19 mnd, tilbake til småbarnstiden?

[Glorya82]

Hei:) Må spørre om noen har det på samme måte for nå er jeg fortvilet:/ Lillegutt har alltid vær mammadalt deluxe.legging og soving har vært vanskelig fra dag en mye pga matallergier vi ikke fant ut av før han var 7mnd og KISS, begge disse er under kontroll nå. Dette førte til at han samsov med meg det første året. Så ble det eget rom og egen seng når han var litt over året, det gikk veldig fint, men nå etter barnehagestart for 2 mnd siden har det blitt helt Texas! Han våkner opp til 5- 20 ganger pr natt.. Jeg har sovet inne hos ham på en madrass da vi ikke vil venne ham til vår seng igjen.. Men han blir helt hyper av meg plutselig.. Han skal bare tulle rundt og ligge oppå hodet mitt eller oppå magen. Noe som er ubehagelig for begge, men om han ikke har kroppskontakt med meg så våkner han og er helt hysterisk. Dette går ikke.. Jeg har en svært krevende jobb og fungere ikke i det hele tatt, lille gutt får heller ikke sove nok av dette og er også helt utslitt. Så prøvde vi med at jeg går ut før han legger seg og pappaen tar ham. Da går det bedre, men pappa må ta ham med til vår seng, der jeg ikke kan ligge for han kan ikke se meg ellers blir det helt baluba igjen.. Så jeg må sove på sofaen og gjemme meg bak dører etc for han krever å få en runde i hele huset før han roer seg for å se at jeg ikke er der. Dette er så fælt! Vet ikke hva vi skal gjøre, har prøvd alt bortsett fra de forferdelige skrikekurene som jeg er totalt motstander av. Noen som har vært borti lignende? Hele familien går i oppløsning snart..

[Gjest Marmot]

Han har seperasjonsangst, og det er helt normalt. Å gjemme seg for barnet ditt er en dårlig løsning, gi ham den nærheten han trenger. Dette er dessverre en del av det å være småbarnsforeldre, og det går over. Jeg har ingen hemninger vedrørende samsoving, jeg mener tvert i mot at det er sunt og naturlig og at trygge barn slutter når de er klare for det selv, og at frykten for å få et barn som samsover til konfirmasjonsalder er strekt overdrevet.

[Tordensky]

Nå er ikke småen her fullt så stor som din, men hadde akkurat avvent nattamming og han var begynt å sove natta gjennom - så begynte han i bhg. Da var det tilbake til maaaange oppvåkninger om natten, mammadalting uten like, nattamming og samsoving igjen. Da det begynte å roe seg litt med forkjølelsen, tennene og han fant seg til rette i bhg prøvde vi nedtrapping igjen. Her også er det pappa'n som må ta jobben. Men han tar ham ikke inn på vårt rom der jeg ligger. Han bærer rundt i huset og roer ned, og sitter inne på rommet hans og synger og trøster. Småen ble tidvis hysterisk fornærmet for han visste jo hvor jeg var. Men det gikk over. Og før noen angriper meg her, så led altså ikke gutten noen nød - han hadde pappa'n sin der og fikk nærhet og trøst og fikk også masse mammakos på morgenkvisten og dagtid. Her tok det tre-fire netter med gradvis roligere guttunge, som mest våknet av vane tilslutt. Nå sover han natten gjennom igjen. Har ikke noen konkrete råd til deg for alle barn og voksne er forskjellige. Men du har nok med separasjonsangst å gjøre og det er vondt for gutten din. Jeg trives godt med samsoving, og derfor gjorde vi det igjen når behovet for nærhet var så stort. Pappa'n la seg på gjesterommet for den perioden.

Generelt vil rådet mitt være å gi nærhet når det trengs, for det skaper en tryggere unge, men samtidig må man ikke være redd for å skille hysterisk sinne fra hysterisk gråt. Er han sint og fornærmet ville jeg prøvd et par netter til og se om ikke han skjønner at han ikke kan kreve og kreve om natten, da skal man sove. Er han lei seg må dere nesten bare være der og gi ham den nærhet han trenger.

[AnonymBruker]

Det er en krevende alder. Det blir sannsynligvis bedre om noe måneder. Jeg tenker at barnet trenger trygghet nå. Det skjer mye i forbindelse med barnehagestart. Mange barn sliter også med sykdom og tenner i denne perioden.

Har dere mulighet til å dele på ansvaret annenhver natt? At en sover med barnet og den andre får sove uforstyrret på et annet rom?

