Har (nesten) ingen venner! Hvordan få nye venner som voksen?

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne i slutten av 20-åra. Har aldri vært noen utpreget sosial person, og alltid hatt vanskelig for å få venner. Har hatt noen venner oppigjennom, men vennskapene har alltid dabbet av etter noen få år (sikkert begges "skyld"). Så de eneste vennene jeg har nå, er gamle barndomsvenner, slike jeg har kjent omtrent hele livet. Trodde jeg. Har funnet ut et par av dem jeg regnet blant mine beste venner, ikke tenker det samme om meg, for å si det sånn... Blir aldri bedt med på noenting, kjenner det stikker litt når jeg ser "vennebilder" på FB osv, men greit nok. Dråpen kom for en stund siden da den ene venninna mi hadde hatt stor bursdagsfeiring med "alle" - utenom jeg. Snakket med henne og spurte, uten å anklage, hvorfor jeg ikke var blitt invitert, kanskje det var en misforståelse etc, jeg trodde jo vi var venner. Men hun svarte bare unnvikende at "man kan jo ikke be alle". Sukk.

Så da er vel "regnskapet" slik: Jeg har 1 venninne som jeg regner som min beste venninne. Vi snakkes i alle fall ukentlig og besøker hverandre, går på café etc ganske ofte. Så er det en annen barndomsvenninne, vi har hatt ganske lite kontakt de siste par årene, fordi hun flyttet til en annen plass fordi hun fikk jobb der. Nå er hun tilbake i min by, og vi er begge enige om å gjenoppta kontakten.

Og det er vel egentlig det. Flere venner har jeg visst ikke. Studerer og har jo folk jeg leser sammen med og sånt der, som jeg liker, men det blir jo mest "studie-venner"; vi møtes ikke utenfor skoletiden, og vi bor spredt, så tviler på at det blir mer kontakt når studiene er over.

Så er jeg også så heldig å ha en søster som også er en god venn. Hun er supersosial og godt likt, og jeg har vel alltid hengt etter henne og fått "låne" hennes venner. Klarer visst ikke å få egne :/

Noen som har opplevd det samme? Hvordan skal man egentlig kunne få venner som voksen... Synes det er så vanskelig... Råd?

Anonymous poster hash: 6e888...d1f

[AnonymBruker]

Det krever endel å få venner i voksen alder, og jeg sliter litt med det samme selv.

Det handler jo også om at man skal passe sammen, som du sier.

Nå er jeg veldig lite flink til å gjennomføre disse tingene selv, men mye handler jo om å oppsøke sosiale arenaer.

Det synes jeg var lettere i studietiden, og jeg ble kjent med flere gjennom studentaktiviteter hvor jeg engasjerte meg.

Så er det jo litt tilfeldig hvem man knytter kontakt med i ettertid, men generelt så er jo fritidsaktiviteter veien å gå.

Men en enkel løsning er det jo ikke, for man skal som sagt passe sammen også gjensidig.

Jeg har noen få jeg anser for veldig nære, og også som deg noen jeg trodde var nærere enn de faktisk er i realiteten.

De må man bare slutte å bruke energi på.

Anonymous poster hash: 5c1b3...fbe

[Lea2]

Det enkleste når man er voksen er egenlig å ta et kurs i noe man er interessert. Eller blir det gjerne sånn at man henger med folk man jobber eller studerer sammen med, naboer og noen ganger venner av venner.

[RockyRose]

Har du tenkt på noko organiserte opplegg? :-) Innebandy, volleyball, fotball, sang/dans ... Det eg har erfart er at kvar gong eg har begynt med ein sport eller liknande kurs så blir ein fort kjent med dei på laget!

[AnonymBruker]

Har det på samme måte.. Hvor i landet bor du?

Anonymous poster hash: 90d05...2b2

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg er alene med barn, og har liksom ikke muligheten til å finne på så mye hele tiden... Kan sikkert være litt derfor også at jeg ikke er så "interessant" for venner lenger... Jeg vet ikke.

Jeg har ikke behov for noe kjempeaktivt sosialt liv, men det hadde jo vært gøy med litt flere venninner å treffe innimellom... Jeg er ikke noe "ut på byen-menneske", det er for bråkete og "skummelt" for min del. Men fester hjemme hos andre eller meg selv er jo hyggelig. Men tør nesten ikke ha noe hjemme, er jo redd ingen gidder å komme :/

Jeg er fra Vestfold forresten.

Anonymous poster hash: 6e888...d1f

[AnonymBruker]

Er samme alder som deg, og har det akkurat på samme måte. Har én venninne igjen. Hadde jeg ikke hatt kjæresten, hadde jeg vel blitt gal av ensomhet..

Har dessverre ingen råd, men ja.. du er ihvertfall ikke alene om å ha det slik!

Anonymous poster hash: b28a3...d19

[Lea2]

Litt avhengig av hvor gamle barna (eller barnet) ditt er.. hva med fritidsaktiviteter for barn der foreldrene er med. Idrett eller noe? Barn kan jo begynne ganske tidlig med enkelte aktiviteter. Eller gå på lekeplasser og sånt, så kanskje du kommer i snakk med andre foreldre. To fluer i en smekk.. lekekamerater til barna og omgangsvenner til voksne.

