Begge barna likner på far...

[AnonymBruker]

Jeg har to barn som alle sier likner på faren. Ingen sier at noen av dem likner på meg og inni meg blir jeg litt trist av det...

Kan det endre seg? At i alle fall en av dem kan likne bare bittelitt på mor etter hvert?

Vet det kanskje er en egoistisk tanke,,,,

Lurer på om noen har følt det samme??

Anonymous poster hash: 0af10...8b1

[AnonymBruker]

Jeg har to barn som alle sier likner på faren. Ingen sier at noen av dem likner på meg og inni meg blir jeg litt trist av det...

Kan det endre seg? At i alle fall en av dem kan likne bare bittelitt på mor etter hvert?

Vet det kanskje er en egoistisk tanke,,,,

Lurer på om noen har følt det samme??

Anonymous poster hash: 0af10...8b1

Klart vi som foreldre har et ønske om at barna skal ligne på oss, stas å høre noen si det :-) Barna forandrer seg fra de er spebarn og oppover, så bare vent du, tenker ihvertfall et av barna etterhvert blir mer og mer lik deg, har mange eksempel på at det skjer.

Anonymous poster hash: 7f72d...cc9

[Gjest Adriane]

Jeg har bare ett barn selv, men de første årene sa alle at h*n lignet på pappaen sin, ingen sa h*n lignet meg. Svigermor gikk så langt som å si at hun ikke kunne se en eneste likhet med meg (men det kan jo ha vært en sånn svigermor-greie). Etterhvert som barnet ble større, ble trekk fra meg også mer synlig, og nå er det omtrent 50/50 hvem folk sier at barnet ligner på.

Visst syns jeg det reiv litt i mammahjertet de første årene, da ingen syns barnet lignet på meg. Det var jo tross alt jeg som hadde bært barnet i magen i 9 mnd, og det var meg barnet var mest knyttet til det første året iallfall. Så ja, jeg syns det var sårt, det innrømmer jeg. Glad på min manns vegne, sår/trist på mine egne.

Noen sa forresten en gang at dette med at små barn ligner mest på fedrene var en eller annen biologisk greie om at fedre ikke skulle være i tvil om at barnet er deres? Jeg husker ikke helt, men det var visstnok et eller annet sånt. Ikke veit jeg om det stemmer, men det ble meg iallfall fortalt (Kanskje noen bare prøvde å trøste meg, hehe)

[AnonymBruker]

Jeg fikk alltid høre jeg var lik pappa, men det hører jeg aldri lengre. Nå får jeg hver eneste gang jeg møter nye mennesker sammen med mamma, høre at vi er så like. Sa JA, det kan helt klart skje.

Anonymous poster hash: 5ec08...869

[AnonymBruker]

Jeg har også hørt det at nyfødte barn ligner mest på faren for at han skal føle tilknytning til barnet

Anonymous poster hash: 7f72d...cc9

[Anciol]

Jeg får høre at jeg ligner på begge foreldrene mine:) Har pappas farger og øyne, men mamma's kroppsbygning og antydning til krøller, noe som er på min mor sin side:)

[Gjest s@nd]

Jeg hører alltid at jeg er like min tante, på far-siden. Ingen trodde at jeg var mine foreldres barn, alle trodde jeg var tanta mi sin... Jeg er lik både min far og min mor, synes jeg, og det får jeg høre og.

Barn forandrer seg ettersom åra går, og dine trekk vises sikkert en gang

[AnonymBruker]

Da jeg var yngre, fikk jeg også høre at jeg ikke liknet på moren min i det hele tatt. Foreldrene mine gikk så langt at de klarte å lure hele barnehagen min til å tro at moren min ikke var moren min... Så lite lignet vi. Men den dag i dag likner jeg fortsatt på min. Trekk fra moren min har jeg faktisk ganske lite av, nesten ingen... Hm...

Anonymous poster hash: 0b3b7...62e

[AnonymBruker]

Det kan fort endre seg! Da jeg var lita var jeg et "spitting image" av faren min som liten gutt:P Så ble jeg eldre og ble mer og mer lik moren min. Broren min derimot har alltid vært mest lik mamma.

Anonymous poster hash: 55780...270

[Dunkel]

Jeg lignet på pappa da jeg var baby, men så fikk jeg flere og flere like trekk med mamma. Nå er vi ganske like, og alle snakker om hvor mye vi ligner.

Min søster derimot har alltid lignet på pappa, og det er vanskelig å se at hun er vår mor sitt barn.

[AnonymBruker]

Min sønn er så lik faren at når han skulle pass var det så og si godkjent bare de så bilde av faren..

ingen likhet med meg overhode, jeg har brune øyne- han lyse knall blå-- say no more..

Anonymous poster hash: fc20b...6b6

[Gjest Evans]

Om barna ikke ligner i utseende, så har de kanskje noen fakter fra deg? Kanskje de har en væremåte og sinnelag som er mer likt deg enn barnefaren?

Ellers tror jeg det kanskje er litt hva man gjør det til også - barn er så små og formlige, og ser man godt nok etter tror jeg det skal mye til for at man ikke klarer å finne noe, også ved utseende, som ligner på en selv.

Når jeg får barn med kjæresten, vil de ikke ligne på meg, men jeg har en liten følelse av at jeg kommer til å innfortolke noen likheter allikevel. Både av fakter og utseende – selv om utseende egentlig er umulig, tror jeg at jeg kommer til å finne en likhet

[lashara]

Big deal.

[Mb26]

Både jeg og broren min lignet veldig på mamma før, nå ligner jeg bare mer og mer på pappa, mens bror er en god blanding!

[AnonymBruker]

Er en fordel at de ligner på far, så vet folk i det minste at det er "rett" far.

Anonymous poster hash: 2fe54...1e0

[~white lady~]

Gutten min ligner ikke på meg han heller.

Ansiktsform, hake, munn og nese fra faren. Samt kroppsfasong og samme måte å sove på. Smilet har han fra farfaren. Øynene og de lange øyenvippene fra moren min. Hårfargen fra tanta mi. Øyenfargen fra svigerinna mi.

Det eneste jeg ser han har arvet fra meg er humoren og kløft i haka

At folk ikke kan se at vi er mor og sønn, spiller ingen rolle. Han har uansett vært heldig med utseendet

[Lucid]

I følge mamma så jeg ut som min morfar når jeg var baby.. Ikke vet jeg om det var en bra ting eller ikke, men det må ha vært skummelt for mamma når hun ammet. Ligger der og koser seg med en baby til brystet, ser ned og OI..

Nei.. Jeg har byttet på hele livet egentlig. Og nå tror jeg at jeg er en kombinasjon. Synes selv jeg ligner mest på pappa, men det har mest med farger å gjøre.

[pratesyk]

Min datter ligner ikke på meg i det hele tatt. Absolutt ingen trekk fra meg. Hun er like lys som faren, jeg er mørk.. Så ser ut som en stemor når jeg går med henne. Men jeg syns hun er perfekt akkurat som hun er, bryr meg ikke i det minste at hun ikke ligner på meg. Jeg vet jo at hun er min..