Kjæresten blir ikke godtatt av familien min..

[AnonymBruker]

Jeg trenger virkelig et godt råd, helst fra dere som har erfaring fra lignende situasjoner..

Saken er den at jeg er sammen med en mann, jeg er nå 27, han er 29, vi har vært sammen i litt over 6 år.

Det har vært turbulent fra starten, der han var mye sjalu, ( for å få alt på det rene er jeg 100 % trofast, og kunne ikke funnet på å så mye som kysse en annen) og alt jeg gjorde når vi var ute blant folk var sett på som flørting å feil.. Dette har for det første ført til mange krangler, jeg har nesten ikke vært ute på noe alene siden vi møttes i frykt for at jeg skal bli beskyldt for å ha gjort noe galt.

Vi har bodd sammen siden vi møttes, da vi ikke ville eller klarte å være fra hverandre. Kjemien var fra starten helt topp, og det ble derfor bare slik.

Nå bor vi hver for oss, har gjort det i litt over et år, fordi jeg i fjor kastet han ut etter utallige sjanser på at han måtte forandre seg når det gjelder sjalusi, bruk at penger og mange andre ting..

Jeg gjorde tabben å fortelle litt til mine foreldre i forkant da jeg var ganske fortvilet, og de ble litt sjokket over hvordan ting var.

Men etter en kort uke bestemte vi oss for å satse på nytt men bo hver for oss da han hadde innsett mye og ville ha en sjanse til.

Dette har gått veldig opp å ned, hovedgrunnen er nå at min familie ikke lenger vil ha noe med han å gjøre.. Han er selvfølgelig såret over dette, noe jeg forstår veldig godt, og han vil derfor ikke høre om dem, men snakker bare dritt om dem av å til.. Jeg må dermed leve et dobbeltliv, noe jeg føler er vanskelig.. Jeg kan ikke kontrollere hva de mener, selv om jeg har prøvd å få de til å snu.. Å bryte kontakten med de er noe jeg aldri kommer til å vurdere, da de betyr veldig mye for meg

Når vi for en kort tid siden snakket om hvordan vi skulle gjøre det angående framtiden kom det opp at han ikke vil at vi skal flytte sammen før mine foreldre har forandret mening.. Skulle vi få barn vil det egentlig være litt krise slik ting er nå..

Jeg vil gjerne få på plass et stabilt liv, da jeg ønsker å få barn om noen år, men føler at vi nå står fast, ,men ingen av oss vil bryte.. Minst av alle han, til tross for at ikke har det bra slik ting er når.. Jeg skulle faktisk innimellom ønske at han hadde tatt valget.. Jeg elsker han jo, og vil ikke sitte om 10 år å angre på at jeg ga opp..

Jeg føler på mange måter at det er urettferdig overfor han å fortsette, samtidig som han tydeligvis elsker meg veldig høyt ettersom han går igjennom alt dette for min skyld..

Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: 118f4...c83

Anonymous poster hash: 118f4...c83

[Silfen]

Med mindre han er villig til å gå i terapi for problemene sine, ville jeg personlig ikke satset videre. Sjalusi er drepen for forhold i mine øyne og det nytter ikke bare å SI at man skal forbedre seg.

[Hulderen]

Der ville jeg ha hørt på foreldrene dine. De ser situasjonen utenfra, og ser at ham ikke er bra for deg.

[Gjest Caroline55]

.

Endret 9. november 2013 av Caroline55

[AnonymBruker]

Med mindre han er villig til å gå i terapi for problemene sine, ville jeg personlig ikke satset videre. Sjalusi er drepen for forhold i mine øyne og det nytter ikke bare å SI at man skal forbedre seg.

Nei jeg er enig i det..det virker som at jo mer glad han blir i meg som tida går jo verre blir han..

Anonymous poster hash: 118f4...c83

[Gjest Miranda2011]

Jeg trenger virkelig et godt råd, helst fra dere som har erfaring fra lignende situasjoner..

Saken er den at jeg er sammen med en mann, jeg er nå 27, han er 29, vi har vært sammen i litt over 6 år.

Det har vært turbulent fra starten, der han var mye sjalu, ( for å få alt på det rene er jeg 100 % trofast, og kunne ikke funnet på å så mye som kysse en annen) og alt jeg gjorde når vi var ute blant folk var sett på som flørting å feil.. Dette har for det første ført til mange krangler, jeg har nesten ikke vært ute på noe alene siden vi møttes i frykt for at jeg skal bli beskyldt for å ha gjort noe galt.

Vi har bodd sammen siden vi møttes, da vi ikke ville eller klarte å være fra hverandre. Kjemien var fra starten helt topp, og det ble derfor bare slik.

