Hvor går grensen på hysterisk mor til realist?

[AnonymBruker]

Min datter er 8. Jeg fikk henne da jeg var 31. Ikke ung mor men heller ikke gammel.

Vi bor i et område med mye trafikk rett utenfor boligområdet, men akkurat innenfor "sirkelen" er det lekeplasser og trygt for barna slik jeg ser det.

Men... Hun har begynt å leke mye med en klassevenninne som bor sånn ca 500 meter fra oss. For å komme dit må hun krysse et gangfelt, og halve byen kjører nok forbi her på en vanlig hverdag.

Løsningen for meg, når hun skal dit er at vi snakker sammen i mobil mens hun går bort og til jeg vet hun er trygt i havn. Venninnen, på sin side, har ikke mobil men får komme hit både titt og ofte allikevel.

Hvor går grensen på hva som er forsvarlig å la 8-åringer gjøre alene? Jeg er livredd hver gang hun kommer hjem fem minutter senere enn avtalt, og jeg ser ikke at min redsel vil avta etterhvert som hun blir eldre. Snarere tvert i mot.

Vil legge til at jeg har mistet et barn ved fødsel, noe som ikke akkurat har bidratt til at jeg er mindre paranoid.

Vi lever også i 2013, og det var ikke så farlig å være barn da jeg vokste opp (var 8 i 1981). Jeg tenker at det er naturlig at man er mer årvåken i disse tider, samtidig som jeg er usikker på hvor grensen går til det paranoide.

Altså - er det jeg som er paranoid eller er det andre foreldre som er naive?

Anonymous poster hash: a1992...c34

[Gjest åffårno]

Om det er trafikksikkerhet du er bekymret for så er det større fare for å bli uoppmerksom av å snakke i mobilen når man ferdes i trafikkerte områder - altså; når hun skal gå over veien.

Jeg antar de ikke går alene sent på kvelden, og du nevner jo at det er ganske trafikkert - så det er lite som kan skje av andre mer sjeldne ting du eventuelt måtte bekymre deg for.

Uansett så vil dagen komme da det ikke alltid er anledning til å snakke konstant i telefonen hvorenn hun ferdes alene, og du vil måtte jekke ned dine forventninger til hva du opplever som trygt nok for deg.

Din 8 åring har ingen større sikkerhet enn denne andre, snarere tvert imot siden hun jo har en del av oppmerksomheten rettet mot mobilen og deg enn trafikkbildet.

Om du er paranoid vet jeg ikke da du jo ikke nevner hva du faktisk er redd for, men du har iallefall ganske høye forventninger til hva du skal kunne kontrollere av trygghet på sikt.

Det hadde vært langt mer fornuftig å lære henne om hvordan hun skal ferdes i trafikkerte områder enn å få henne til å snakke i mobil - og det er jo heller ikke spesielt bra å lære barn opp til å være redde i offentlig rom og at "faren er rett rundt hjørnet".

Det er faktisk en mikroskopisk andel som opplever ubehageligheter - sannsynligheten er langt større for at hun blir påkjørt når hun snakker med deg i mobil, vil jeg anta - utfra det man vet om mobilbruk i trafikk. Rett og slett.

[AnonymBruker]

Trafikksikkerhet kan hun. I den forstand at hun skal stoppe i krysset, se seg til venstre og høyre osv. Vi snakker heller ikke, men jeg har henne på øret.

Jeg er heller ikke redd for trafikken, men hva som kan skje av andre ting

Anonymous poster hash: a1992...c34

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at det kan være uforsvarlig å snakke i telefon når man skal krysse en trafikert vei. Oppmerksomheten blir avledet, selv om dere ikke sier noe akkurat da.

Hva med å la henne gå med refleksvest på vei til og fra venninnen? Jeg elsker å se barn som går til skolen med refleksvest (nå, ja, det er vel mest barn som har fått ansvar for gangfelt som bruker det, men dog.) Det er så mye enklere for bilister å se barna da. Men lær henne opp til å ikke gå før bilene i begge retninger har stoppet.

Jeg tror ikke du kan gjøre noe mer enn det.

