Vi deler forbruksvarer som mat, drikke, toalettsaker osv., og har en litt løselig fordeling av betaling av fellesturer, innkjøp osv. Hvis jeg spør om jeg kan ta noe er det for å være sikker på at han ikke trenger den matvaren til en planlagt rett. Og så ville jeg aldri tatt den siste ølen;-) Enig i at det høres slitsomt ut å telle knekkebrødene, såpass raushet bør det være mellom kjærester. Dere er kanskje på studielån?

Anonymous poster hash: 68091...643

[Adhara]

Tråden er ryddet for tulleinnlegg og svar til dette.

Irrlys, mod.

[Løvetanten]

Nei, altså vi tar ikke hverandres ting. Det er ikke fritt frem hjemme hos oss, og vi har begge behov for å ha "vårt eget" selv om vi er gift.

Jeg skjønner at du er mer av den åpne typen som deler alt, men for min del ville jeg følt det var ubehagelig å skulle gjøre det samme. Det er ikke fordi det er noe galt med å dele, men fordi vi alle har forskjellige oppfatninger om hva som føles riktig i et forhold.

[MissStiles]

Vi deler mye men ikke alt. Spør hverandre alltid om man kan låne det osv.

[hjärterdam]

Her er det sånn at "mitt er ditt", men likevel finnes det fn respekt der i forhold til for det første det den andre hadde med inn i forholdet, og for det andre det den andre har kjøpt der og da.

F.eks om han har matvarer av andre salg enn "standarden" kan jeg spørre om han har tenkt det til noe spesielt, men knekkebrød? Da er det mer sånn at jeg spiser det og setter opp nytt på handlelista

Trenger jeg en minnepinne og ikke har en liggende spør jeg om han har, og når jeg evt er ferdig med den gir jeg beskjed om

At jeg ikke trenger den lenger, og at den ligger der eller der.

[Gjest Kaffelattn]

Deler dere alt? Eller er det sånn "få tilbake minnepennen min"/"ikke spis opp knekkebrødet mitt"? Jeg sliter litt med at jeg automatisk bare gir i fra meg alt og deler alt, og regner med at den andre parten føler det samme. Dette har bitt meg i ræva et par ganger.

Vet ikke helt hva som er normalt, men jeg føler at når jeg er i et gjensidig respektert forhold så deler vi alt av ting og penger. Jeg vet at mange er veldig strenge på mitt og ditt. Syns det blir veldig anstrengt og slitsomt. Hvordan opplever dere det?

Jeg er overhode ikke sosialist og synes ikke "alle goder skal deles". Min minnepenn og knekkebrød er mitt og bare mitt.

Man har felles ting og egne ting.

Det som er slitsomt er de som antar at absolutt alt skal deles.

Men en raus attitude bør begge ha i ett forhold (spandere på hverandre osv.)

[Gjest]

Nå har jeg og mannen vært sammen så mange år, at alt vi har er på en eller annen måte felles. Inkludert ungene.

Mine private ting som han overhode ikke rører er vel stort sett klær, smykker og sminke.

Resten er fritt vilt, men det går jo begge veier.

Om jeg har kjøpt inn noe jeg vil ha for meg selv, så stapper jeg det bare bakerst i skapet, der er det ingen som leter. Eller så sier jeg fra at denne pakken med XX er til den og den retten eller anledningen. Da får det være i fred. Ungene pleier alltid spørre før de forsyner seg med ting som ikke er vanlig mat.

Minnepenner og den slags har vi nok av. Om "min" forsvinner, så henter jeg en ny i skuffen. Jeg kan bruke hans mobil, pad og data, og det samme den andre veien.

Men et sånt forhold til felleseie må jo vokse fram gradvis. Holder ikke å ha bodd sammen en måned, liksom. Det var ikke sånn i starten for oss heller.

Og siden det har vokst langsomt fram, så irriterer jeg meg ikke over det han forsyner seg med av "mine" ting, for det er våre ting, ikke mine.

Vi har hatt 100% fellesøkonomi veldig lenge. Det er nok en veldig viktig del av det.

[Mike Waters]

Nå har jeg og mannen vært sammen så mange år, at alt vi har er på en eller annen måte felles. Inkludert ungene.

Mine private ting som han overhode ikke rører er vel stort sett klær, smykker og sminke.

Resten er fritt vilt, men det går jo begge veier.

Om jeg har kjøpt inn noe jeg vil ha for meg selv, så stapper jeg det bare bakerst i skapet, der er det ingen som leter. Eller så sier jeg fra at denne pakken med XX er til den og den retten eller anledningen. Da får det være i fred. Ungene pleier alltid spørre før de forsyner seg med ting som ikke er vanlig mat.

