Livet mitt er et eneste stort rot

[Gjest Jumo]

Av ulike årsaker er livet mitt kun et eneste stort ROT for tida. Jeg har hatt tanker og sliti med ting som gjør meg så sliten at det eneste jeg ønsker er å ligge under dyna og ikke eksistere.

Alt jeg vil er å komme meg vekk, vekk og vekk herfra. Få tid til å samle tankene, få klarhet i hodet og bli meg selv igjen. Ikke spiser jeg og ikke sover jeg. Jeg bare ER her. Hadde jeg hatt penger skulle jeg dratt langt av sted for en kort periode ..

Jeg vet at utrolig mange andre har det på samme måte som meg. Jeg har klart å komme meg opp av det mørke hullet her før, men det så vidt det var. Jeg er redd og fortvila, og er redd jeg ikke skal klare det denne gangen.

Jeg aner ikke hva jeg vil med dette innlegget. Må bare få det ut et sted. Om noen snille sjeler vil prate med meg så send gjerne en PM. Jeg trenger ny input. Akkurat nå har jeg ikke mer å gi.

[Teethgrinding]

Hvordan har det blitt slik, da?

[Gjest Jumo]

Hvordan har det blitt slik, da?

Jeg vet ikke. Det som er skummelt. Man er ansvarlig for sin egen lykke, men dessverre klarer jeg ikke å opprettholde den, lengre. Livet har liksom bare falt sammen i grus. Og jeg er 20 år.. Var slik for et par år siden, noe som endte i et forsøk jeg ikke er stolt over. Jeg er alltid en person folk kommer til når dem har det vanskelig. Jeg har alltid gode råd å gi. Bare synd jeg ikke klarer følge dem selv..

[Krinoline]

Det finnes god, rask og virksom hjelp å få for det du sliter med. Det du må gjøre selv er å samle opp noe krefter og vilje til å enten gå til fastlegen din imorgen, eller gå til psykiatrisk legevakt og snakke med noen der. Bor du i Oslo er det på samme sted som ordinær legevakt (Storgt.).

Når du er såpass langt nede er det mange måter å komme seg opp på, og den aller tyngste måten er å gjøre det helt alene. Så få hjelp av noen som kan det. Du trenger at noen ser at du sliter, og det bør helst ikke bare være noen ukjente over nett, men noen som kan gi deg øyekontakt og en samtale.

[Gjest Jumo]

Det finnes god, rask og virksom hjelp å få for det du sliter med. Det du må gjøre selv er å samle opp noe krefter og vilje til å enten gå til fastlegen din imorgen, eller gå til psykiatrisk legevakt og snakke med noen der. Bor du i Oslo er det på samme sted som ordinær legevakt (Storgt.).

Når du er såpass langt nede er det mange måter å komme seg opp på, og den aller tyngste måten er å gjøre det helt alene. Så få hjelp av noen som kan det. Du trenger at noen ser at du sliter, og det bør helst ikke bare være noen ukjente over nett, men noen som kan gi deg øyekontakt og en samtale.

Jeg gikk til behandling før. Jeg var også innlagt i to uker. For meg så hjalp det svært lite, dessverre. Jeg har ikke klart å åpne meg, på noen som helst måte. Alt jeg gjorde var å fylle ut bunke etter bunke med papirer, få merkelapper og medisiner som fucka opp hodet mitt enda mer. Da jeg sluttet på disse ble ting bedre. Jeg klarte å komme meg opp, alene, og jeg tror og vil klare det igjen. Men akkurat nå er jeg bare på et veldig mørkt sted.

[Krinoline]

Kan du få mer langsiktig oppfølging uten medisiner, kanskje, ved en henvisning til DPS? Du kan få time samme dag eller dagen etter hvis du går til fastlegen imorgen og får han/henne til å ringe mens du er der.

Så kan du få noen å snakke med ukentlig, uten medisiner.

Det trengs lang tid for å åpne opp i kaos, det vil en god behandler forstå. Jeg tror det vil være en lur idé å ha en god relasjon til en flink behandler en stund fremover for å komme på ny gli og få nytt fotfeste i livet. Det er grenser for hva man skal ta ansvar for alene når man er syk. Pass godt på deg selv, og gi ikke opp å få hjelp.

