Er det kjørt for oss..?

[Krinoline]

Vi er et voksent par som har vært sammen i noen år. Uten å ha bodd sammen, vi har truffet hverandre på kveldene og av og til hatt en helg sammen. Og noen ferier. Dette har vært for lite for meg, og jeg har derfor slitt med å få følelsene til å utvikle seg og magefølelsen har av den grunn vært svingende gjennom disse årene. Grunnen til at vi ikke har vokst mer sammen på denne tiden er blant annet at han har en karriere som er veldig viktig for ham, han reiser mye og jobben han gjør må også forberedes mye - så han jobber minst 50 timer hver uke, og tar sjelden helt fri noen helg. Han er i 40-årene og har ikke barn, han har ett samboerskap bak seg der de levde mer eller mindre hvert sitt liv (hans ord). Da vi møttes var han klar på at han ønsket mer samliv og en egen familie.

Så har vi meg, som er alene med et barn, helt alene - for jeg ble enke i ung alder. Jeg har behov for et stabilt hverdagsliv med gode rutiner og å fylle det med små gleder. Skal jeg ha en kjæreste vil jeg også dele hverdagen og noe ansvar. Jeg mener jeg ikke har høye krav. Jeg har allerede opplevd utrolig mye og er nå lykkelig med livet mitt med barnet mitt, og trenger lite annet enn stabil inntekt og hyggelige relasjoner rundt meg. Vi har en herlig hytte å reise til, og jeg har en god og interessant jobb. Å se kjæresten kun på kveldstid, og stort sett være uten ham på hytteturer etc, har vært ekstremt slitsomt, fordi jeg vil så gjerne at det skal være hyggelig når han er her så jeg legger husarbeid og alt til side for ham, lager mer enn gjerne god mat, forbereder til han kommer så han kan sette seg ned etter en lang dag, og da er det gjerne tv og serier han er opptatt av. Jeg vil gjerne snakke sammen, drikke vin. Kose oss. Han har også bidratt til slike kvelder, men i langt mindre grad. Det er også slik at vi nesten utelukkende er hos meg, og da faller også tilhørende husarbeid på meg, som sengetøyskift osv. Det har han aldri hjulpet med i disse årene, ei heller så mye mer enn å ta ut av oppvaskmaskinen noen ganger. Og lage mat sammen, noe jeg synes er veldig hyggelig.

Disse ulikhetene har gjort at vi utviklet en klassisk negativ spiral, jeg har dessverre latt sinnet mitt koke over av skuffelse etter hundrede gang når han ikke vil lytte eller forstå at han også kanskje kan skifte sengetøyet... Eller kjøpe blomster, eller whatever.. Det er faktisk så enkelt å glede en kvinne. I mine sinte øyeblikk har jeg kalt ham stygge ord, rast og gjort slutt. Det tålte ikke forholdet, naturlig nok. Han har stort sett alltid gått under krangler, han blir stum og jeg desto mer verbal. Dette har vært et utrolig vanskelig mønster å bryte. Jeg blir etter slike krangler den som er mest pågående og vil gjenoppta, han blir stille og gir lite lyd fra seg. Dette er for meg vanvittig vondt.

Det høres jo ut som vi ikke har det godt sammen. Men det har vi også, og vi har begge lyst til å satse. Jeg er redd for å være ensom og overarbeidet sammen med ham, han er redd for å alltid føle at han kommer til kort. Jeg mener jeg oppriktig elsker ham som han er, og at jeg absolutt ikke har høye krav. Dessuten kunne jeg tenke med å få barn igjen, og der er han oppsatt på at det kan la seg gjøre selv om han er borte mer enn halve uken og mange kvelder - fordi andre klarer det, sier han. Når jeg forklarer situasjonen til enkelte venninner er de nokså raske med å påpeke at det er åpenbart en skjev fordeling her og at han er en egosentrisk type. Men er det så enkelt...? Hvordan kan jeg tilpasse meg et liv med en som har en karriere det ikke er mulig å endre, og som på mange måter definerer ham helt?

Nå har vi en pause i forholdet, og forsøker å finne ut av ting hver for oss, jeg har trengt en lang tenkepause. Han virker ganske forvirret og i konflikt med ulike behov i livet sitt. Behovet for karriere mot behovet for å knytte noen forpliktende bånd i løpet av livet. Så er det barnet mitt oppe i dette her, som er veldig glad i ham, han er veldig snill og morsom, og vi trenger begge å leve i en familiesituasjon igjen og lengter etter det. Det er altfor smertefullt for meg å bryte helt, å gi helt slipp på håpet om det som skulle bli så fint.

Hvor langt går det å strekke egne behov for å leve sammen med den man elsker? Er voksne forhold slik, at når man har et fastlagt karriereløp og derfor mindre fleksibilitet enn i yngre år er det nesten umulig å bli et skikkelig "team" med kjæresten sin??