Minnepenner og den slags har vi nok av. Om "min" forsvinner, så henter jeg en ny i skuffen. Jeg kan bruke hans mobil, pad og data, og det samme den andre veien.

Men et sånt forhold til felleseie må jo vokse fram gradvis. Holder ikke å ha bodd sammen en måned, liksom. Det var ikke sånn i starten for oss heller.

Og siden det har vokst langsomt fram, så irriterer jeg meg ikke over det han forsyner seg med av "mine" ting, for det er våre ting, ikke mine.

Vi har hatt 100% fellesøkonomi veldig lenge. Det er nok en veldig viktig del av det.

Jeg har det mye likt i mitt forhold. Vi har en del ting som åpenbart tilhører kun den ene, men i det store og hele er det ingenting vi har som er utpreget hellig for noen av oss.

Vi har barn også så det er flere som bruker det som ligger fremme....

[Mike Waters]

Jeg er overhode ikke sosialist og synes ikke "alle goder skal deles".

Godt og viktig at du fikk frem dette poenget i denne tråden

[Gjest Kaffelattn]

Godt og viktig at du fikk frem dette poenget i denne tråden

Vel, ja.

[Gjest Bond]

Etter tiår sammen er det meste felles.

Men det er at det er kanskje noen ting som han har fått som en gave eller lignende som er mer private. Evt, telefon eller laptop.. Jeg kan gjerne bruke hans uten at jeg føler jeg burde spørre "lov". Samtidig, hans laptop bruker han på jobb så det hadde vært fryktelig upraktisk om jeg hadde okkupert den en dag uten å gi beskjed eller at han kan beregne med det.

Minnepinner er våre så lenge det ikke er noe viktig på de som absolutt ikke kan mistes - så da er det også naturlig å sjekke først om det er noe viktig på som ikke kan slettes.

Hadde han etterspurt knekkebrødet sitt hadde jeg nok vært passe forvirra.

Men selv om vi klargjør fordelingen og med visse ting har litt oversikt hvem som bruker hva er jo alt egentlig "vårt", vi har jo hatt helt felles økonomi en evighet, hadde nok ikke orket noe annet egentlig, alt for mye pes å regne og telle og alt det der.

[Majott]

Nå har jeg og mannen vært sammen så mange år, at alt vi har er på en eller annen måte felles. Inkludert ungene.

Mine private ting som han overhode ikke rører er vel stort sett klær, smykker og sminke.

Resten er fritt vilt, men det går jo begge veier.

Om jeg har kjøpt inn noe jeg vil ha for meg selv, så stapper jeg det bare bakerst i skapet, der er det ingen som leter. Eller så sier jeg fra at denne pakken med XX er til den og den retten eller anledningen. Da får det være i fred. Ungene pleier alltid spørre før de forsyner seg med ting som ikke er vanlig mat.

Minnepenner og den slags har vi nok av. Om "min" forsvinner, så henter jeg en ny i skuffen. Jeg kan bruke hans mobil, pad og data, og det samme den andre veien.

Men et sånt forhold til felleseie må jo vokse fram gradvis. Holder ikke å ha bodd sammen en måned, liksom. Det var ikke sånn i starten for oss heller.

Og siden det har vokst langsomt fram, så irriterer jeg meg ikke over det han forsyner seg med av "mine" ting, for det er våre ting, ikke mine.

Vi har hatt 100% fellesøkonomi veldig lenge. Det er nok en veldig viktig del av det.

Sånn er det hos oss også.

[AnonymBruker]

vi har det meste felles. men vi spør hverandre før vi brukes hverandres pc/telefon. Mat, godis, øl osv er fritt vilt. vi handler med felles kort. eneste han passer på er at han ikke drikker opp vinen min uten å spørre.

Anonymous poster hash: dfdde...560

[AnonymBruker]

Pc-en og mobil er privat. Der spør vi. Alt annet deles. Det som er litt frustrerende er at jeg kjøper chips, godteri eller chips og tror at det skal ligge i skapet 4 dager etterpå. Det skjer ikke. Har lært at visse ting må gjemmes.

Anonymous poster hash: 244e9...8ab

[super-ida]

Pc og telefon "spørr" vi om å låne.... Eller jeg ringer han ikke på jobb for å "låne ipadn" hans i 5 minutter, eller ringe mobilen min som er "borte" . Hender ofte vi spørr om andre ting og, men tror det er mer som en "pen" måte å si at jeg bruker noe. Har aldri fått nei, og hadde vel blitt overrasket om han sa nei, med mindre han skulle benyttet saken selv....

Mat spørr ingen om, men nestegang jeg kjøper sjokolade i sjokoladebutikk innpakket i cellofan gjemmer jeg den bedre