Er dette vanlig ved depresjon?

[AnonymBruker]

Er det vanlig at deprimerte blir egoistiske og litt sånn "stakkars meg"?

Mannen min er deprimert. Venter på behandling, men dette tar litt tid.

Vi har barn sammen, men jeg føler han er veldig fraværende i hverdagen hennes. Han rømmer mye på data og tv, og han distanserer seg veldig fra oss. Jeg har forsøkt å ta opp dette med han, men jeg tror ikke han forstår rekkevidden av det jeg sier. Han blir sint og sier at han bare trenger å slappe av noe og at jeg må slutte å klage fordi han tross alt nesten gjør alt husarbeid (noe som stemmer). Men det er ikke det som er poenget mitt. Kan gjerne ta alt dette jeg bare han hadde vært mer tilstede. Jeg føler at det bare er jeg som har tilpasset meg at vi har fått barn. Han kan sitte på dataen flere timer i helgene mens jeg og barnet holder på med vårt. Jeg har gitt uttrykk for at jeg føler det leit at han er så fraværende og frykter at datteren vår skal føle at hun må konkurrere mot dataen. Jeg får knapt nok dusjet mens hun er våken. Og etter jeg har dusja og han har sett etter datteren så har han "selvsagt" fortjent å på dataen for da har han vært så flink. Når jeg sier noe om dette og vil ha han vekk fra dataen så sier han jeg er urettferdig og alt han gjør er galt uansett og at han er lei av at jeg maser og han er lei av dårlig samvittighet.

Jeg reiser mye på besøk i helgene, noe han er sur for. Jeg har da svart at jeg er mye borte fordi at jeg vet jeg blir irritert hjemme da han kan finne på å sitte 5-6- timer på dataen, mens jeg og datteren gjør vårt. Dette syns han er dårlig å si av meg fordi grunnen til at han sitter der er for å slippe mas fra meg. Men grunnen til mitt mas er den fordømte fraværheten. Og at han ikke evner å se noe fra min side og ikke minst for datteren. Han sier også at han trenger å gjøre noe (som å være på dataen) for å ikke bare sitte å grave seg ned i elendig tankegang.

Jeg vet han sliter med sitt, det er jeg helt klar over. Blant annet en fraværende far, derfor syns jeg det er merkelig at han selv er så fraværende. Eller kan det være en en grunn til det faktisk? Det er mye gammelt grums som må rettes opp i. Kan det å få ordnet opp i dette grumset gjøre han mer tilstede for oss her hjemme?

Dette tærer veldig på meg. Jeg føler han lever livet som før vi fikk barn, bortsett fra litt leiking og tulling. Jeg håper dette er et resultat av langvarig ubehandlet depresjon, som han forhåpentligvis får hjelp til å komme seg ut av nå.

Det er leit å føle seg avvist, og det er leit å kjenne at dette går utover følelsene mine for han.

Anonymous poster hash: 20261...1c6

[AnonymBruker]

Det er slett ikke uvanlig ved depresjon å forsvinne inn i dataen og distansere seg fra sine nære

Kanskje du trenger noen å snakke med selv? Det er ikke lett i lengden å leve sammen med noen som har en depresjon.

Depresjon kan også være arvelig, så kan tenkes at faren hans slet med det samme?

Anonymous poster hash: 09ed8...1ce

[Gjest Malanthor]

Vel. Depresjon handler jo om deg selv. Når alt bare føles tungt og forferdelig og du knapt orker og gå til postkassa så er det litt vanskelig og vise omtanke for andre. - For de fleste av oss ihvertfall.

Når det er sagt så utelukker ikke den ene den andre. Bare ikke forvent deg en sprudlende bøtte av engasjement.

Dere burde nok muligens ha en bedre dialog. Snakk sammen og prøv og finn en løsning som passer dere begge to. Vær ærlige og vær åpne og ikke gi dere før ting blir bedre -og forblir bedre.

[Lammelåret]

Hvis dere ser på depresjonen hans som deres problem og ikke bare hans, så har dere et felles utgangspunkt. Han har det ikke lett og da får ikke dere det lett. Hvis dere har problemet så kan det bli lettere å finne løsninger, fordi dere ikke blir satt opp mot hverandre, men jobber sammen. Kan det være en løsning at han får et gitt antall tid til sin frie disposisjon og at du får tilsvarende tid? Da kan det være opp til han om han vil sitte ved datan eller noe annet.

Høres ut som det er på tide med en metaprat om forholdet, og deres måter å kommunsere på. Forholdet må jobbes med hele tiden, også i depresjonsperioden. Fortell at det er viktig for deg, at dere finner tilbake til hverandre og den gode nærheten. Fortell han hvor viktig han er for deg, uten å anklage han for å være lite tilstede. Pass på at begge får prate uten å bli avbrutt. Finn noen fine ting dere kan holde på med sammen, med og uten barn.