[AnonymBruker]

Men noe som er viktig er at du er litt mer fleksibel - det gjør det lettere å bli kjent med mennesker på ulike arenaer.

Jeg slet endel med å komme meg ut i en veldig dårlig periode, og takket nei til mye invitasjoner og ting jeg ike følte meg helt trygg på. Det nedskalerte selvsagt invitasjoner etterhvert noe veldig - og jeg ble jo heller aldri kjent med noen nye.

De periodene hvor jeg har vært proaktiv selv, tatt initiativ, ikke hatt særlig restriksjoner på type sosialt treff(besøke andre, gidde å dra litt her og der, rett og slett dukke opp på ting) så fikk jeg jo langt flere invitasjoner.

Det skulle ikke mer til enn et par avlysninger før jeg ikke lengre var invitert overhodet, og jeg hadde god grunn i tillegg(var syk).

Så dette med å aldri ville ut på byen er nok et hinder - jeg skjønner godt du ikke gidder fyll, men det går an å gå hjem litt tidligere enn de andre og fortsatt ha vært sosial i ny og ne. Sånn til om du treffer noen som foreslår en tur ut iblant.

Anonymous poster hash: 5c1b3...fbe

[@Maja]

Det enkleste når man er voksen er egenlig å ta et kurs i noe man er interessert. Eller blir det gjerne sånn at man henger med folk man jobber eller studerer sammen med, naboer og noen ganger venner av venner.

Dette er den naturlige veien og gå. Men for min del har ikkje dette gitt særlig resultat. Har vore på kurs og aktiviteter, men der er sjelden folk i min alder og er det så er dei lite interessert i å bli kjent. Jobber kun med folk som er etablert og er mykje eldre enn meg. Det samme gjelder naboer, har ein nabo i samme alder men han er sjelden heime (reisejobb) så har kun snakka med han eit par ganger. Ellers går eg jo ikkje på døra til naboene og spørr om dei vil finne på noko

[@Maja]

Bur forresten på Vestlandet. Om det er nokon som vil finne ut om vi ikkje bur langt frå kvarandre, så er det bare å sende ein PM

[AnonymBruker]

Jeg vil nok heller ikke finne så mange jevnaldrende hvis jeg skal gå på kurs/melde meg inn i forening når jeg følger mine interesser Idrett er ikke min "greie", er blottet for ballfølelse og jogging, fjellturer osv er virkelig ikke det jeg forbinder med moro

Men helt enig i rådene om å være proaktiv. Man må rett og slett ta kontakt, ikke bare vente på at andre skal gjøre det...

TS.

Anonymous poster hash: 6e888...d1f

[Lea2]

Bare for å gjøre det klart... jeg menter aktiviteter for barn (f.eks idrett). Da er det jo gjerne andre foreldre til stede med barn i samme alder. Dermed er det lett å ta kontakt.. ettersom dere er der av samme grunn.

[elvital]

Samme her, skulle gjerne hatt flere i venne"kretsen". Jeg er en slik som typisk finner ett menneske jeg henger med på skole/studie osv, kanskje jeg snakker med andre litt men ikke noe særlig. Og i hvertfall ikke utenom fag. Jeg bor i Oslo forresten..

[AnonymBruker]

Ser meg selv i dette problemet som du også har. Men jeg er 20 år og har blitt mobbet en del igjennom åra. Når jeg først får kontakten med folk som jeg stolte på før og sånn. Så ender det opp med at jeg finner ut at de ljuger, osv.. Det er ikke morsomt. Syns det bare er vanskelig å finne noen selv om jeg bare er 20 år. Kan ikke gi deg råd, for skulle hatt de samme råda du får nå, så denne tråden hjalp også meg. :-)

Anonymous poster hash: 508f0...7a2

[Ll84]

Hvor i Vestfold bor du? Tønsberg her

[Hjordis]

Jeg sleit mye med det at jeg 'bare' hadde en god venn. Alle andre hadde jo masse gøy med mange ( les facebook)

Kjørte meg fast i depresjon og angst. I samtaler med profesjonelle fikk jeg fortalt at det vanlige anntall gode venner er en til to. Vanlig. Facebook etc skaper illusjoner om at -alle- andre har maaange gode venner. Sånn er det ikke.

Kjipt når folk glir unna og man ikke passer sammen like godt lengre. Thats life. Men det er flere folk der ute. Mange gode ideer her om hvordan møte andre. Men ikke stress med at man ikke har nok venner. Ta vare på de som er viktig for deg.

Er også det at forskjellige interesser gjør man med ulike venner.

Endret 13. oktober 2013 av Hjordis

[Gjest blasé]

Jeg er også sånn. Er egentlig en utrolig sosial person, som har det lett for å bli kjent med folk, men det er når jeg møter på nye mennesker med de vennene jeg hadde da. Nå siste året på skolen, så føler jeg at forholdene mine til dem har dabbet skikkelig av i fritiden. Veldig trist å se bilder på face, insta, eller snap og vite at de ikke inviterte meg engang .. Oslo skal jo også være så stort, men det er faktisk vanskelig å bli kjent med folk når man er i denne situasjonen ..