Stemor for voksent barn - en plikt å bry seg?

[AnonymBruker]

Jeg er mangeårig skilsmissebarn. Min far fant seg en ny for mange år siden mens jeg fortsatt bodde hjemme, og hos han omgås vi alle som familie, dvs. meg og mitt søsken, han og hun + våre stesøsken.

Nå har min mor også funnet seg en fyr og de har flyttet sammen. Jeg og min søster bor utenfor hjemmet og studerer (er 20 og 22 år), og det samme gjør hans barn på samme alder. Men alle fire er relativt ofte hos min mor og hennes nye mann, siden vi bor trangt og billig under studiene.

Mammas nye mann er kjempekoselig. Jeg har bare kjent han i 1,5 år, men han føles allerede som et familiemedlem. Han bryr seg tydelig om meg og min søster. Ikke på en far-måte, men det er fortsatt hyggelig. Han er interessert i hva vi driver med på skole og fritid og setter seg ned og prater med oss eller blir med på aktiviteter når vi er hos han og mamma.

Mine nye stesøsken er også veldig koselige. Jeg blir derfor litt trist/flau når jeg ser at min mor ikke viser noen interesse for å bli kjent med dem. For all del, hun er grei nok, hilser hyggelig når de er innom osv. Men jeg har bitt meg i merke at hun absolutt ikke legger noen efford i å bli noe særlig kjent. Vi ble f.eks. alle på bedt med ut og spise da eldste stesøsken hadde bursdag. Stefar, jeg og de andre "barna" ble med og hadde det kjempehyggelig, mens mamma valgte å bli hjemme fordi hun hadde "mye å gjøre" - men spesifiserte aldri hva dette var, og det er ikke den eneste gangen.

Hun gidder heller ikke å bruke tid på å bli kjent med de når vi alle er hjemme hos dem. Hun spør ikke om hva de studerer/jobber/driver med, hun spør ikke om hvordan de har det, og når de prøver å "bånde" med henne, så merker jeg at hun raskt kommer på at hun bare måå "ta ut av vaskemaskina" ect. Hun ene stesøsteren min er gravid, og mamma spør ikke noe om det en gang. Samtidig skal en venninne av min mor bli bestemor, og mamma driver og strikker og styrer og kjøper ting til den ufødte, men hun kjenner egentlig ikke hun som er gravid noe særlig.

I begynnelsen tror jeg ikke noen har lagt merke til det, men nå merker jeg at alle i familien reagerer litt på det, mange ganger når mamma finner på unnskyldninger så blir det litt pinlig åpenbart. Jeg tror stefar og stesøsken synes dette er litt sårt, det samme synes jeg og min søster. Vi har jo blitt så godt tatt i mot av de, og da synes jeg det er kjipt at de får en sånn lunken mottakelse av min mamma.

Det hører også med til historien at mor til mine stebarn er alkoholiker og derfor ikke særlig tilstedeværende i deres liv. Derfor er de mye hos sin far, det er han som har vært "primærforelder" hele livet deres.

Kan jeg si dette til min mor, eller er det jeg som er vidda? Har hun noe ansvar for voksne stebarn? Har prøvd å hinte mildt - dvs. komme på forslag til ting vi alle barna kan gjøre sammen med henne, men da avlyser hun enten, eller foreslår at "hva om bare du og Elise (min søster) blir med?" "det blir så dyrt å dra alle sammen" osv.

Anonymous poster hash: 510ba...9e0

[yxnyx]

Ja, jeg synes du skal ta opp dette med din mor. Det er mye enklere for deg å gjøre det enn både din stefar og dine stesøsken.

Si i en avslappet tone at det virker som moren din ikke ønsker å være så mye sammen med stesøsknene dine, stemmer dette? Og si videre at du synes det er trist, for de er flotte mennesker og samhold i familien er viktig også når man er voksen.

[Gjest BettyBoop]

Jeg er mangeårig skilsmissebarn. Min far fant seg en ny for mange år siden mens jeg fortsatt bodde hjemme, og hos han omgås vi alle som familie, dvs. meg og mitt søsken, han og hun + våre stesøsken.