Anonymous poster hash: 1f8d7...319

[AnonymBruker]

Skjønner godt du er bekymret om du har mistet et barn, men å snakke i mobilen kan jo faktisk ta oppmerksomheten til datteren din bort fra trafikkbildet. Selv om du har henne på telefonen kan du jo ikke være øyne for henne. Men når man er redd for at noe skal skje med noen, særlig barna, er det ikke alltid det hjelper å være rasjonell:P Det er jo følelsesstyrt.

Men hva om du heller tar henne med deg en tur og lærer henne om trafikken? Etterpå kan du la henne ledsage for å se hva hun har lært, slik at dere bytter roller. Evt. kan hun sende en sms når hun har kommet frem, det er bedre enn å snakke i telefonen.

Selv gikk jeg over flere svært traffikerte veier, helt fra 1. klasse, men jeg hadde lært å se meg for og hadde ingen nestenulykker heller.

Anonymous poster hash: adda4...ba9

[AnonymBruker]

Tror det ble et litt dårlig eksempel. Vi har terpet såpass mye på trafikkregler at det er ikke der min redsel ligger.

Er nok helst rundt trafikk den BURDE være, men for min del er det at hun skal bli dratt inn i en bil osv

Anonymous poster hash: a1992...c34

[Sushi]

Dette er hysterisk. Det er snakk om 500 meter!

[AnonymBruker]

Tror det ble et litt dårlig eksempel. Vi har terpet såpass mye på trafikkregler at det er ikke der min redsel ligger.

Er nok helst rundt trafikk den BURDE være, men for min del er det at hun skal bli dratt inn i en bil osv

Anonymous poster hash: a1992...c34

Har du snakket med henne om slike ting da? Men selv om du gjør det skjønner jeg at redselen din ikke forsvinner, men du bør ikke være med på å gjøre datteren din utrygg heller. Foreldrene til ei venninne lot henne ikke gå utfor porten i innkjørsla med mindre hun skulle på skola frem til hun var 12. Hun er egstelig i trafikken og generelt utendørs enda hun er 26 nå:\

Anonymous poster hash: adda4...ba9

[AnonymBruker]

Det er svært sjelden noen blir dratt inn i biler i Norge. Jeg mener du ikke har noen reell grunn til å frykte det. Det er mye farligere å krysse en traffikert vei. Hvis du har lært henne hvordan hun skal oppføre seg i trafikken burde heller ikke det utgjøre en fare for en 8-åring.

Jeg synes det var et godt forslag at hun sender en sms når hun har kommet frem til venninnen. Hvis hun glemmer å sende sms kan du ringe henne. Du kan også avtale at hun sender en sms når hun går hjem fra venninnen. Etter en stund, når du ser at dette går helt fint, trenger hun kanskje ikke å sende sms mer?

Jeg tenker at du kanskje er ekstra bekymret fordi du har mistet et barn tidligere. Du vet at det kan skje noe grusomt som du ikke har kontroll over. Slike opplevelser setter seg fast i både hode og kropp, og det er ikke rart hvis du er over gjennomsnittet bekymret for at noe skal skje med barnet ditt.

Det er bra at du selv stiller spørsmålet om det er reell bekymring. Det er bra å lufte tanken med andre også. Hvis du etterhvert kommer frem til at du er mye bekymret, og du ikke har reell grunn til det, kan du kanskje snakke med en psykolog som kan hjelpe deg å takle frykt som ikke er reell? For du kommer til å oppleve at du mister mer og mer kontroll over hvor datteren din til enhver tid er jo eldre hun blir. Etterhvert må man bare håpe og tro at de klarer å passe på seg selv.

Anonymous poster hash: 64c11...c2d

[AnonymBruker]

Jeg skjønner redselen, men dette med at hun KAN bli dratt inn i en bil eller noen gjør noe slemt mot henne er noe du ikke kan kontrollere. Bare hvis du låser henne inne resten av livet, men det vil man jo ikke være. Kan hun trafikkregler og har fått høre de vanlige forholdsreglene om å ikke gå inn i fremmede biler osv., så har du gjort ditt foreløpig. Men dere kan jo ha en avtale om at hun sender en melding når hun kommer frem, samt før hun går hjem igjen, slik at dere kjapt vet det hvis hun ikke er fremme i rimelig tid.

