Sliter med å bli kjent med folk..

[AnonymBruker]

Jeg har et problem, som faktisk begynner å bli ganske stort. Og det er at jeg blir veldig veldig forknytt (er det et ord?) i sosiale sammenhenger der det er muligheter for å bli kjent med nye folk.

Jeg tror dette er en stor del av grunnen til at jeg er kronisk singel.

Jeg er egentlig ikke innadvendt, eller sjenert , og isåfall er det veldig situasjonsavhengig. Som person er jeg egentlig ganske utadvendt, sprudlende, og jeg er den morsomme i gjengen. Når jeg føler meg trygg på de jeg har rundt meg og vet at vi har en god kjemi så fungerer jeg som et vanlig menneske

Men problemet kommer oftest når jeg f.eks er ute på fest eller på en pub eller lignende, da kræsjer denne personligheten min og mitt behov for å være morsom, tulle med andre, snakke med andre osv osv, med en eller annen angst som plutselig slår til og gjør meg stiv som en stokk. Og jeg får bare lyst å gå hjem og gjemme meg.
Jeg sitter og er livredd for at noen skal begynne å snakke med meg. Selv om det egentlig er alt jeg vil. Hvis noen gjør det, så føler jeg meg så ukomfortabel og klarer ikke å være meg selv. Med mindre jeg er full. Og det er jo også et problem.

I situasjoner som f.eks jobb eller andre lignende situasjoner der jeg har en "rolle" e.l så har jeg mye mindre problemer med å snakke med folk, bli kjent med dem. Også på et personlig plan.
Problemet kommer når jeg kun er nedstrippet til bare meg. Hva gjør man med sånt??
Jeg er jo ikke redd for å være ute blant folk, men jeg er redd for at fokus skal være på meg på et vis. Stivner helt og får en sånn ekkel klump i magen. Tror det henger litt sammen med en slags usikkerhet på meg selv, først og fremst utseendemessig, da dette stort sett er et problem i forhold til gutter/menn. Har ikke like store slike problemer med å snakke med jenter. Og når jeg da til en viss grad føler jeg ikke strekker til utseendemessig så gjør det på et eller annet vis at jeg har oppfatninger om at gutter ikke kan være interessert i MEG, og at hvis de snakker med meg så er det bare fordi de vil snakke med venninnene mine osv osv. Og når jeg da har denne ekstremt plagsomme stivheten som gjør at jeg som regel ikke klarer å være meg selv, så blir det muligens til en slags selvoppfyllende profeti og den onde sirkelen fortsetter; jeg får dårlige erfaringer og knytter meg enda mer.

Som sagt så er jeg en typisk "morsom jente", jeg er ingen modell, men i beste fall søt og sjarmerende, og det er jo heller ikke noe triks for å skaffe seg gutter. De vil jo bare være venner med sånne som meg.

Og de gangene jeg faktisk av uvisse grunner klarer å slippe meg løs, tulle, være den jeg virkelig føler at jeg er; så er det ofte jeg får en slags angst etterpå. Føler at jeg har vært for mye, osv osv (selv om jeg sikkert ikke har det; andre folk er jo mye og sånn hele tiden, men jeg får angst av meg selv hvis jeg har ledd litt høyt f.eks og tenker at jeg sikkert har sagt masse dumt).

Jeg tror også at jeg har et ganske stort bekreftelsesbehov. Det henger sikkert sammen med alt jeg allerede har beskrevet. Tør ikke ta noe "initiativ" fordi jeg da føler at den eller de jeg tar initiativ ovenfor egentlig ikke har lyst til å snakke med meg, siden det var JEG som la opp til det, osv osv. Og da er man jo i gang igjen da. Det er veldig slitsomt å føle at man trenger sosial bekreftelse fra andre hele tiden..