Nå bor vi hver for oss, har gjort det i litt over et år, fordi jeg i fjor kastet han ut etter utallige sjanser på at han måtte forandre seg når det gjelder sjalusi, bruk at penger og mange andre ting..

Jeg gjorde tabben å fortelle litt til mine foreldre i forkant da jeg var ganske fortvilet, og de ble litt sjokket over hvordan ting var.

Men etter en kort uke bestemte vi oss for å satse på nytt men bo hver for oss da han hadde innsett mye og ville ha en sjanse til.

Dette har gått veldig opp å ned, hovedgrunnen er nå at min familie ikke lenger vil ha noe med han å gjøre.. Han er selvfølgelig såret over dette, noe jeg forstår veldig godt, og han vil derfor ikke høre om dem, men snakker bare dritt om dem av å til.. Jeg må dermed leve et dobbeltliv, noe jeg føler er vanskelig.. Jeg kan ikke kontrollere hva de mener, selv om jeg har prøvd å få de til å snu.. Å bryte kontakten med de er noe jeg aldri kommer til å vurdere, da de betyr veldig mye for meg

Når vi for en kort tid siden snakket om hvordan vi skulle gjøre det angående framtiden kom det opp at han ikke vil at vi skal flytte sammen før mine foreldre har forandret mening.. Skulle vi få barn vil det egentlig være litt krise slik ting er nå..

Jeg vil gjerne få på plass et stabilt liv, da jeg ønsker å få barn om noen år, men føler at vi nå står fast, ,men ingen av oss vil bryte.. Minst av alle han, til tross for at ikke har det bra slik ting er når.. Jeg skulle faktisk innimellom ønske at han hadde tatt valget.. Jeg elsker han jo, og vil ikke sitte om 10 år å angre på at jeg ga opp..

Jeg føler på mange måter at det er urettferdig overfor han å fortsette, samtidig som han tydeligvis elsker meg veldig høyt ettersom han går igjennom alt dette for min skyld..

Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: 118f4...c83

Anonymous poster hash: 118f4...c83

Dette er et godt eksempel på at en aldri skal diskutere forholdet sitt med andre, det være seg familie eller venner, det kan ødelegge et forhold som KAN bli bra, for de hører bare di side og når du diskuterer han , er du oftest sint/frustrert/lei. Skjønner du poenget? Det er du som skal leve med denne mannen, det er du som må kjenne om han er rett for deg og om det er livet med han du ønsker å leve. Det er KUN du som kjenner hva som er rett for deg og ikke. Forholdet mellom han og familien din er ødelagt, om det kan rettes, er bare opp til deg og han. Han må være villig til å få hjelp til å takle sjalusien sin. Kjenn godt etter, vil du satse på han eller ikke? Familien din kommer på banen igjen, hvis de ser at det ordner seg og at dere har det fint ilag.

[Gjest]

Du skal ikke godta at han snakker dritt om din familie.

Om han starter på noe sånt, så avbryt han og be han skjerpe seg. Nytter ikke det, så enten hiver du han ut eller går selv vekk fra situasjonen.

Du skal ikke godta at han setter alle premissene for deres forhold. Om han vil være sammen med deg, så får faktisk han anstrenge seg også. Der er ikke bare du som skal levere og tilrettelegge.

Det er ikke greit at han hemmer din livsutfoldelse. Om du ønsker å gjøre noe på kveldstid uten han, så gjør du det. Om han er urimelig i etterkant, så ber du han fjærne seg fra deg.

Du har latt han herje med deg og manipulere deg siden du var 20.

Jeg mener dine foreldre har rett, de ser situasjonen utenfra.

Kom deg til psykolog, en god coach eller en terapaut av noen slag. Du trenger hjelp til å sortere tingene som raser rundt i hodet ditt.

Ikke utslett deg selv, ikke tilrettelegg for han.

Begynn å sette rammene rundt ditt liv.

[AnonymBruker]

Dette er et godt eksempel på at en aldri skal diskutere forholdet sitt med andre, det være seg familie eller venner, det kan ødelegge et forhold som KAN bli bra, for de hører bare di side og når du diskuterer han , er du oftest sint/frustrert/lei. Skjønner du poenget? Det er du som skal leve med denne mannen, det er du som må kjenne om han er rett for deg og om det er livet med han du ønsker å leve. Det er KUN du som kjenner hva som er rett for deg og ikke. Forholdet mellom han og familien din er ødelagt, om det kan rettes, er bare opp til deg og han. Han må være villig til å få hjelp til å takle sjalusien sin. Kjenn godt etter, vil du satse på han eller ikke? Familien din kommer på banen igjen, hvis de ser at det ordner seg og at dere har det fint ilag.