[AnonymBruker]

Jeg er ingen psykolog men skal prøve å gi deg de beste rådene jeg har i allefall. Har vært nede for telling selv noen ganger, og jeg er heller ikke den som snakker og åpner meg til andre, feks. fagfolk.

Av ulike årsaker er livet mitt kun et eneste stort ROT for tida. Jeg har hatt tanker og sliti med ting som gjør meg så sliten at det eneste jeg ønsker er å ligge under dyna og ikke eksistere. Hvor lenge har du hatt det slik og hva utløste det? Sist jeg hadde det sånn gjorde jeg nettopp det: jeg var under dyna da jeg trengte det. Gi deg selv lov til å være sengeliggende dersom du trenger det, men vær bevisst nok til å slutte når du har vært der lenge. Fremtiden er ikke under dyna, før eller senere må du opp. Når du er klar, kutt ut denne aktiviteten og bruk senga til å sove i.

Sist da jeg var nede i kjelleren la jeg meg når jeg ville i ca 4-5 måneder. Det var lenge, men jeg trengte det. Når jeg begynte å se litt lysere på ting, kuttet jeg det ut og innførte "normal" sengerutine.

Alt jeg vil er å komme meg vekk, vekk og vekk herfra. Har du mulighet til å skifte miljø en stund? Hvis ikke, syns jeg du skal innse at du ikke kan reise vekk fra livet ditt, det vil alltid hente deg inn. Kanskje du heller kan gi deg en pause fra studer, skole eller jobb? Hva er det i din omgangskrets eller livet ditt for øvrig som plager deg eller påvirker deg negativt? Kan du bruke mindre tid på deg, altså velge det vekk?

Få tid til å samle tankene, få klarhet i hodet og bli meg selv igjen. Her har du kommet til en slags erkjenning om hva du trenger og det er bra. Viser til det jeg skrev ovenfor; har du mulighet til å ta deg en pause? Reise vekk, eller bare bruke tiden på deg selv fremover?

Ikke spiser jeg og ikke sover jeg. Jeg bare ER her. Hadde jeg hatt penger skulle jeg dratt langt av sted for en kort periode ..Du MÅ spise, her har du ingen valg. Jeg syns det å spise sunt og godt, samt å bruke tid på kjøkkenet var blant de tingene som bygde meg opp igjen. Hva tenker du om det? Kan matlaging bli en "hobby" for deg? Du må også sove, kjære deg. Uten mat og søvn ødelegger du deg selv, og det trenger du ikke dersom du allerede har det tøft. Opp med haken og innfør følgende rutiner: spis godt, spis sunt og sov. Prøv å få 6-8 timer søvn i døgner, det gjør deg godt. Om du har problemer med søvn, prøv å gå deg en tur ut om kvelden, hør på rolig musikk du liker eller kok deg en kopp te. Skift på senga di slik at du har friskt og fint sengtøy, gjerne noen pledd dersom du liker deg. Tren vhsi du orker, da sover du garantert bedre.

Jeg vet at utrolig mange andre har det på samme måte som meg. Jeg har klart å komme meg opp av det mørke hullet her før, men det så vidt det var. Jeg er redd og fortvila, og er redd jeg ikke skal klare det denne gangen. Hvordan fikk du det til sist? Du kommer til å klare det, men det kan ta lengre tid og kreve annen innsats denne gangen. - Og noter deg hva du gjør, du vil få bruk for det ved neste tur innom kjelleren. Snakk gjerne med venner hvordan de klarer det, alle har vært nede for telling og de som ikke har vært det, blir det. Det er ingen skam å snakke om slike ting, det gjelder bare å finne de rette folkene.

Blant mine venner sies det at det hjelper med en hobby. Istedet for å gi næring til vonde tanker, bruk heller tiden på en hobby når du kjenner deg nedfor. For meg var det trening, matlaging og samtaler med venner. For andre var det foto, reising, shopping og lesing. Prøv deg frem, du vil finne noe som gjør dårlige dager litt bedre.