Jeg vet jo at kuren bare er å fortsette å gå ut, men det er så utrolig kjipt når jeg bare blir i dritthumør og det er en ond sirkel når det faktisk aldri er noen som prøver å bli kjent med meg / oss, og jeg gir opp å være ute før jeg nesten har gitt det en sjans. I perioder i livet der jeg har drukket mye så har jeg hatt det bedre sosialt, skaffa meg masse venner, en del jeg kommer tilå ha kontakt med resten av livet, men jeg er ikke lenger så gira på å drikke så mye. Har det for bra ellers, føler meg for bra, liker å trene holde meg i form og rett og slett føle at kroppen er frisk og i god form, og dette ødelegger alkohol en del av for meg.

Derfor blir det et tilleggsproblem, at jeg ikke klarer å slippe meg løs ute uten å drikke, og det er jo ganske kjipt å være ute til seint når alle andre begynner å bli fulle:P
Jeg vil jeg vil, men jeg får det ikke til. Gi meg noen tips a!

Anonymous poster hash: 96afe...2c9

[Gjest JakeGreen]

Du har identifisert problemet ditt og det er et lavt selvbilde og dårlig selvtillit, noe som gjør deg usikker på deg selv og fører til at du søker bekreftelse hos andre.

Noen tanker selv om hva du kan gjøre for å endre på dette?

Har du vurdert å gi deg selv anerkjennelse i motsetning til å søke den hos andre?

Hva med å ikke knytte selvfølelsen din til utseendet ditt, men dine personlige egenskaper?

Kanskje du legger litt for mye i en enkel sosial interaksjon og gjør det til noe større enn det egentlig er? I det store og det hele er det ganske betydningsløst?

Hvor gammel er du?

Endret 13. oktober 2013 av JakeGreen

[AnonymBruker]

Jeg har jo en god selvfølelse ift personlige egenskaper og sånn, men det er viktig med sosiale relasjoner for meg. Og jeg har et stort behov for å føle meg anerkjent av andre, det er vel ikke så uvanlig. Det er mest behovet for en kjæreste som gjør dette behovet stort. Jeg er alt for gammel til å føle meg sånn

Anonymous poster hash: 96afe...2c9

[AnonymBruker]

Gadd ikke å lese mer enn 1 setning, men håper virkelig du får et bedre liv ved å skrive det her på KG.

Anonymous poster hash: 5bb62...ebf

[Gjest JakeGreen]

Det er ikke uvanlig å ha et stort behov for å føle seg anerkjent, men det betyr ikke nødvendigvis at det er en bra ting, gjør det vel?

For at du skal bli trygg på deg selv og avslappet i alle situasjoner, er det viktig at du først og fremst utvikler og kultiverer et godt forhold til deg selv. Et hvor du nesten er forelsket i deg selv og hvor du er den eneste konstanten i ditt liv.

Jeg lover deg at om du kultiverer et bra forhold til deg selv, så vil du oppleve hva andre mennesker tenker om deg som rimelig uvesentlig. Du vil til og med finne det fascinerende om noen ikke liker deg, fordi du vil synes det er så uforståelig og rart.

Jeg tegner kanskje et litt ekstremt bilde nå, men det illustrerer et viktig poeng.

Et tips i sosiale situasjoner kan være å fokusere mer på den du snakker med enn på deg selv. Hvem er denne personen? Hva er hans meninger rundt et tema du er interessert i? Hvorfor er han den han er? Er han bra nok for meg?

Vær litt nysgjerrig.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver ts, bare at jeg ikke er morsom.. Jeg er rolig av meg, smart, og litt for seriøs. I tillegg sliter jeg med det som du sliter med, å bli kjent med nye mennesker, å slappe av i andres nærvær, osv.

Så ja, jeg blir også litt stiv i sosiale situasjoner. Og det gjør det ikke noe bedre at erfaringer tilsier at venner ikke har noe imot å "dumpe" meg. Jeg har hatt "venner" som har stengt meg ute pga at jeg hadde feil kjæreste, venner som har ditchet meg over bagateller osv. Du ender opp med å føle deg verdiløs. Jeg er ikke verdt nok til at folk ønsker å beholde meg som venn. Jeg er ikke spennende nok. (Jeg har også blitt holdt utenfor i hele barndommen, så det har jo også noe å si).

