Min sønn får meg til å bli en dårlig mor

[AnonymBruker]

Huff, i dag har dagen startet ekstremt dårlig. Min eldste sønn har en del utfordringer i hverdagen, han har bl.annet Asperger syndrom med noen følgetilstander. Lillebror som er et par år yngre er den som får gjennomgå. Dagen i dag begynte med slag, spytting, spark og stygge ord rettet mot alle andre i familien. Vi får hjelp fra adferdspsykologer, BUP, skolen og øvrige familiemedlemmmer. Men noen ganger tilspisser situasjonen seg så kraftig at jeg blir direkte ond, som i dag tidlig.
Eldstemann gyver løs på lillebror, jeg står som en vegg i mellom for redde situasjonen mest mulig. Da får jeg høre at han skal drepe meg, hater meg og så sparker han meg av all kraft på leggen. Skikkelig hyggelig start på mandags morgenen.. Jeg tilter helt og tar tak i gutten og sier direkte til han at det kanskje er best at han dreper meg for da slipper han å bo sammen med meg mer...Han blir da selvsagt veldig lei seg, og det gjør jo jeg også siden jeg sier så stygge ting tilbake. Mest av alt syntes jeg så synd på minstemann som må oppleve å vokse opp med en slik storebror. Fælt å si det, for jeg ønsker jo av hele mitt hjerte at eldstemann ikke skal ha disse plagene han strir med.Jeg føler meg som verdens største taper akkurat nå. Det er jo ikke min sønn som gjør at jeg er en dårlig mor, det er kun meg selv. Men noen ganger tenker jeg innerst inne at jeg hadde vært en skikkelig bra mamma dersom jeg ikke måtte jobbe så intenst med adferd hele tiden.

Måtte bare få det ut

Anonymous poster hash: e8774...dc9

Anonymous poster hash: e8774...dc9

[Gjest Heartbeat]

Ville bare gi deg en klem, kan ikke være lett

[Missy1]

Klemmer fra meg og.

Jeg har selv et barn med ASD og tilleggsdiagnoser og det er vanskelig å forholde seg rolig hele tiden. Jeg har ingen fler barn, men får mye juling av det ene barnet jeg har og da er det vanskelig å være helt rolig

Bare å si ifra om du trenger noen å snakke med

[AnonymBruker]

Det kan ikke være lett, nei. Jeg skjønner godt man kan klikke noen ganger. Man kan jo prøve å tenke i gjennom hva som kan hindre en i å få sinneutbrudd en annen gang. Så lærer man uansett noe av situasjonen. kanskje BUP kan gi noen råd? Det er sikkert ikke en ukjent problemstilling med den type diagnoser. Men barn tåler som regel at foreldre viser følelser, selv om det er negative følelser i blant også. Tror de fleste har blitt sinna på sine friske barn innimellom også. Men det er vel ikke noe man snakker høyt om.

Anonymous poster hash: 4395a...bd8

[AnonymBruker]

Synes ikke du skal føle deg slem, det er åpenbart at han fortjente det.

Det er noe stort tull at unger skal dulles og dilles med, spesielt når de oppfører seg slik. Diagnose eller ei, om han skal bli et menneske som fungerer i samfunnet, og ikke ende opp i fengsel/tvangsinnleggense på psykriatisk, må han jo nødvendigvis lære seg folkeskikk på et eller annet vis.

Føler at ofte blir disse diagnosene en unnskyldning til å la ungene herje rundt som de vil, fordi det nytter jo ikke å forandre dem uansett...

Anonymous poster hash: a40b3...b16

[AnonymBruker]

Huff, i dag har dagen startet ekstremt dårlig. Min eldste sønn har en del utfordringer i hverdagen, han har bl.annet Asperger syndrom med noen følgetilstander. Lillebror som er et par år yngre er den som får gjennomgå. Dagen i dag begynte med slag, spytting, spark og stygge ord rettet mot alle andre i familien. Vi får hjelp fra adferdspsykologer, BUP, skolen og øvrige familiemedlemmmer. Men noen ganger tilspisser situasjonen seg så kraftig at jeg blir direkte ond, som i dag tidlig.

Eldstemann gyver løs på lillebror, jeg står som en vegg i mellom for redde situasjonen mest mulig. Da får jeg høre at han skal drepe meg, hater meg og så sparker han meg av all kraft på leggen. Skikkelig hyggelig start på mandags morgenen.. Jeg tilter helt og tar tak i gutten og sier direkte til han at det kanskje er best at han dreper meg for da slipper han å bo sammen med meg mer...Han blir da selvsagt veldig lei seg, og det gjør jo jeg også siden jeg sier så stygge ting tilbake. Mest av alt syntes jeg så synd på minstemann som må oppleve å vokse opp med en slik storebror. Fælt å si det, for jeg ønsker jo av hele mitt hjerte at eldstemann ikke skal ha disse plagene han strir med.Jeg føler meg som verdens største taper akkurat nå. Det er jo ikke min sønn som gjør at jeg er en dårlig mor, det er kun meg selv. Men noen ganger tenker jeg innerst inne at jeg hadde vært en skikkelig bra mamma dersom jeg ikke måtte jobbe så intenst med adferd hele tiden.