Ja jeg har virkelig lært av dette.. spesielt når mine foreldre ikke er av typen som klarer å glemme slike ting.. Men de vil jo bare mitt beste, og jeg elsker dem for det. Men føler at jeg mister mye tid med dem, siden jeg ikke er der så ofte lenger, pga av kjæresten blir sur hvis jeg skal dit.. Føler jeg må forte meg hjem å ikke nevne at jeg har vært der omtrent...

Anonymous poster hash: 118f4...c83

[AnonymBruker]

Du skal ikke godta at han snakker dritt om din familie.

Om han starter på noe sånt, så avbryt han og be han skjerpe seg. Nytter ikke det, så enten hiver du han ut eller går selv vekk fra situasjonen.

Du skal ikke godta at han setter alle premissene for deres forhold. Om han vil være sammen med deg, så får faktisk han anstrenge seg også. Der er ikke bare du som skal levere og tilrettelegge.

Det er ikke greit at han hemmer din livsutfoldelse. Om du ønsker å gjøre noe på kveldstid uten han, så gjør du det. Om han er urimelig i etterkant, så ber du han fjærne seg fra deg.

Du har latt han herje med deg og manipulere deg siden du var 20.

Jeg mener dine foreldre har rett, de ser situasjonen utenfra.

Kom deg til psykolog, en god coach eller en terapaut av noen slag. Du trenger hjelp til å sortere tingene som raser rundt i hodet ditt.

Ikke utslett deg selv, ikke tilrettelegg for han.

Begynn å sette rammene rundt ditt liv.

Er dette jeg sliter med å få "styrke" til å klare.. Jeg er feig som bare det når det gjelder å bryte, da tanken på at han skal finne noen andre etter meg er helt forferdelig.. Vet det er mange hver eneste dag som opplever dette og overlever. min forrige forhold var fra jeg var 15-20 år, og var til og med forlovet i 3 år. Exen var utro, og derfor viste jeg at jeg måtte gå. Det var vondt, men på en måte enklere å gå fra han.. nå er jeg så livredd for å angre at jeg lar det skure å gå...

Anonymous poster hash: 118f4...c83

[Lou Salome]

Dump ham. Foreldrene dine har rett, og det er typen din som er HELT urimelig. Forresten må du aldri godta at han snakket stygt om dem, eller blir sur fordi du har besøkt dem. Gjør det slutt NÅ, og vær glad dere ikke bor sammen denne gangen,og ikke har barn sammen. Ikke la det skure og gå, bare slå opp.

[Gjest]

Og mens du ikke greier å bestemme deg, så seiler livet ditt forbi.

Du trenge hjelp fra en ekstern.

Kan du sende meg en PM? Lover å være diskret. Mulig jeg kan ha noen ideer til deg.

[Hulderen]

Ja jeg har virkelig lært av dette.. spesielt når mine foreldre ikke er av typen som klarer å glemme slike ting.. Men de vil jo bare mitt beste, og jeg elsker dem for det. Men føler at jeg mister mye tid med dem, siden jeg ikke er der så ofte lenger, pga av kjæresten blir sur hvis jeg skal dit.. Føler jeg må forte meg hjem å ikke nevne at jeg har vært der omtrent... Anonymous poster hash: 118f4...c83

Du skal IKKE la kjæresten din styre hvor mye du er sammen med foreldrene dine! Han er virkelig ikke bra for deg.

[Majott]

Er dette jeg sliter med å få "styrke" til å klare.. Jeg er feig som bare det når det gjelder å bryte, da tanken på at han skal finne noen andre etter meg er helt forferdelig.. Vet det er mange hver eneste dag som opplever dette og overlever. min forrige forhold var fra jeg var 15-20 år, og var til og med forlovet i 3 år. Exen var utro, og derfor viste jeg at jeg måtte gå. Det var vondt, men på en måte enklere å gå fra han.. nå er jeg så livredd for å angre at jeg lar det skure å gå...

Anonymous poster hash: 118f4...c83

Dette forholdet er ikke sundt for deg, det har flere her over sett.

At foreldrene dine ikke vil godta han, det har de en god grunn til. De fleste foreldre er såpass fornuftige at de klarer å se forskjell på bagateller i datterens forhold og grovere ting. Det du beskriver er grovere ting.

Som mor ville jeg for din del at du skulle hatt et partner som tillot deg et normalt voksenliv, som tillot deg å utvikle deg, som ikke satte unødvendige grenser for hva du kunne gjøre.

