Mammas dagbok fra 1994, jeg var uønsket

[AnonymBruker]

Min mor har skrevet dagbok i alle år, og sist jeg var hos henne kom hun plutselig på at hun ville vise meg dagboken sin fra 1994, det året jeg ble unnfanget og født.
Det jeg fikk vite av den dagboken er informasjon som jeg godt kunne levd uten, og til hennes forsvar tror jeg ikke hun helt husket selv hva som sto der.
Det første som sto når hun fant ut at hun ventet meg var at hun ville ta abort. Senere ombestemte hun seg, men hun gledet seg ikke noe til å få meg. Hun drakk annenhver dag, røyket, var veldig deprimert og ville helst slippe unna "situasjonen sin" ved å ta livet sitt. Det sto også at den eneste grunnen til at hun beholdte meg var for å prøve å beholde min far, som ville gå fra henne.
Min mor har diagnosen Bipolar type 2 og hun er også alkoholiker. Hele ungdomstiden min har jeg bodd i fosterhjem og til slutt ungdomshjem de to siste årene før jeg fylte 16 og flyttet for meg selv. Jeg har ikke kontakt med min far, og min mor og jeg har minimalt med kontakt de siste 8 årene, og så godt som ingenting etter denne vonde hendelsen.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, jeg føler vel bare for å få ut litt av det onde. Jeg går til psykolog og har snakket med han om denne hendelsen, men jeg klarer bare ikke å komme over alt min mor har utsatt meg for, helt siden før fødselen. Krangling, rus, misbruk, psykisk terror, utrygghet, redsel, listen er lang. Gjennom den vonde oppveksten har jeg alltid trøstet meg med at mamma iallefall elsket meg siden hun ville ha barn og fødet meg. Men etter hun viste meg dagboken sin vet jeg sannelig ikke lenger.
Hvordan kommer man egentlig over en slik oppvekst? Er det noen her inne som har opplevd lignende som klarer å fungere "normalt" i hverdagen med jobb, skole, forhold og andre relasjoner? Enn når man blir forelder selv? Tenk om man blir så skadet av ens egne foreldre at en ikke klarer å ta vare på sine egne barn?

Anonymous poster hash: 0cb51...9b7

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som du har hatt det så bra, klem til deg! Du kan bli en super mamma selv, når du har jobbet deg gjennom dette:) syns ikke du skal tenke for mye på det som sto der, det er ikke alltid så lett å bli uplanlagt gravid. Merker at jeg syns litt synd på din mor også.

Anonymous poster hash: 8b2ac...a66

[Krinoline]

Det var trist å høre, og hva moren din sin hensikt med å vise deg dagboken var kan man bare fundere på. Ikke gidd å fundere på det, gi slipp. Hun har problemer, ikke la hennes problemer definere deg og ditt liv. Du er ung ennå, og de fleste med en turbulent oppvekst klarer seg veldig fint, når de får sine egne liv på gli. Det vil si; jobb med eget liv, vær flink på skolen så du får deg en utdannelse som gir deg en ok inntekt, og jobb med deg selv følelsesmessig så du ikke rives og slites i stykker av vonde følelser og minner. Det kan bety hjelp av psykolog i perioder. Kanskje du ikke skal ha kontakt med din mor overhodet. Det er også veldig mye hjelp i trygge relasjoner, så vær kritisk til kjæresteemner og velg trygge, gode gutter som er bra for deg. Statistisk sett vil slike valg gjøre deg fullt i stand til å ha et helt normalt og rikt liv uten varig preg av vond oppvekst.

I de familiene hvor vonde sirkler gjentas med misbruk, vold og vonde relasjoner er det fordi det er så lett å forbli i noe man kjenner til. Man blir usikker i en kjæresterelasjon for eksempel, og plutselig oppfører man seg som sin mor, for dette har man i ryggmargsrefleksen enten det er flukt med rus eller kjefting og smelling. For å klare å bryte sirkler må man ut av denne "komfortsonen" og jobbe med seg selv. Det er jeg helt sikker på at du klarer, og at du vil bli en god mor.

[LittDiva]

Klem til deg.

Jeg er fullstendig uønsket " barn" og fått vite det tidlig. Men , nå er jeg her da så velger jeg å bruke mitt liv på mine ting og tanker . Ikke på noe som noen andre valgte eller ikke valgte å gjøre.

[Timseh]

Jeg og var et uønsket barn. Har blitt utsatt for mye vold (ble banket så tidlig jeg kan huske, dradd etter håret, etc) i oppveksten, mye omsorgssvikt, har aldri hørt at mine foreldre er glad i meg, aldri fått en klem, aldri hatt nærkontakt...ja, listen kan nå det uendelige. Spurte min mor for en liten stund siden om hun elsket meg og mitt søsken. "Elske..? Nei, men jeg er da glad i dere."

Og det jeg var mest redd for; det var å bli mor! For tenk hvis jeg ble like grusom som min egen mor. Redselen har vært der hele livet og den var der gjennom graviditeten. Men jeg er ikke 0,0001% lik min egen mor. Forteller poden at jeg elsker han hver eneste dag, koser, susser, klemmer. Er streng, men rettferdig. Jeg har aldri gått til psykolog for dette fordi jeg orker rett og slett ikke å bringe opp minnene og de er ganske godt "glemt", men jeg tror ikke at alle barn blir like foreldrene sine :-)

[Biloba]

Klem til deg:-)

Jeg tror det viktigste for å komme over at en mamma svikter, er å skjønne at morsomsorg og morskjærlighet er noe som kommer fra moren. Det er ikke noe som barnet kan gjøre seg fortjent til. Det er ikke din feil at din mor fungerte så dårlig som mor, og generelt fikset livet sitt dårlug. Hun var bare syk og hadde mindre ressurser, og det var uflaks for deg at dubikke heller fikk en vanlig og frisk kvinne som mor. Du fortjente like mye å være elsket selv om hun var for full av egne problemer til å gi deg det.

Det er ikke mer din feil enn det er et barns feil at det sulter fordi det er født i et land med hungersnød.