Vanskelig datter?

[AnonymBruker]

Siden forrige jul har jeg hatt store problemer med moren min, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal takle dette på riktig måte. Dette blir nok en veldig lang tråd, så dere er advart. Faren min døde rett før jeg startet på skolen, noe som gikk veldig inn på meg. Jeg gikk fra å være en relativt sprudlende jente, til å bli innesluttet og litt deprimert. Gjennom hele oppveksten min har det derfor bare vært moren min og meg, siden jeg aldri fikk noen søsken. Vi har heller ikke noe annen familie, annet enn søsteren til Mamma som dukker opp med jevne mellomrom.

Mamma er et veldig godt menneske, men hun er ikke den som har lettest for å vise følelser. Jeg har stort sett aldri fått noe særlig klemmer av henne gjennom oppveksten, aldri fått beskjed om at hun er stolt av ting jeg har gjort og kan sikkert telle på fingrene hvor ofte hun har sagt at hun er glad i meg. Moren min var en typisk «populær jente», da hun vokste opp. Guttegal og rosa prinsesse. Jeg har alltid kjent på at jeg aldri har levd opp til de drømmene Mamma hadde for meg. Hun ville at jeg skulle bli en liten kopi av henne, noe jeg aldri ble. Jeg var ikke opptatt av gutter, og alt rosa forsvant etter at Pappa døde. Jeg har alltid følt på at hun verken liker eller godtar meg. Nå høres det kanskje ut som om jeg er verdens særeste, og det er jeg nok ikke. Jeg fokuserte på skole og venner, noe som gav meg et godt gjennomsnitt og en god mastergrad i sekken. Jeg har flere gode venner jeg har kjent i alle år, og har fått reist rundt verden. Da jeg var på en reise i USA møtte jeg drømmemannen min. Jeg falt pladdask og det tok ikke lang tid før vi bestemte oss for å flytte sammen. Han var fra Bergen og jeg bestemte meg for å flytte til han. Flere av vennene mine studerte der og jeg trivdes godt. Vi ble forlovet, giftet oss og fikk vårt første barn. Helt siden jeg flyttet har moren min vært skuffet. Det er så trist at jeg bor så langt unna og at hun ikke får se datteren vår oftere. Jeg har full forståelse for det, så jeg jobbet hardt med å reise hjem ofte og moren min var ofte på besøk hos oss. Dette tok litt på mannen min og meg, da mamma har vært singel siden pappa døde og bodd alene siden jeg flyttet ut for 15 år siden. Hun har sine rutiner, og når de blir brutt blir hun ikke spesielt hyggelig å omgåes. Vi har alltid hatt mye kontakt og hun snakket med datteren min flere ganger i uka i telefonen. De fikk et veldig spesielt bånd, selv om jeg ofte plukket opp at hun burde vært litt annerledes. Hun er ikke den roligste jenta og leker heller med togbaner enn barbie.

Forrige jul fikk Mamma kreft. Hun ble ganske dårlig og ble raskt dårligere. Jeg flyttet hjem for en periode for å ta meg av henne. Vi visste ingenting og jeg var livredd for at også hun skulle dø. Heldigvis ble hun bedre med tiden, men ikke helt. Hun har vært gjennom cellegift og diverse ting, som har svekket henne betraktelig. Hun er nå uføretrygdet, noe hun hater. Hun er deprimert og jeg føler at alle hennes verste sider har blitt mangedoblet, mens de gode sidene hennes er vekk. Jeg kan godt forstå at hun er deprimert og at ting er vanskelig, det er helt naturlig når livet blir satt på hodet slik.

Jeg har i ett år nå, forsøkt å stille opp så godt jeg kan - men jeg blir hele tiden avvist og slått ned på. Hun er helt åpen om at hun synes jeg er sær, annereldes og «rar», noe hun ikke liker. Det er ufattelig vanskelig å høre fra sin egen mor, spesielt når man alltid har følt dette.. Hun er så sinna fordi vi bor i Bergen, og derfor ikke får se henne så ofte. Siden påsken er det kun jeg som har tatt kontakt. Hun har aldri tid til å prate med meg, og svarer kun på sms med ett ord eller en kort setning. For min del er det vanskelig, men det går.. For datteren min har dette vært verre. Hun snakket mye om Besta i starten, men nå har hun bare resignert helt. De siste gangene vi har sett henne, så har hun såvidt snakket med datteren min og vært sinna i en krok. Mannen min og jeg har hele tiden forsøkt å beskytte henne for dette, og har snakket positivt om besta hele veien. Nå i helga skulle hun plutselig komme på besøk. Mannen min hadde egentlig andre planer, men han forandret de for å være hyggelig. Fra vi henter henne på flyplassen starter det å hagle med negative kommentarer, men vi biter tennene sammen. Når hadde holdt på slik i to dager klarte jeg ikke mer og sa at hun måtte ta seg sammen ovenfor datteren min, eller reise hjem. Hun nektet å snakke mer med oss, pakket bagen sin og dro. Siden har jeg ikke hørt noe..

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg er jo den eneste hun har og hun har jo alltid vært der for meg. Hvor mye av dette skal jeg finne meg i, og hvor mye skal jeg utsette datteren min for? Det var tungt å se at hun unngikk å gå inn i rommene der Besta var, og at hun lurer på hvorfor Besta ikke liker henne..

Hvis det er noen som har noen råd, og som har orket å lese tråden - setter jeg veldig pris på dette!

Anonymous poster hash: 941fc...61a

[Appina]

Min umiddelbare reaksjon er at du skal og bør ta en pause fra moren din inntil videre. Jeg forstår at du befinner deg i en slags dilemma hvor du gjerne vil være den gode datteren, men da går det utover de to andre, og jeg lurer på om du synes det er verdt det?

At datteren din unngikk Besta skjønner jeg veldig godt, - ingen ønsker å bli påminnet om att og om att at deres tilstedeværelse er uønsket. Du kan jo, inntil videre, ikke ha kontakt med din mor helt til det nye året starter, og deretter se om noe har endret seg. Jeg forstår ikke helt hvorfor du skal utsette deg selv for så mye sorg, smerte og dritt kun fordi hun liksom er familie. Er det virkelig verdt det?

Er det virkelig verdt å gi din egen datter så mye angst og usikkerhet bare fordi du selv prøver å være en flink, snill datter for en mor som ikke greier å ta imot den kjærligheten du tilbyr henne? Hvorfor ikke bare bryte all forbindelse helt til hun enten skjerper seg, eller du har kommet deg selv såpass ovenpå at du kan fortsette å la deg utfordres av henne?

[AnonymBruker]

Altså, det høres ut som om moren din trenger litt hjelp - får hun noe psykologisk oppfølging? For depresjoner og slikt kan gi merkelige utslag, som at en virker sinna i forhold til sine nærmeste. Noen føler det som om det er alle andre sin feil når de har det vondt inni seg, uten å klare å se at det er ting de selv må ta tak i.

For om hun virkelig vil være nærmere dere er det vel ingenting som stopper henne i å flytte til Bergen? Hun er voksen og må klare å tilrettelegge sitt eget liv sånn at hun får oppfylt det hun ønsker.

Det kan høres hardt ut, men tror kanskje du må fortelle henne rett ut hvordan dere opplevde besøket hennes og at hun gjør datteren din redd. Ville også forklart at du må ta hensyn til datteren din, så hun kan ikke komme på besøk mer før hun har startet behandling hos psykolog.

Anonymous poster hash: ef638...1b4