Husk at det er uhyre sjelden at noe slikt skjer, det er større sjanse for at hun skal bli påkjørt.

Anonymous poster hash: 9c8a8...c90

[Gjest Riskjeks]

Du er hysterisk, ja. Fra barna begynner på skolen, må de ofte være alene deler av dagen (ingen som har kontroll over hvor de er til en hver tid i friminuttene eller på SFO, mange går til/fra skolen osv), det er naturlig, og de må gradvis få større frihet og tillit. Det eneste du lærer datteren din er frykt.

Kidnapping er ingen reell fare, trafikken er mye mer farlig. Og ved å snakke med henne i telefonen, øker du paradoksalt hennes risiko for å bli skadet.

[AnonymBruker]

Du er hysterisk, og bør jobbe med tone dette ned. Redde foreldre skaper usikre barn, og usikre barn har høyere risiko for å bli utnyttet både av folk de kjenner og fremmede. Hvis du ikke greier dette bør du søke profesjonell hjelp, så du ikke overfører angsten din til datteren din. Prøv feks i første omgang å slutt med ringingen, og be henne sende en sms når hun er fremme hos venninnen.

Anonymous poster hash: 535ae...9ca

[AnonymBruker]

Ja, du virker hysterisk. Vi bor på landet og jenta på 8 sykler til besteforeldre en km herfra. Bestemor gir beskjed når fremme og når hun drar hjem igjen. Gir henne en enorm mestringsfølelse når vi stoler på henne. Pass på så du ikke gjør datteren din nervøs og engstelig med redselen din. Det opplevde jeg som liten.

Anonymous poster hash: 4fd74...d41

[AnonymBruker]

Tror det ble et litt dårlig eksempel. Vi har terpet såpass mye på trafikkregler at det er ikke der min redsel ligger.

Er nok helst rundt trafikk den BURDE være, men for min del er det at hun skal bli dratt inn i en bil osv

Anonymous poster hash: a1992...c34

Jeg vil si du er hysterisk.

Du spør hvor grensen går mellom å være hysterisk og realistisk. Jeg vil si at når man bruker mye mer følser og redsel på en fare som er vesentlig mindre sannsynlig enn andre mer aktuelle farer så vil jeg si at man er hysterisk. Overfall/kidnapping av barn i 8 års alderen er vesentlig mindre enn sjansen for at hun skal bli påkjørt.

Det å ikke ha samsvar mellom følelser og realitet er ganske så vanlig. Det er mange som er redd for å fly selv om de vet at bilturen til butikken er mer farlig. Det er mange som ikke tør hoppe strikk eller klatre tau selv om de vet at utstyret tåler 10 ganger ens egen vekt. Hvis man ikke takler disse følsene kan man unngå det meste av dette men at barnet vokser opp og skal takle nye utfordringer kommer man ikke uttenom (med mindre man vil skade barnet).

Anonymous poster hash: b1465...d3a

[AnonymBruker]

Jo jeg vet vel egentlig det. Er bare så innmari vanskelig å ikke tro på usannsynlighetene når de allerede har slått til med ett barn.

Anonymous poster hash: a1992...c34

[Sweet77]

Det er alltid, ALLTID, en viss sannsynlighet for at sjeldne og fæle ting kan skje. Og det kan du ikke forsikre deg mot. Det aller beste du kan gjøre er, som nesten alle sier her, å lære barnet ditt gode regler slik at det kan ferdes så trygt som mulig.

Men dette må du gjøre uten å skremme henne.

Når det gjelder redsler eller realisme, så er foreldre ALLTID redde for at noe skal skje. Og det går heller aldri over, i følge de som har voksne barn - det du er redd for har en tendens til å bare bli byttet ut med nye ting etter hvert som barnet vokser opp og nye utfordringer oppstår.