Nå har min mor også funnet seg en fyr og de har flyttet sammen. Jeg og min søster bor utenfor hjemmet og studerer (er 20 og 22 år), og det samme gjør hans barn på samme alder. Men alle fire er relativt ofte hos min mor og hennes nye mann, siden vi bor trangt og billig under studiene.

Mammas nye mann er kjempekoselig. Jeg har bare kjent han i 1,5 år, men han føles allerede som et familiemedlem. Han bryr seg tydelig om meg og min søster. Ikke på en far-måte, men det er fortsatt hyggelig. Han er interessert i hva vi driver med på skole og fritid og setter seg ned og prater med oss eller blir med på aktiviteter når vi er hos han og mamma.

Mine nye stesøsken er også veldig koselige. Jeg blir derfor litt trist/flau når jeg ser at min mor ikke viser noen interesse for å bli kjent med dem. For all del, hun er grei nok, hilser hyggelig når de er innom osv. Men jeg har bitt meg i merke at hun absolutt ikke legger noen efford i å bli noe særlig kjent. Vi ble f.eks. alle på bedt med ut og spise da eldste stesøsken hadde bursdag. Stefar, jeg og de andre "barna" ble med og hadde det kjempehyggelig, mens mamma valgte å bli hjemme fordi hun hadde "mye å gjøre" - men spesifiserte aldri hva dette var, og det er ikke den eneste gangen.

Hun gidder heller ikke å bruke tid på å bli kjent med de når vi alle er hjemme hos dem. Hun spør ikke om hva de studerer/jobber/driver med, hun spør ikke om hvordan de har det, og når de prøver å "bånde" med henne, så merker jeg at hun raskt kommer på at hun bare måå "ta ut av vaskemaskina" ect. Hun ene stesøsteren min er gravid, og mamma spør ikke noe om det en gang. Samtidig skal en venninne av min mor bli bestemor, og mamma driver og strikker og styrer og kjøper ting til den ufødte, men hun kjenner egentlig ikke hun som er gravid noe særlig.

I begynnelsen tror jeg ikke noen har lagt merke til det, men nå merker jeg at alle i familien reagerer litt på det, mange ganger når mamma finner på unnskyldninger så blir det litt pinlig åpenbart. Jeg tror stefar og stesøsken synes dette er litt sårt, det samme synes jeg og min søster. Vi har jo blitt så godt tatt i mot av de, og da synes jeg det er kjipt at de får en sånn lunken mottakelse av min mamma.

Det hører også med til historien at mor til mine stebarn er alkoholiker og derfor ikke særlig tilstedeværende i deres liv. Derfor er de mye hos sin far, det er han som har vært "primærforelder" hele livet deres.

Kan jeg si dette til min mor, eller er det jeg som er vidda? Har hun noe ansvar for voksne stebarn? Har prøvd å hinte mildt - dvs. komme på forslag til ting vi alle barna kan gjøre sammen med henne, men da avlyser hun enten, eller foreslår at "hva om bare du og Elise (min søster) blir med?" "det blir så dyrt å dra alle sammen" osv.

Anonymous poster hash: 510ba...9e0

Altså hun har jo ikke noe ansvar for voksne barn men det skulle nå likevel bare mangle om hun forsøkte å vise litt interesse for livet deres.

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok snakket med henne om det om jeg var deg.

Anonymous poster hash: 11a68...4cb

[Barcelone]

Jeg hadde også tatt dette opp. Kan jo være at hun faktisk ikke er bevisst på det selv? Tror også det er lettere for deg eventuelt din søster å ta dette opp med henne, enn at stefamilen skal gjøre det. Du kan jo si at du også synes det er trist at ikke hun har tatt i mot hans barn slik han har tatt imot dere.

[AnonymBruker]

Jeg ville også snakket med henne om det. Kanskje hun er redd for å bli glad i de, og så hvis forholdet ikke holder, så blir det ekstra sorg? Eller noe sånt? Evt at hun føler at det blir feil overfor deg og din søster hvis hun "tar til seg" stebarna også, siden de er voksne? Kanskje hun er redd for at de ikke skal like henne når de blir bedre kjent, eller at de skal like henne for godt og at det blir sårt for den biologiske moren, eller at hun er redd de vil ta det feil at hun forsøker å bli kjent med de osv osv osv. Kan være mange grunner.