Lykke til!

[Slimproppen]

Depresjon innebærer for mange at man trekker seg unna de man er glad i, og ofte saboterer forholdene til andre. Man er "egoistisk" og klarer ikke forholde seg til særlig annet enn sine vonde følelser. Jeg anbefaler at han kommer seg i behandling så fort som mulig, og at du gjør så godt du kan for å sette deg inn i hva en med depresjon går igjennom - og ikke tar ting personlig. Irritasjon vil ikke bedre depresjonen hans, her må du være tålmodig. Snakk med fagfolk for å få best mulig oppbacking.

[AnonymBruker]

Har ikke tro på at pcen vil gjøre ham noe mindre deprimert akkurat. Fjern en kabel eller noe sånt uten at han vet det og så prøver du å få ham med på en aktivitet sammen med deg og datteren deres som gjør at han tenker på andre ting enn det som tynger ham.

Anonymous poster hash: 54695...374

[AnonymBruker]

Synes dette høres mer ut som en mann som har en usympatisk, lat og tverr personlighet, enn en mann med ekte depresjon.

Anonymous poster hash: 72ee3...b1a

[Slimproppen]

Har ikke tro på at pcen vil gjøre ham noe mindre deprimert akkurat. Fjern en kabel eller noe sånt uten at han vet det og så prøver du å få ham med på en aktivitet sammen med deg og datteren deres som gjør at han tenker på andre ting enn det som tynger ham.

Anonymous poster hash: 54695...374

Dårlig ide, dette kan faktisk gjøre vondt verre. Depresjon kan være svært alvorlig, og manipulasjon er virkelig ikke måten å håndtere dette på for utenforstående. Dataen kan være noe som gjør at han takler hverdagen for alt du vet.

[Slimproppen]

Synes dette høres mer ut som en mann som har en usympatisk, lat og tverr personlighet, enn en mann med ekte depresjon.

Anonymous poster hash: 72ee3...b1a

Depresjon får frem det verste i en. Depresjon trenger ikke innebære at man ligger i fosterstilling og hulker dagen lang, det kan gjøre seg særlig gjeldende i personlighetsforandringer, og dårlig humør.

[AnonymBruker]

Det er slett ikke uvanlig ved depresjon å forsvinne inn i dataen og distansere seg fra sine nære

Kanskje du trenger noen å snakke med selv? Det er ikke lett i lengden å leve sammen med noen som har en depresjon.

Depresjon kan også være arvelig, så kan tenkes at faren hans slet med det samme?

Anonymous poster hash: 09ed8...1ce

Jeg har ingen profesjonelle og prate med, men har en jeg kan være helt ærlig med.

Det ligger depresjon i familien ja.

Anonymous poster hash: 20261...1c6

[Slimproppen]

TS, jeg vet det her er vanskelig for deg, men jeg lover deg; det er aller verst for han. Han trekker seg tilbake og er vanskelig fordi han har det forferdelig vondt, og klarer ikke formidle det på bedre måte. Snakk med lege om å få prate med noen som kan forklare hva han går igjennom så det blir enklere for deg å forholde deg til det som skjer.

[AnonymBruker]

Hvis dere ser på depresjonen hans som deres problem og ikke bare hans, så har dere et felles utgangspunkt. Han har det ikke lett og da får ikke dere det lett. Hvis dere har problemet så kan det bli lettere å finne løsninger, fordi dere ikke blir satt opp mot hverandre, men jobber sammen. Kan det være en løsning at han får et gitt antall tid til sin frie disposisjon og at du får tilsvarende tid? Da kan det være opp til han om han vil sitte ved datan eller noe annet.

Høres ut som det er på tide med en metaprat om forholdet, og deres måter å kommunsere på. Forholdet må jobbes med hele tiden, også i depresjonsperioden. Fortell at det er viktig for deg, at dere finner tilbake til hverandre og den gode nærheten. Fortell han hvor viktig han er for deg, uten å anklage han for å være lite tilstede. Pass på at begge får prate uten å bli avbrutt. Finn noen fine ting dere kan holde på med sammen, med og uten barn.

Lykke til!

Jeg har flere ganger forsøkt å få til at han får noe tid for seg, og jeg tilsvarende. Men dette fungerer ikke. De få gangene jeg har fått det til så mister han tålmodigheten og blir sint på datteren. Dette er kanskje også noe som er typisk for depresjon? Han gir uttrykk for at han vil være med oss, men han gjennomfører ikke.

Hva gjelder kommunikasjon så føler jeg at jeg ikke når gjennom fordi han setter seg i selvforsvar med en gang. Vanskelig å nå gjennom da.

Anonymous poster hash: 20261...1c6

[AnonymBruker]

Har ikke tro på at pcen vil gjøre ham noe mindre deprimert akkurat. Fjern en kabel eller noe sånt uten at han vet det og så prøver du å få ham med på en aktivitet sammen med deg og datteren deres som gjør at han tenker på andre ting enn det som tynger ham.