Jeg aner ikke hva jeg vil med dette innlegget. Må bare få det ut et sted. Om noen snille sjeler vil prate med meg så send gjerne en PM. Jeg trenger ny input. Akkurat nå har jeg ikke mer å gi. Du har mer i deg, uansett hvor tom du føler deg. Jeg mistenker du er i den fasen ennå at du behøver ro og tid. Vær snill med deg selv. Dersom du vil gå å legge deg, gjør det. Dersom du vil spise en sjokolade, så gjør det også. La de pliktene du kan avse, hvile en stund og bruk tiden på deg selv. Etterhvert vil du se lysere på ting. Du er ung og mye tid og erfaringer du skal gjøre. Husk, det er bare dumme mennensker som aldri er lei seg og har "perfekte" liv. De oppfatter ikke de tingene vi gjør. Sannsynligvis er du nedfor nå fordi du evner å ta innover deg virkeligheten, det er det ikke alle som gjør. Gi deg kred for at du er våken og tilstede. Det vil gagne deg senere

Håper det hjelper litt og at dette ikke bare ble tåkeprat for deg. Lykke til videre og klem til deg

Anonymous poster hash: 22dfd...2a3

[Alja]

Stor klem til deg. Jeg vet hvordan det føles, og sliter mye med det selv. Jeg har ikke så mange råd å gi egentlig, holder vel egentlig selv på med oppbyggingen min etter "alt falt i grus"

[AnonymBruker]

Har du prøvd trening? Det hjelper utrolig mye for meg.

Anonymous poster hash: 73e9c...85b

[Gjest Jumo]

Jeg er ingen psykolog men skal prøve å gi deg de beste rådene jeg har i allefall. Har vært nede for telling selv noen ganger, og jeg er heller ikke den som snakker og åpner meg til andre, feks. fagfolk.

Anonymous poster hash: 22dfd...2a3

Takk for fin oppsumering og gode tips. Skal se litt nærmere på det, og prøve å gjøre noe med meg selv.

[Gjest Jumo]

Stor klem til deg. Jeg vet hvordan det føles, og sliter mye med det selv. Jeg har ikke så mange råd å gi egentlig, holder vel egentlig selv på med oppbyggingen min etter "alt falt i grus"

Tusentakk. Håper oppbygginga går bra. Ingen fortjener å ha det slik.

[Gjest Jumo]

Har du prøvd trening? Det hjelper utrolig mye for meg.

Anonymous poster hash: 73e9c...85b

Jeg prøvde, faktisk. Men det ble for mye. Ble en avhengighet nesten. Kunne trene to ganger om dagen, fordi jeg følte jeg "måtte". Og med lite mat i kroppen gikk det dårlig. Men jeg skal prøve meg smått igjen snart. Fint å høre at det hjelper for deg!

[Gjest Jumo]

Er det noen som vet om et sted man kan bo gratis/evt. veldig billig? Hvor som helst. Akkurat nå må jeg bare vekk fra senga og ut.

[Klatt]

Hvor hører du til? Du kan bo hos meg. :D

[Gjest Jumo]

Hvor hører du til? Du kan bo hos meg. :D

Haha åå, det hadde jo vært koselig sikkert det, da. Bor i Telemark, haha.

[Klatt]

Awh, jeg bor i Bergen. Det er et lite stykke. Men jeg vil gjerne prate med deg, om du ikke oversvømmes med private meldinger ennå! Send meg en PM om du vil. Du virker trivelig.

[Lucid]

Kjenner følelsen alt for godt. Og når du sitter der alene og føler at du ikke greier å gjøre noe, eller som meg føler deg ubrukelig, så slår det enda hardere til. Hvis du trenger enda fler å snakke med så er det bare å sende en pm Har vært gjennom og går gjennom.. om ikke nøyaktig det samme, så vil jeg påstå at jeg kjenner følelsene dine, og kan relatere til det du sliter med. Kanskje vil det være nok for deg å snakke med folk om det? Ofte er det der det stopper seg, ikke i det fysiske, men i den der "jeg er helt alene"-følelsen.

[LeoxBarca]

Aldri gi opp selv om det kan virke håpløst. Søk profesjonell hjelp, eller i det minste snakk med noen du er glad i om dette. Det vil ordne seg, alt ordner seg til slutt uansett hvor mørkt det ser ut. Livet er uansett det viktigste du har og det fins ikke noe etterpå. Folk er glad i deg! Så stå på, prøv og komme deg ut selv om det er vanskelig. Jeg vet veldig godt hvordan du har det. Har hatt det slik selv og følt meg akkurat like håpløs. Det er enkelt for meg som er frisk å sitte her og si at det går over, men stol på meg det gjør det.

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du?
Har du hatt den sånn lenge?
Kommer det i perioder? Eventuelt hvor lange er disse periodene?

Anonymous poster hash: 98cbb...e34