[AnonymBruker]

Vel, når en har nådd 40 mener jeg en bør ha lært at en ikke kan få alt her i livet. En kan ikke bruke all tid på jobb og samtidig ha et liv utenfor. Enten bør en da satse 100% og akseptere at en ikke vil ha barn eller familieliv. En kan ha en "kjæreste" - altså en person en ser når det passer for en selv. Kanskje da best for både sjelefred og harmoni å velge en kvinne/mann som enten liker MYE egentid og ikke ønsker en komplisert relasjon, eller en person som finner seg i å stå på vent mot motytelser som feks penger (begge strategiene er helt vanlige blant karriæreorrienterte menn). Eller så dropper en karriæreambisjonene noen hakk og bygger seg et privatliv.

Så han må velge. Om han vil gå for jobb eller trappe ned og også få en familie. Og dersom han velger jobben må du velge om du føler du kan inngå i kategoriene over eller om du vil lete etter en annen partner.

Anonymous poster hash: 48121...3d7

[AnonymBruker]

Forstår denne konflikten hvertfall. Det er ikke lett å kombinere karriere og familie, og enkelte bransjer syntes å være ekstremt ille når det gjelder vanskeligheter med kombinasjon. Personlig tror jeg det er vanskelig å få til uten at man ønsker en generell livsendring, dvs. en annen jobb med mindre ansvar eller en helt annen karriere/type jobb. Det er det ingen spesifikk aldersgrense på, med mindre man er 50-60 siden det da kan være veldig vanskelig å få ny jobb. Så kommer det selvfølgelig an på hvor hardt man ønsker å endre livet til fordel for et mer familievennlig liv. Noen ønsker det mens andre ikke.

Personlig kjenner jeg godt til konflikt mellom privatliv og jobb. Nå er jeg ikke i noe fast forhold siden jeg ikke har prioritert det veldig høyt men jeg ser for meg at det kan bli vanskelig den dagen jeg skulle falle for noen. Jobber minst 50-60 timer i uka selv, og det kan bli mye mer i intensive prosjektperioder. Hos oss er det bare jeg som jobber med mine oppgaver, og jeg har derfor ingen mulighet til å gå tidlig og har liten mulighet til å avspasere siden det da bare hoper seg opp igjen.

Og jeg har det på ingen måte mest utfordrende av de i min bransje, enkelte jeg kjenner som jeg studerte med jobber opp mot 100 timer uka gjennomsnittlig.

Anonymous poster hash: 9ec2e...824

[Stella-Polaris]

Hvis han vil ha et mer etablert familieliv og få barn, må han nok belage seg på å gjøre endringer med jobb og karrieære. Eller når hadde han tenkt å se barna sine? Om kvelden når de sover og en helg her og der?

[Sweet77]

Han må finne ut hva han vil.

Det ser ut til at han vil karrieren sin veldig. Og så er han glad i deg. Problemet for ham er at den han er glad i, deg, har behov han ikke er klar for å dekke, siden det kommer i konflikt med karrieren han seter så høyt.

Han vil ha pose og sekk - deg OG karrieren. Og det går ikke, om du skal være lykkelig. For samme hvor mye du strekker på det, så blir det til at du ofrer deg og ikke er lykkelig. Og samme hvor mye du tenker at "det skal jeg få til", så vil du samtidig leve med en lengsel i deg som gjør deg utilfreds.

Dette kommer han til å merke, som han gjør det nå. Han KAN ikke både prioritere karrieren og deg, når du er den du er. Og derfor er det jeg sier han må finne ut hva han vil.

Om han føler at det å skru ned på karrierekravet blir et offer og han kjenner seg utilfreds, så er det faktisk ikke det han vil. Hvor mye han skulle ønske at han ville. Så han må helt enkelt finne ut hva han vil, om det vil gjøre ham hel og tilfreds, og så velge deretter

[Krinoline]

Takker for svar.. Ser ut til at jeg gjennom det jeg skrev reduserte dette veldig til å handle om karriere eller familie. Jeg er litt usikker på om det er så enkelt, men det er helt klart en viktig del av bildet. Det er jo også en faktor at man blir sliten av å jobbe så mye, og får en god del sosiale behov møtt, og man blir sett, og man er da kanskje tilfreds med kun hvile i sofaen når man ikke jobber. Han har ikke like stort behov for å bli sett i forholdet, antakelig.

Jeg har en svært sosial jobb selv og en egen karriere som er viktig for meg også, men jeg er nok mer bevisst på andre verdier i livet, som gleden i å ha forpliktende og langvarige bånd til noen, egne barn f.eks. Og jeg er er mer utålmodig og vet at man må ta noen valg for å få livet til å bevege seg. Jeg ser omkring meg at mange menn bare lar privatlivet skje, nokså passivt, at det er opp til kvinnen å ta viktige avgjørelser. Det holder ikke for meg, jeg vil være to om ting, jeg dropper ikke prevensjonen fordi JEG vil ha barn, f.eks, som jeg kjenner flere som har gjort uten mannens kjennskap. Ser til min store overraskelse at en god del menn faktisk synes det er en grei løsning, i det lange løp, at hun styrer løpet på den måten. Jeg er kanskje naiv i mitt ønske i måten å dele livet på.