Måtte bare få det ut

Anonymous poster hash: e8774...dc9

Anonymous poster hash: e8774...dc9

Ja tenk om vi i alle situasjoner hadde oppført oss "perfekt". Men sånn er vi ikke, du har en veldig vanskelig hverdag, og du skal ikke føle deg som en dårlig mor om du "sprekker", som idag. Gutten din, som har det veldig vanskelig, får god hjelp, takket være deg. Håper de har gode råd til deg om hvordan du skal takle dette, kan en avlastningsfamilie være til hjelp feks? Så minste gutten din får litt rolig tid med mor innimellom? Kanskje det er lettere å takle hverdagen hvis du og minstgutten får litt alenetid?

Anonymous poster hash: 1de3c...737

[AnonymBruker]

Og fint du ikke glemmer minstegutten oppi dette. Ofte får barnet med en diagnose mesteparten av kreftene og oppmerksomheten, og det friske barnet kommer i skyggen. Håper derfor du får avlastning.

Anonymous poster hash: 4395a...bd8

[minister-mio]

Jeg tror egentlig ikke på at du er en dårlig mor! Dere er i en dårlig situasjon.

At du sprakk og sa noe dumt skader ikke sønnene dine, det viser at du er en autentisk voksen. Får lillebroren også hjelp fra bup? Får du hjelp?

Endret 14. oktober 2013 av minimio

[daemonia]

Jeg føler så inderlig med deg!
Jeg har selv en gutt som sliter med litt forskjellig. Til vanlig ser vi ingenting til problemene, men i perioder så koker det helt over for ham og det blir krangling med oss, lillesøster, surskap, total ignorering av enkle beskjeder som f.eks. at han må være hjemme når klokka er 4 for da er det middag (for eksempel).

Midt i slike perioder så er det vanskelig å forholde seg rolig. Ikke fordi jeg er en spesielt hissig eller utålmodig person, men rett og slett fordi det er så fortvilende der og da. Det føles jo ikke som om man har klart å utrette noe som helst der og da. Selv om vi ser store endringer fra tidligere og til nå.

Jeg sender deg masse gode tanker. Og det viktigste av alt er at barna vet at du elsker dem, uansett om du er sliten eller lei i mindre perioder.

[Gjest Hyssingen]

Det har moren min også sagt til meg da jeg var liten, og lignende ting som "hvis du hater meg så mye så får jeg vel bare flytte da"

Det gjør henne ikke til en dårlig mor i mine øyne, det skal mye mere til, og dermed syns jeg ikke det gjør deg til en dårlig mor heller:)

[Rotemor]

Jeg kjenner igjen meg selv i det der.

Det er frustrasjon og fortvilelse. intet annet...

Vi er vår egne bødler, og dømmer oss selv hardere enn vi dømmer andre.

Ta imot litt trøst her. Du fortjener det.

[AnonymBruker]

Tusen takk for så mange fine trøstende ord. Trengte det i dag jeg.

Er nok litt nedfor for tiden, det tar på alle krefter.
Vi får en del help, både fra BUP og skolen etc. Akkurat nå prøver vi ut ny medisin også, så får vi se om ting bedrer seg etterhvert. Så lenge han lærer seg å ha mer empati med andre, og lærer seg å være et godt menneske, det er alt jeg bryr meg om.

TS

Anonymous poster hash: e8774...dc9

[AnonymBruker]

Håper det går bra med deg TS. Du er ingen dårlig mor, ikke i det hele tatt!!

Jente 20

Anonymous poster hash: bef33...174

[Gjesten29]

Hei:)

Jeg er mamma til en gutt på 12 år med asperger syndrom, har en velfungerende reflektert gutt med empati for andre, han er høytfungerende.

Jeg hadde ALDRI, og da mener jeg ALDRI godtatt dårlig oppførsel av ett barn uansett hvilke diagnose det har. Har faste grenser, faste ritualer og jeg vet hva som trigger negativ adferd. Jobber/ jobbet konsekvent med å lære han og ta andres perspektiv, takle sosiale situasjoner, vise empati/ la han oppleve det gjennom meg som rolle modell... ja, det har vært en KAMP, men det har virkelig gitt resultater.

DU bestemmer. DU må lære og kontrollere følelser i forhold til negativ adferd, etc ( sier ikke at du skal følge dette, MEN det gir resultater. For og si det slik, nå er det min autistiske sønn som ber meg følge reglene:)

[AnonymBruker]

Synes du klarte deg bra, hadde jeg vært deg ville jeg ha sendt han på et hjem sånn at han slapp og skade hele familien.

Anonymous poster hash: 081dc...70f