Jeg ville iallfall snakket med henne. Det er tydelig at hun, av ukjent grunn, prøver å holde distanse til stebarna sine. Spørsmålet er hvorfor.

Anonymous poster hash: f68cd...071

[Gjest Miranda2011]

Jeg er mangeårig skilsmissebarn. Min far fant seg en ny for mange år siden mens jeg fortsatt bodde hjemme, og hos han omgås vi alle som familie, dvs. meg og mitt søsken, han og hun + våre stesøsken.

Nå har min mor også funnet seg en fyr og de har flyttet sammen. Jeg og min søster bor utenfor hjemmet og studerer (er 20 og 22 år), og det samme gjør hans barn på samme alder. Men alle fire er relativt ofte hos min mor og hennes nye mann, siden vi bor trangt og billig under studiene.

Mammas nye mann er kjempekoselig. Jeg har bare kjent han i 1,5 år, men han føles allerede som et familiemedlem. Han bryr seg tydelig om meg og min søster. Ikke på en far-måte, men det er fortsatt hyggelig. Han er interessert i hva vi driver med på skole og fritid og setter seg ned og prater med oss eller blir med på aktiviteter når vi er hos han og mamma.

Mine nye stesøsken er også veldig koselige. Jeg blir derfor litt trist/flau når jeg ser at min mor ikke viser noen interesse for å bli kjent med dem. For all del, hun er grei nok, hilser hyggelig når de er innom osv. Men jeg har bitt meg i merke at hun absolutt ikke legger noen efford i å bli noe særlig kjent. Vi ble f.eks. alle på bedt med ut og spise da eldste stesøsken hadde bursdag. Stefar, jeg og de andre "barna" ble med og hadde det kjempehyggelig, mens mamma valgte å bli hjemme fordi hun hadde "mye å gjøre" - men spesifiserte aldri hva dette var, og det er ikke den eneste gangen.

Hun gidder heller ikke å bruke tid på å bli kjent med de når vi alle er hjemme hos dem. Hun spør ikke om hva de studerer/jobber/driver med, hun spør ikke om hvordan de har det, og når de prøver å "bånde" med henne, så merker jeg at hun raskt kommer på at hun bare måå "ta ut av vaskemaskina" ect. Hun ene stesøsteren min er gravid, og mamma spør ikke noe om det en gang. Samtidig skal en venninne av min mor bli bestemor, og mamma driver og strikker og styrer og kjøper ting til den ufødte, men hun kjenner egentlig ikke hun som er gravid noe særlig.

I begynnelsen tror jeg ikke noen har lagt merke til det, men nå merker jeg at alle i familien reagerer litt på det, mange ganger når mamma finner på unnskyldninger så blir det litt pinlig åpenbart. Jeg tror stefar og stesøsken synes dette er litt sårt, det samme synes jeg og min søster. Vi har jo blitt så godt tatt i mot av de, og da synes jeg det er kjipt at de får en sånn lunken mottakelse av min mamma.

Det hører også med til historien at mor til mine stebarn er alkoholiker og derfor ikke særlig tilstedeværende i deres liv. Derfor er de mye hos sin far, det er han som har vært "primærforelder" hele livet deres.

Kan jeg si dette til min mor, eller er det jeg som er vidda? Har hun noe ansvar for voksne stebarn? Har prøvd å hinte mildt - dvs. komme på forslag til ting vi alle barna kan gjøre sammen med henne, men da avlyser hun enten, eller foreslår at "hva om bare du og Elise (min søster) blir med?" "det blir så dyrt å dra alle sammen" osv.

Anonymous poster hash: 510ba...9e0

Det kan være at hun rett og slett ikke vet hvordan hun skal oppføre seg? Er sikkert ikke så lett å få voksne stebarn, så jeg synes du skal snakke med henne om hvordan du føler det, si også hvor godt du liker stefaren din og stesøskena dine. Jeg er helt sikker på dette ordner seg, dere høres ut til å være en fin, inkluderende familie.