Det som er viktig, er at du ikke venter på at det skal gå over heller, men at du handler ut fra det som anses som tilstrekkelig og normalt hva angår trygghet. Og særlig er det viktig for deg tenker jeg, som er klar over at du er reddere enn vanlig ut fra opplevelsen du har med å miste en fra før.

Du må rett og slett overstyre redselen din når det kommer til å slippe jenta di fri. Du er redd - men ikke handle etter det. Fortell jenta di at dette takler hun fint, selv om du kjenner at du selv er livredd. For hun trenger selvtilliten hun kan få fra deg, ikke angsten din. Den må du ordne opp i selv.

Jeg har selv sluppet sønnen min ut på ting og vist ham tillit, smilt og kysset ham ha det bra ut døren, for så å kaste meg ned i sofaen og gråte hjertet ut av angst for hva som kan komme til å skje så fort døren har smelt igjen. Motstått trangen til å sette grenser rundt ham fordi det jo KAN skje ting.

Dette er normalt. Vi er foreldre, og barna er det dyrebareste vi har. Men vi MÅ bruke sunn fornuft og lære dem å navigere på egen hånd. Vi vil jo gi dem en lykkelig barndom og et trygt voksenliv, og da kan vi bare ikke gi etter for alle frykter vi går og kjenner på selv.

Se litt på andre og lær av dem. Se på hva som normalt anses for trygt, og legg lista der etter. Det pleier å holde. Husk de er foreldre de andre også, og vil ikke barna sine noe vondere enn hva du vil for din

Endret 13. oktober 2013 av Flair

[Gjest åffårno]

Jeg skjønner godt at du er engstelig, for når slike ting skjer er det helt grusomt.

Men dette er ikke et 2013 fenomen; det har eksistert i alle tider, og er ikke noe som har eskalert i det siste.

At hun snakker i telefon hindrer heller ikke at hun aldri kan bli dratt inn i en bil. Hun kan også bli utsatt for alle slags ulykker gjennom hele livet, og sjansen er større der du tror det er tryggest; nemlig i eget hjem.

Flest dødsfall skjer nemlig der - men likevel har de fleste frykt knyttet til hendelser og steder hvor sjansen er minimal.

Hun kan også bli utsatt for ting når hun blir eldre, potensialet er der hver eneste dag fordi livet er et usikkert prosjekt hvordan enn du vrir og vender på det.

Du sier at "hun kan trafikksikkerthet". Javel. Men du utsetter henne likevel for statistisk større fare for en negativ og livstruende hendelse - mye større enn om du lar henne gå dit uten å være på telefonen.

Så statistisk sett er det du som utsetter henne for størst fare - ikke noe eller noen andre.

Om veien i tillegg kjøres forbi av "halve byen", så er jo sjansen enda mindre enn minimal for at noe kriminelt skal skje - halve byen vil jo være vitner og gripe inn. De vil registrere hendelsen, stoppe den - og i aller verste fall, ikke rekke det og ringe politi umiddelbart, registrere bilnummer - og bilen vil bli funnet før en gjerningsperson rekker å gjøre noe som helst.

Den hendelsen du sammenlikner med er helt utenfor relevans, fordi det var helt andre forutsetninger og omstendigheter.

Denne jenta du tenker på hadde også mobil og var også i kontakt med andre, men det hindret ingenting.

Det eneste som kunne forhindret noe var at man var synsk - og visste at hun måtte unngå akkurat den ruten på akkurat det tidspunktet.

Foreldrene kunne hatt henne på telefonen 24/7 døgnet rundt hele livet hennes uten at de kunne hindret noe som helst.

Sjansen er minimal, og du har en form for angst som faktisk er helt ubegrunnet - og resultatet er at du per dags dato faktisk, statistisk sett, utsetter henne for større fare.

[Gjest Riskjeks]

Veldig kloke ord i de to siste innleggene her. Ta det til deg, TS

[Lammelåret]

Høres ut som en dårlig idé å snakke med henne i mobilen dersom det er meningen at hun skal krysse veien trygt. Når hun snakker med deg, er det du som får oppmerksomheten - ikke trafikken.