Anonymous poster hash: 0205b...144

[Glorya82]

Takk for svar:) Er nok seperasjonsangst ja. Jeg har ikke noe i mot samsoving, og har gjort det lenge, men det jeg ikke forstår er hvorfor han roer seg fort og sovner fint vedsiden av pappaen sin når han tror at jeg ikke er der fordi jeg gjemmer meg eller jeg sover fysisk et annet sted og kommer hjem igjen når han våkner for dagen. Men når jeg prøver så blir han helt hyper. Første 1 1/2 mnd når han startet i barnehage samsov jeg med ham hver natt og det ble kun 2-3 timer med søvn mellom kl 2200 og 0500-0600 og det går jo ikke. Jeg holdt på å miste jobben min pga jeg fungerte ikke, og han var jo stuptrøtt og grinete hele dagen. De siste to ukene som jeg har sovet litt her og der og ikke er tilstede da sover han fint natta gjennom med pappaen, men dette er så slitsomt. Og vi vet virkelig ikke hvordan vi skal angripe dette fremover, for vi kan ikke ha det sånn, forholdet mellom meg og pappaen blir også helt skakk kjørt på grunn av at vi aldri er sammen eller får noe tid sammen og vi er på randen til å gå fra hverandre og ingen har overskudd til noe. Hvordan få ham til å sove i senga si natta gjennom og at jeg kan være hjemme uten at han blir så hyper av meg? Jeg fyrer han aldri opp og er generelt mye roligere og tolmodigere med ham enn pappaen. Burde vi kontakte søvnspesialister?

[AnonymBruker]

Jeg tror egentlig det er et ganske vanlig problem i den alderen. Og jeg tror det blir lettere å løse det etterhvert som barnet blir større.

Noen anbefaler at man legger barnet i egen seng, og lar det gråte seg i søvn. Andre er kritiske til disse gråtekurene. Mine barn har også hatt slike perioder som du beskriver. Ved 2 års alder ble det bedre. Kan dere ta det opp med helsesøster neste gang dere skal på helsestasjonen? Kanskje hun kan gi dere noen gode råd?

Hvis barnet sover best ved siden av faren, er det kanskje best at du sover et annet sted inntil barnet får gode søvnrutiner? 2-3 timer med søvn hver natt er jo alt for lite!

Jeg forstår at dette kan gå utover forholdet til deg og din mann. Har dere familie eller venner som kan stille opp som barnevakt en helg av og til? Tror det hadde vært bra for dere!

Anonymous poster hash: 0205b...144

[AnonymBruker]

Slik var det hos oss også, og delvis er det slik fortsatt. Hun sovner alltid fortest med pappa, og er rolig når de to er alene. Når jeg skal legge henne er det baluba og herjing i evigheter. Selv om jeg gjør akkurat det samme som pappa. Det har roet seg veldig nå (hun er 2.5 år nå) men det har vært en lang og slitsom periode. Men når det først endret seg, så skjedde det over natten. Som å skru på en bryter!

Anonymous poster hash: b2186...5f6

[AnonymBruker]

Akk, har ingen gode råd, men vit at vi er flere.. Forferdelig slitsomt!

Anonymous poster hash: 0c986...0a3

[AnonymBruker]

Uff, skjønner at det er slitsomt og det er utrolig trist hvis det går utover forholdet. Vi har det også ganske slitsomt med dårlig søvn hos gutten på 17 mnd, men jeg håper det er en fase, som alt annet.

Anonymous poster hash: 144ab...868

[Glorya82]

Ja, vi har et fam medlem i området som har tatt noen netter for oss. Vi har spurt masse på helsestasjonen og der blir vi rådet til gråtekur. Det har de gjort siden dag en også når han hadde kolikk.. Helt sinnsykt spør du meg! Når vi ikke forstod hvorfor han ikke ville spise som viste seg å være allergi fikk vi forslag fra helsesøster om å sulte ham et døgn så ville han nok spise! Så der spør vi ikke leger og går ikke lenger, vi kjører privat helsesektor nå etter å ha bli latterliggjort som hysteriske av det offentlige. Men de barnelegene vi har vært hos har ingen gode råd ang dette med søvnen. Men ja som en sa her, spørs om jeg bare får sove andre steder mens dette pågår. Lite søvn på både meg og ungen min er jo aldeles ikke bra for noen av oss, og han virker ikke fornærma eller utrygg når jeg "går" for kvelden. Men takk for svar dere, godt å lese at dette går over om forhåpentligvis litt nærmere to års alderen, så får vi bare holde ut.