Anonymous poster hash: 54695...374

Han er deprimert, ikke dum. Hadde jeg fjernet en kabel er det klart han skjønner hvem som har gjort det. Og jeg tror egentlig det ville resultert i at ting ble enda verre.

Anonymous poster hash: 20261...1c6

[AnonymBruker]

Vel. Depresjon handler jo om deg selv. Når alt bare føles tungt og forferdelig og du knapt orker og gå til postkassa så er det litt vanskelig og vise omtanke for andre. - For de fleste av oss ihvertfall.

Når det er sagt så utelukker ikke den ene den andre. Bare ikke forvent deg en sprudlende bøtte av engasjement.

Dere burde nok muligens ha en bedre dialog. Snakk sammen og prøv og finn en løsning som passer dere begge to. Vær ærlige og vær åpne og ikke gi dere før ting blir bedre -og forblir bedre.

Der er vanskelig å komme til en enighet da han går i forsvarsposisjon med en gang Jeg får knapt åpnet munnen før han forsvarer seg selv.

Anonymous poster hash: 20261...1c6

[AnonymBruker]

Synes dette høres mer ut som en mann som har en usympatisk, lat og tverr personlighet, enn en mann med ekte depresjon.

Anonymous poster hash: 72ee3...b1a

Nå har han fått påvist depresjon da, så det er ingen tvil om det.

Anonymous poster hash: 20261...1c6

[AnonymBruker]

Dårlig ide, dette kan faktisk gjøre vondt verre. Depresjon kan være svært alvorlig, og manipulasjon er virkelig ikke måten å håndtere dette på for utenforstående. Dataen kan være noe som gjør at han takler hverdagen for alt du vet.

Der er det han sier, dataen gjør at han takler alt. Det er det eneste stedet han kobler av og ikke gnager hodet fullt med tanker.

Anonymous poster hash: 20261...1c6

[AnonymBruker]

Depresjon får frem det verste i en. Depresjon trenger ikke innebære at man ligger i fosterstilling og hulker dagen lang, det kan gjøre seg særlig gjeldende i personlighetsforandringer, og dårlig humør.

Det er godt å lese. I den forstand at det fortsatt er håp for bedring hos han.

Anonymous poster hash: 20261...1c6

[AnonymBruker]

TS, jeg vet det her er vanskelig for deg, men jeg lover deg; det er aller verst for han. Han trekker seg tilbake og er vanskelig fordi han har det forferdelig vondt, og klarer ikke formidle det på bedre måte. Snakk med lege om å få prate med noen som kan forklare hva han går igjennom så det blir enklere for deg å forholde deg til det som skjer.

Tusen takk slimproppen! Jeg forstår du har erfaring rundt dette og skal ta rådene dine til meg Det er tungt å være pårørende, spesielt med et lite barn også.

Anonymous poster hash: 20261...1c6

[Lammelåret]

Jeg har flere ganger forsøkt å få til at han får noe tid for seg, og jeg tilsvarende. Men dette fungerer ikke. De få gangene jeg har fått det til så mister han tålmodigheten og blir sint på datteren. Dette er kanskje også noe som er typisk for depresjon? Han gir uttrykk for at han vil være med oss, men han gjennomfører ikke.

Hva gjelder kommunikasjon så føler jeg at jeg ikke når gjennom fordi han setter seg i selvforsvar med en gang. Vanskelig å nå gjennom da.

Anonymous poster hash: 20261...1c6

Det er helt klart en veldig vanskelig situasjon!

Jeg tror nok han trenger tid for seg selv, men også at du er der (det sier han jo). Kanskje du skal understreke hvor glad du er i han uten at han føler at du vil noe med å si det. Fortelle han at han er viktig for deg og at du vil være sammen med han. Kanskje få barnevakt slik at presset avtar (det blir mindre å forholde seg til)?.

Du må nok belage deg på at ting tar tid. Kanskje bli med til hans lege for å få litt informasjon, det kan gjøre det lettere å leve med - for deg.

[AnonymBruker]

Jeg har selv vært den deprimerte og har hatt en deprimert mann. Uten å ha vært der selv er det umulig for deg å sette deg inn i hva han går gjennom. Spør legen din om å få samtaler med psykiatrisk sykepleier, mye kortere ventetid enn psykolog og viktigste for deg er å ha noen å prate med. Om han klarer alt husarbeidet har dere vært flinke å tatt rak i problemet. Når jeg er deprimert klarer jeg såvidt å sette på en vaskemaskin. Har mer enn nok med meg selv, innvendige smerten og tankene. At han klarer å koble ut med pc skal du være glad for, kanskje det kan være med å roe depresjonens fremgang. Depresjon gjør en utrolig egoistisk.

Anonymous poster hash: 945f6...1bf