Orker ikke mer skriking

[AnonymBruker]

Har en baby som blir 1 år denne mnd, og det har mildt sagt vært ett tøfft år!

Han har skreket mer eller mindre sammenhengede siden han var 8 uker, han bare skriker og skriker og skriker! Det eneste som roer han, er mat.

Jeg holder nå på å gå på veggen her. Han skriker og skiker, nå funker ikke lenger bæring, han skriker på armen også... Prøver å jeg sette han ned på gulvet, kommer han krabbeden og hylvrælende etter meg. han vræler mens han går rundt bordet, eller står inntil meg i sofan og hyler. Leker er ikke spennende i mer enn 1 min, før det skal skrikes igjen. Jeg blir snart gal!!

Har jo selvfølgelig lurt på om det feiler han noe, siden han skiker konstant, for det er jo ikke normalt... Men har hatt han hos barnelege, poliklinikk på sykehuset, allergispessialist, mauelterapaut og homeopat, og ingen finner noe som helt galt med han. Han er bare mammadalt! For han er eksemplarisk når jeg ikke er tilstedet nemlig...

Han har heldigvis begynnt i bhg, og selv om jeg egentlig synes han er for liten, er det ingen tvil om at han har det bedre der enn hjemme, for der er ikke jeg, og han leker og koser seg hele dagen uten å gråte. Hel til jeg kommer å henter, da er det gråting resten av kvelden, med unntak av måltider.

Jeg blir så sliten og frustrert av dette!! Jeg vil jo kose meg med ungene mine, leke med dem og ha det gøy, ikke høre på denne evinnelige skrikinga og bare forøke og roe heller tiden. Stakkars storesøster på 3 begynner også å bli rimelig plaget av dette..

Noen andre som har opplevd dette?? Når gikk det over??

Evt noen gode råd om hvordan man får en 1 åring til å slutte å hyle??

Anonymous poster hash: 8a4e3...0a2

[AnonymBruker]

Jeg aner ikke hva som er feil, men ville fått hjelp om jeg var deg. Dette kan da ikke være normalt?

Anonymous poster hash: 6f574...633

[Biloba]

Høres forferdelig ut! Ikke bare for hylingen, men også fordi en forelder gjerne vil oppleve å kunne trøste og gjøre baby glad, og så signaliserer babyen det motsatte. Er far der og avlaster? Orker du å leke med og stimulere babyen (og ikke minst storesøster)? Er babyen rolig hvis den får sitte i bæretøy på ryggen og væte med i daglige gjøremål?

Jeg tror det beste å gjøre er å troppe opp på helsestasjonen og insistere på hjelp til å finne ut av problemet. Du har jo allerede gjort flere undersøkelser. Siden babyen virker fornøyd i barnehagen ville jeg bedt om hjelp til observasjon av dere sammen, for å få sett om det er noe i samhandlingen med babyen som skjærer seg, eller få bekreftet om barnet gråter utenom normalen og hvordan gå fram videre.

[mulberrygal]

Det er jo en teori som går ut på at etter 3måneder så stopper det de kaller for "colic" altså kolikk og begynner en ny stadie som heter "prolonged infant crying". Altså at det blir deres måte å lære å kommunisere med deg på.

I barnehagen skjønner han nok de sosiale kodene til å ikke gjøre det. Men hjemme med deg gråter han fremdeles fordi det er mer eller mindre den kommunikasjonsmetoden han vet om.

Altså det er bare en teori, men siden ikke helsevesenet har fanget opp noen tegn på sykdom og han oppfører seg fint blandt andre så kan det jo være noe i den duren.

[kisskissbangbang]

Hjelpe meg, ett år med grining er lenge. Stakkars unge, og stakkars deg!

Jeg hadde nok ikke gitt meg med det første. Noe må jo være galt?

Det høres helt uholdbart ut for dere begge to.

[AnonymBruker]

Ts

Ja dette er grusomt, både for han og meg.

Pappan prøver å avlaste, men da blir det bare enda verre, så lenge gutten hvet at jeg er hjemme. Er jeg ikke det, er han blid som en sol.

Jeg prøver jo å leke med han hele tiden, men han skriker fordet, og skal klattre på meg konstant.

Før kunne han være rolig i bæretøy en liten stund, men nå funker ikke det heller. De eneste gangene jeg ser han blid er når han spiser, og når han får oppmerksomhet av andre når vi er ute...