Jeg er fullstendig enig med Themis her. Hun setter fingeren på problemene med denne mannen. Som mor vil jeg ikke at min datter skal være i et forhold som du beskriver.

Jeg har to svigersønner selv. De er flotte menn, gode partnere for sine damer. Mine døtre har også fortalt meg ting som de er misfornøyd eller skuffet over når det gjelder sine menn. Mine svigersønner gjør av og til ting som jeg ikke er helt enig i. Og det skal de også gjøre. De skal ikke forholde seg til meg på den måten. Det har vært småting, men jeg ser hele bildet, og der ser jeg gode menn som har sine feil, men som likevel er bra for døtrene mine. Svigermorssynspunkt altså.

Din mann har mer alvorlige feil, som det å være så sjalu at du ikke kan ha et normalt liv, samt at han prøver å vende deg bort fra foreldrene dine ved å snakke stygt om dem. Der ser jeg som mor/svigermor en veldig dårlig side, som jeg ikke ønsker for datteren min.

[solstråle;)]

Takk for alle svar, det har hjulpet meg masse å se ting fra en annen vinkel

[AnonymBruker]

Han driter seg ut gang på gang og svarer med å snakke dritt om foreldrene dine. Syns du bør tenke deg om litt før du går videre med forholdet.

Anonymous poster hash: 0e9c7...2c2

[mlilja]

Dette er absolutt ikke sunt! Og ofte ser man det best utenifra. Du ser det sikkert ikke lige godt selv

[AnonymBruker]

Takk for alle svar, det har hjulpet meg masse å se ting fra en annen vinkel

Ja, men håper det har hjulpet deg nok til å faktisk ta stegene for å komme seg ut av forholdet?

Hvis det er sånn her nå - hvordan tror du det er om 10 år da?

Verre - det kan jeg garantere.

Anonymous poster hash: 679c9...283

[Cerasus]

Jeg synes dette høres ut som en giftig mann, beklager. Grunnen til at familien din ikke lenger aksepterer ham, er fordi de mener han ikke er bra for deg, og det er jeg i utgangspunktet enig i. Samtidig forstår jeg at du har sterke følelser for ham, og synes det er vanskelig å takle. Antagelig må du innfinne deg med at du ikke vil ha din families støtte i valg av partner dersom du fortsetter å være med ham, så hvordan du håndterer det til syvende og sist, får bli en avveining. Men - at du elsker ham, er ikke et fellende argument til hans fordel - på sikt er ikke elsk alene nok. Gå inn i deg selv, og spør deg - er han en du kan leve med resten av livet? Kan du "svelge så mange kameler"? Hva gir han deg (er det hva du behøver)?

Han bør uansett skaffe proff hjelp for å håndtere sjalusien sin.

Endret 16. oktober 2013 av Cerasus

[AnonymBruker]

Dette kunne vært skrevet av meg selv.

Avslutt forholdet. Sjansen er minimal for at han kan forandre seg.

Min eks var sjalu, dominerende, manipulerende. Mine foreldre så dette, men de nådde ikke frem til meg. Ikke før jeg klarte å forlate han innså jeg at alle hadde hatt rett hele tiden.

Anonymous poster hash: 8ab6f...09e

[Guy Fawkes]

Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: 118f4...c83

Anonymous poster hash: 118f4...c83

Ja jeg vet hva du snakker om. Generelt er det ytterst vanskelig å få et forhold til å fungere uten at din familie går overens med ham. Det var dumt av deg å innvolvere dine foreldre, nå har du lært noe.

Jeg tror vell muligens ikke foreldrene dine likte ham noe særlig fra før, ellers ville de tilgitt ham.

Sjalusi er noe virkelig dritt og det kan godt være at han ikke vil være sjalu senere med noen andre. Men i forhold til deg er han det og det er ingen ting som tyder på at det går over. Han kan klare å undertrykke det i perioder, ja. Men det er noe annet.

Det virker som at det vil bli vanskelig for dere i fremtiden slik situasjonen er nå. Dessverre, jeg vet du gjerne vil ha et annet svar, men det er slik at enten gir man et forhold næring eller man forgifter det. Han har forgiftet det med sjalusi, dine foreldre forgifter det med å stenge han ute, det skaper konflikter mellom deg og dine. Du har forgiftet det med å bringe til torgs ting dine foreldre ikke har noe med. Med så mye gift vil det ikke overleve, prøv gjerne men dessverre.

Hva kan du gjøre, ikke så mye. Han må vokse fra seg sjalusien, finne ut hva det er som gjør han sjalu. Først da kan man gjøre noe med det. Sjalusi er ikke bare ødeleggende for et forhold, men farlig.