Jeg har ikke troa på at noen kan oppriktig like meg. At noen kan like kroppen min, ja. At medstudenter vil være med meg på gruppe fordi jeg er flink og smart, ja. Men jeg har ikke noe mer å bidra med. Til det er jeg for kjedelig. Ingen vil ha en kjedelig venninne. Og jeg blir aldi godt nok kjent med menn til at de kan bli kjærester.

Anonymous poster hash: ba56c...1cc

[AnonymBruker]

Jeg føyer meg inn i rekken.

Jeg har ikke noe problemer med å tro at noen kan like kroppen min, og det skjer jo hyppig. Jeg har derimot problemer med å tro at noen kan like hele meg.

Jeg har alltid vært alene, og aldri hatt noen. Verken som venner eller i familien. Jeg ser derfor ikke noen grunn til at noen skal se meg som en kjæreste. Jo vondere ting har vært, jo større er forsvaret mitt....

Anonymous poster hash: d1a34...1ad

[Gjest JakeGreen]

Hvorfor er dere så flinke til å kritisere og fordømme dere selv? Har dere tenkt over at dere ikke er noe bedre enn de menneskene som kritiserer dere?

Slutt med det.

Og hva er det dere føler alle andre har som gjør det mulig å like de i motsetning til dere?

[Baddi]

Det dere beskriver er i min erfaring dårlig selvbilde. D å søke bekreftelse hos andre, er vel ofte fordi man ikke greier gi seg selv den bekreftelsen man trenger.

Det å skulle være morsom, har jeg også intrykk av i en del tilfeller er en forsvarsmekanisme for å avlede fokus. Ikke det, er for all del posetivt å være utadvendt og sprudlende.

Det at du også ser problemet så tydelig som du beskriver, gir deg jo en super anledning til å jobbe med det.

Jeg selv for min del, skal ikke påstå at jeg er et veldig sosialt menneske, men sliter vel mest på fest og slikt med at blir overstimulert når det er mange folk. Og er ikke den som har behov for å skrike høyest. Så ender opp med å bare koble ut åå se værden pasere, men kobler inn og snakker med folk om de søker kontakt.

Når det kommer til selvbildet, må jeg si en ting som føler har hjulpet for meg.

Slutt å fokuser på deg selv, se på resten av værden. Jeg er ikke blant værdens fineste og heller ikke værdens styggeste. Så hvorfor skal ikke jeg kunne få til noe som folk med dårligere potensial utsende messig eller personlighetsmessig få til. Det som ofte skjer når en begynner å være usikker på seg selv. Er at en setter seg under en lupe og finner mye som er galt,men som ingen andre legger merke til. Og skal en begynne putte alle under en lupe å være kritisk. Ja, da er det ingen som er plettfri.

Men i de fleste tilfeller, så er ens egen værste fiende. Å da hjelper det, om en får flyttet fokuset over på noe annet. Som det ble sakt tidligere i et innlegg. Flytt fokuset over på den du vil prate med. Hvordan er han, hvilke interesser har han osv.

[Baddi]

I forhold til det å bli holdt utenfor og dumpet av venner. Vil jeg si det i min mening er blitt et feil fokus på venner i dag. Det er kvaliteten av venner og ikke kvantiteten som teller.

I stede for å tenke på å ha masse venner, fokuser å konsentrer deg om de virkelig goe vennene som er der i både tykt å tynt. Å værdsett disse for alt de er værd! Har selv en venn som har stort behov for at folk skal ville være med ham, å ser desverre at det ender med skuffelse etter skuffelse. Da det blir til at han tiltrekker seg folk som er med ham, så lenge han kan tilby de noe.

Vet at det meste er lettere sakt en gjort, men er bare å prøve om og om igjen til en lykkes;-)