Hvordan støtte en mann med angst og vonde minner?

[AnonymBruker]

Jeg er en jente som er gift med verdens fineste mann.

Han er selvstendig, omsorgsfull og intelligent. Men han har hatt en tøff oppvekst, som har ført til at han har utviklet et stort behov for å få nærhet og kjærlighet. Noe han aldri fikk da han var liten. Han strever også med angst.

I ungdomstiden opplevde han at foreldrene forlangte å få bestemme hvem han skulle gifte seg med senere. Noe som førte til at han ble nokså promiskuøs en tid.

Han gikk fra jente til jente og hadde mye tilfeldig sex. Dette var i et forsøk på å få det han mente han måtte gi avkall på senere. Å få ligge med noen han selv hadde lyst på.

Nå som vi har vært gift en stund, har han begynt å slite med dette.

Han ønsker ikke å "serve meg" som han sier, "sånn som jeg har gjort med andre." Han har tydeligvis lært noen måter å gjøre ting på under samleie, som de aller fleste jenter nyter. Men derfor greier han ikke å gjøre dette sammen med meg.

Han bremser alltid når vi ligger sammen, noe jeg synes er leit og vondt.Hvis jeg gir uttrykk for at jeg ønsker meg mer av noe, hender det han slutter helt og avbryter. Dette begynte for alvor etter at vi giftet oss.

Jeg forsøker å hjelpe ham å gi slipp på ubehagelige minner. Men det virker som han lukker seg inne og at han husker ting han ikke vil dele med meg.

Spesielt i forhold til minner fra tilfeldig sex med jenter og episoder da han ble mishandlet og skjelt ut av foreldrene sine.

Han forsvinner inn i seg selv og blir vanskelig å få kontakt med, da. Han ser "forbi meg" når jeg forsøker å snakke med ham.

Når jeg når inn til ham, sier han at han føler redsel og at "det gjør vondt".

Det eneste som hjelper da er å sette seg eller legge seg ned sammen med ham og holde rundt ham.

Da hender det at han gråter uten en lyd.

Det er en side av ham som ikke er synlig til vanlig.

Jeg vil gjerne hjelpe ham så mye jeg kan, men føler meg så maktesløs.

Flere ganger har jeg opplevd at han var full av angst når jeg kom hjem fra jobb og han allerede var hjemme. Da er han veldig i behov av nærhet og kan "forsvinne" inn i en omfavnelse med meg. Først blir han veldig rolig og snakker ikke, men står med lukkede øyne. Så blir han veldig søvnig og vil legge seg.

Det samme kan skje når jeg er hjemme og han kommer inn døren. Først er han veldig nervøs og "gjemmer seg" hos meg, før han blir veldig rolig og til slutt vil han bare sove.

Denne reaksjonen skremmer meg.

Noen ganger våkner jeg av at han gråter i søvne om natten.

Han blir stille hvis jeg klemmer ham, da. Han våkner somregel ikke og husker aldri hva han har drømt om morgenen.

Er det noen som har noen råd om hva man kan gjøre, rent bortsett fra å oppmuntre ham til å gå til psykolog.

Jeg føler at jeg står veldig alene med dette.

Anonymous poster hash: c1938...a80

Anonymous poster hash: c1938...a80

[Vill]

Eg synes det høres ut som du gjør ein fantastisk jobb allerede! Du høres ut som ei skikkelig god og omsorgsfull kone. Så klem til deg!

Det han treng mest er nok dei klemmene og det å vite at du er der. Vær flink å si til han at du er glad i han uansett og at du skal ingen steder. Så synes eg at også du burde begynne hos psykolog. Det er tøft å vere pårørande. Minn han på at du er der for han, at han kan prate med deg, eller bare bli holdt rundt om han treng det.

Kanskje det ikkje blir like "tabu" eller "flaut" for han å gå til psykolog viss du allerede gjør det? Dei aller fleste vil oppleve eit behov for å prate med ein psykolog i løpet av livet.

Han er kjempeheldig som har deg!

[Gjest Miranda2011]

Helt enig med Vill her, han er heldig som har funnet deg. At han trenger psykologhjelp er det ingen tvil om, håper du får han med på det.