Humanetikk irriterer meg...

[abcdefghi]

Det plager meg at ateisme og humanetikk forveksles av så mange, og at jeg som ikke-troende bokses inn sammen med humanetikere. Det skal sies at dette ikke noe jeg vil ansvarliggjøre alle som kaller seg human-etikere for, men det er like fullt plagsomt.

Selve human-etikk i seg selv irriterer meg, og gir meg samme følelse som religion. Påstanden om at etikk kan begrunnes i menneskets natur, plager meg. I naturen finner vi forklaringer på hvorfor ting er blitt som de er, vi finner forklaringer på hvorfor mennesker tilsynelatende handler "etisk", men vi finner ingen forklaringer på hvordan ting BØR være, uten å ha et spesifikt mål i mente.

Hvorfor kan ikke folk gi slipp på troen på at det er noe som er "rett" og noe som er "galt?" Du trenger det jo ikke? Hvis du har en venn som begynner å stjele i butikken, så kan jeg finne ganske mange grunner til å droppe det vennskapet, uten å late som om det er noe mer galt å stjele i butikken, enn det er å stjele skatt fra andre for å sponse sangkoret ditt. Jeg kan f.eks si at det gir meg potensielle lojalitetskonflikter med andre medlemmer av samfunnet som jeg potensielt kan være venn med. Jeg kan si at det introduserer et element av ubehag i tilværelsen, selv om det er spenning for deg. Jeg kan si at det å bli medskyldig eller assosiert med stjeling, vil medføre at andre vil kutte kontakt med meg. Jeg trenger ikke late som om det er "galt."

Det samme gjelder f.eks drap. Jeg kan tenke meg en enormt stor mengde mennesker som jeg syns det hadde vært bra om ble drept. F.eks alle de som begraver jentunger levende, som straff for at de har blitt voldtatt. Eller de som utgjør en fortløpende voldstrussel mot omgivelsene, uten at jeg har emosjonelle aksjer i personen. Eller alle medlemmer av Taliban. Men det er heller ikke noe vanskelig å argumentere som en pasifist. Det som er vanskelig, det er å finne holdepunkter for universelle sannheter.

Jeg skulle ønske flere humanister hadde vært litt mer filosofisk oppegående, og ikke så besatt av å være en motpol til kristendommen. Det hadde medført store fordeler i samfunnet, blant annet i politiske diskusjoner, hvor saklighetsnivået synker til bunns, og den ene siden kupper rettferdighetstronen, og skal stemple den andre siden som kommunistjævler, umoralske stjelere, rasister, empatiløse psykopatliberale, osv. Det gir folk mindre muligheter til å føre emosjonell krig, og dersom du ønsker en roligere tilværelse, så ville dette under de gitte forutsetningene vært en god ting. Men ikke universelt :-)

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: b46a7...6bc

[AnonymBruker]

Det plager meg at ateisme og humanetikk forveksles av så mange, og at jeg som ikke-troende bokses inn sammen med humanetikere. Det skal sies at dette ikke noe jeg vil ansvarliggjøre alle som kaller seg human-etikere for, men det er like fullt plagsomt.

Selve human-etikk i seg selv irriterer meg, og gir meg samme følelse som religion. Påstanden om at etikk kan begrunnes i menneskets natur, plager meg. I naturen finner vi forklaringer på hvorfor ting er blitt som de er, vi finner forklaringer på hvorfor mennesker tilsynelatende handler "etisk", men vi finner ingen forklaringer på hvordan ting BØR være, uten å ha et spesifikt mål i mente.

Hvorfor kan ikke folk gi slipp på troen på at det er noe som er "rett" og noe som er "galt?" Du trenger det jo ikke? Hvis du har en venn som begynner å stjele i butikken, så kan jeg finne ganske mange grunner til å droppe det vennskapet, uten å late som om det er noe mer galt å stjele i butikken, enn det er å stjele skatt fra andre for å sponse sangkoret ditt. Jeg kan f.eks si at det gir meg potensielle lojalitetskonflikter med andre medlemmer av samfunnet som jeg potensielt kan være venn med. Jeg kan si at det introduserer et element av ubehag i tilværelsen, selv om det er spenning for deg. Jeg kan si at det å bli medskyldig eller assosiert med stjeling, vil medføre at andre vil kutte kontakt med meg. Jeg trenger ikke late som om det er "galt."

Det samme gjelder f.eks drap. Jeg kan tenke meg en enormt stor mengde mennesker som jeg syns det hadde vært bra om ble drept. F.eks alle de som begraver jentunger levende, som straff for at de har blitt voldtatt. Eller de som utgjør en fortløpende voldstrussel mot omgivelsene, uten at jeg har emosjonelle aksjer i personen. Eller alle medlemmer av Taliban. Men det er heller ikke noe vanskelig å argumentere som en pasifist. Det som er vanskelig, det er å finne holdepunkter for universelle sannheter.

Jeg skulle ønske flere humanister hadde vært litt mer filosofisk oppegående, og ikke så besatt av å være en motpol til kristendommen. Det hadde medført store fordeler i samfunnet, blant annet i politiske diskusjoner, hvor saklighetsnivået synker til bunns, og den ene siden kupper rettferdighetstronen, og skal stemple den andre siden som kommunistjævler, umoralske stjelere, rasister, empatiløse psykopatliberale, osv. Det gir folk mindre muligheter til å føre emosjonell krig, og dersom du ønsker en roligere tilværelse, så ville dette under de gitte forutsetningene vært en god ting. Men ikke universelt :-)

Filosofisk oppegående? Den metaetiske posisjonen du forfekter, er så primitiv at knapt noen med et minimum av innsikt i moralfilosofi, vil kunne dele ditt syn.

Anonymous poster hash: 36406...073

[AnonymBruker]

Hvorfor kan ikke folk gi slipp på troen på at det er noe som er "rett" og noe som er "galt?"

Fordi troen på akkurat det er en av tingene som faktisk forener både de fleste ateister og religiøse?

Anonymous poster hash: 3f9c4...66b

[abcdefghi]

Filosofisk oppegående? Den metaetiske posisjonen du forfekter, er så primitiv at knapt noen med et minimum av innsikt i moralfilosofi, vil kunne dele ditt syn.

Anonymous poster hash: 36406...073

Jess, non-kognitivisme, presupposition failure, error theory og nihilisme er det kun primitive filosofer og mennesker som støtter seg til.

Hadde intelligente ateister forholdt seg til etikk som de forholdt seg til eksistensen av en Gud, nemlig avstå fra å proklamere eksistensen av noe de ikke har tilstrekkelig holdepunkter for, så ville de ikke kunne forsvare hverken humanisme eller annen moralsk realisme. De ville ikke kunne påstå at det fins noen objektiv mening med livet. De ville måtte avstå fra å si dette sikkert.