Jeg har som sagt prøvd alt, for å få hjelp. Helsesøster har vært på besøk 2 ganger, og er veldig informert om saken, men har ikke flere råd å komme med.

Datteren min hadde samme tendens når hun var baby, men var ikke like ekstrem, og da ga det seg når hun begynnte å prate....

Tanken på å ha det slik 1 år til er helt grusom!

Og det verste er jo den gnagende dårlige samvittigheten for at jeg ikke får trøstet han, og at jeg må bruke all tid på han, og ikke får gitt 3 åringen det hun trenger av oppmerksomhet. Merker jo også hvor fysisk stresset jeg blir av skrikingen og at jeg av og til nesten "glefser" til 3 åringen når hun spørr om noe:(

Anonymous poster hash: 8a4e3...0a2

[AnonymBruker]

Uff dette høres slitsomt ut, og det må tas tak i synes jeg. Det er jo tydeligvis veldig nedbrytende for deg og ikke fruktbart for resten av familien at dere skal måtte ha det sånn. Jeg vil råde dere til å stå på med å få kartlagt samspillet mellom dere. Vi er fosterforeldre og har hatt god nytte av å bli filmet sammen med barnet for å se hvordan vi kommuniserer, det har vært lærerikt å se hvilke signaler vi slev sender ut og hva barnet sender ut. Selv om vi mener det aller beste er det ikke alltid vi er på bølgelengde, men det er mulig å lære seg noen triks for å bli det.

Anonymous poster hash: 43661...c7d

[AnonymBruker]

Om datteren din også var slik, så er det jo noe dere må ha gjort, eller noe med måten dere gjør ting på.

Har far vært veldig deltagende hele veien, eller hopper du inn så fort baby gråter?

Anonymous poster hash: dd84b...a77

[AnonymBruker]

Høres ut som han har vondt et eller annet sted synes jeg.

Anonymous poster hash: 1fab3...dc0

[AnonymBruker]

Uff dette høres slitsomt ut, og det må tas tak i synes jeg. Det er jo tydeligvis veldig nedbrytende for deg og ikke fruktbart for resten av familien at dere skal måtte ha det sånn. Jeg vil råde dere til å stå på med å få kartlagt samspillet mellom dere. Vi er fosterforeldre og har hatt god nytte av å bli filmet sammen med barnet for å se hvordan vi kommuniserer, det har vært lærerikt å se hvilke signaler vi slev sender ut og hva barnet sender ut. Selv om vi mener det aller beste er det ikke alltid vi er på bølgelengde, men det er mulig å lære seg noen triks for å bli det.

Anonymous poster hash: 43661...c7d

Dette forsøkte vi faktisk med førstemann!

Hadde besøk fra psykososialt team hver uke i en periode, og ble filmet. Etterpå gikk vi gjennom filmene sammen, og fikk noen tips, men stort sett fikk vi bare skryt for hvordan vi håndterte ting, og at hun ikke hadde noen bedre råd, da hun mente vi gjorde alt riktig...

Men de tipsene vi fikk har vi jo tatt med oss denne gangen også.

Pappan har vært på banen hele tiden, men siden skrikingen blir enda verre når han prøver å roe, blir det til at han gir opp raskt, og leverer ungen til meg...

Jeg har jo også lurt på om han har vondt noe sted, men jeg har nå fått skreket med til undersøkelser i "hue og ræva" føler jeg, aner ikke hva mer jeg evt, burde be om??

De i bhg stiller seg jo uforståene til det jeg forteller, for han er bare blid og søt der.... men de husker jo at vi hadde litt av det samme med søstern, uten at de merket noe da heller.

Kansje jeg bare er totalt uegnet som mor???

TS

Anonymous poster hash: 8a4e3...0a2

[AnonymBruker]

Kansje jeg bare er totalt uegnet som mor??? TS Anonymous poster hash: 8a4e3...0a2

Jeg forstår at du tenker tanken, men likevel: tror du ikke noen hadde sagt fra hvis det var tilfelle? Dere har jo tydeligvis diskutert dette med flere, slik at det er mange som er oppmerksomme på problemet, uten at de mener det er din skyld

Anonymous poster hash: 43661...c7d

[AnonymBruker]

Babyen til en venninne hadde laktoseallergi og gråt HELE tiden! Men så fikk de laktosefri mme på resept og alt ble bedre.

Var mye om og men før de fikk det, for helsesøsteren hadde aldri hørt om dette.

Anonymous poster hash: 79bbc...4ae