Når venninna di får barn og vennskapet forandres

[anita871]

Ofte hörer men om jenter som fikk barn og alle vennene ble borte. Den her situasjonen er litt tvers om og jeg tenker meg at det må jo väre flere enn meg som kjenner det på samme måten? Jeg elsker barn og synes det er veldig göy å tilbringe tid med datteren til venninna mi. Men det er alltid hun eller barnehagen eller noe annet rundt henne sm blir fokus når vi er sammen og prater selv om datteren ikke er med. Samme er det om vi skal ut og shoppe, jeg går jo til dameavdelingene og titter på klär og hun går bare til barneavdelingen.

Jeg har sitti barnevakt for henne flere ganger den siste tiden enn jeg har finni på noe med mammaen. Alltid når jeg spör om vi skal finne på noe må hun alltid spörre pappen ( det forstår jeg for noen må jo passe på dattera) men tror ikke han spör henne om han kan gå ut og ta en öl med kompiser noe han gjorde ofte för ihvertfall. Sendte melding på tirsdagen og spurte om vi skulle ta en kaffe denne helgen, hun sier at hun ikke har noen planer og at det sikkert går bra men at hun skal sjekke med pappaen. J

Er det flere som opplever dette?

[AnonymBruker]

Jeg kan bare svare for meg selv, men etter at jeg har blitt mor så synes jeg det er mye lettere å kjøpe klær til mitt barn enn meg selv. Kroppen forandrer seg etter en fødsel, og man er gjerne ikke så komfortabel med å se seg selv i speilene i prøverommene lengre.. Dessuten trenger ett barn nye klær for hver sesong, og vi voksne har gjerne noe som passer fra i fjor.

En familie må kommunisere godt med hverandre ift egentid, og jeg synes venninna di er den som gjør det mest riktig av hun og han dersom det faktisk er slik at han ikke sjekker slikt opp så ofte med henne. For øvrig er vel ikke dette noe du ikke har så mye med å gjøre?

At ens barn og ens forhold til barnehagen ofte blir samtaleemne når en blir forelder, er bare naturlig. Det synes jeg du bare må tåle. Man er ansvarlig for barnet 24/7, da skulle det vel bare mangle at man ikke er genuint opptatt av det også?

Anonymous poster hash: 1066f...aab

[AnonymBruker]

Jeg kan bare svare for meg selv, men etter at jeg har blitt mor så synes jeg det er mye lettere å kjøpe klær til mitt barn enn meg selv. Kroppen forandrer seg etter en fødsel, og man er gjerne ikke så komfortabel med å se seg selv i speilene i prøverommene lengre.. Dessuten trenger ett barn nye klær for hver sesong, og vi voksne har gjerne noe som passer fra i fjor.

En familie må kommunisere godt med hverandre ift egentid, og jeg synes venninna di er den som gjør det mest riktig av hun og han dersom det faktisk er slik at han ikke sjekker slikt opp så ofte med henne. For øvrig er vel ikke dette noe du ikke har så mye med å gjøre?

At ens barn og ens forhold til barnehagen ofte blir samtaleemne når en blir forelder, er bare naturlig. Det synes jeg du bare må tåle. Man er ansvarlig for barnet 24/7, da skulle det vel bare mangle at man ikke er genuint opptatt av det også?

Anonymous poster hash: 1066f...aab

1. Det med at kroppen forandrer seg forstår jeg jo, jeg mener ikke at hun må kjöpe klär til seg selv eller ikke får gå i barneavdelingen. Det jeg vil frem til er at hun kan vise interesse for meg og bli med meg og titte på klär også. Er jo ikke noe vits i å gå på shopping sammen om man ikke viser noe interesse for hverandre. Jeg er jo ed til barneavdelingen og hjelper til å finne klär.

2. Jeg har ikke noe med det å gjöre men det er irrterende at hun sier at hun skal spörre kjäresten som hun bor med og ser hver dag men allikevel tar det mange dager för hun svarer meg.

3. At hennes datter er prioritet 1.forstår jeg men det bör jo ikke ta opp 100% av samtalene våres når jeg ikke har barn. Hun kan da fortsatt vise interesse for meg og mitt liv selv om hun er mamma.

Anonymous poster hash: d5632...f80

[Hulderen]

Livet ER anderleses når man har fått barn. Da er man ikke lenger hovedperson i sitt eget liv. Du må bare godta at det er slik for venninnen din også. Å gå og iritere seg over det, rammer bare deg selv.

[Tabris]

Altså, jeg er en person som ikke er spesielt begeistret for barn, og som heller ikke vil ha barn selv. Men jeg har full forståelse for de tingene du nevner, TS, hos mine venninner med barn. Livet blir helt annerledes, og det blir også prioriteringene.

Det blir jo også ofte slik at "det hjertet er fullt av, renner munnen over med." Jeg vil også prate med mine venninner om det som opptar meg, og det samme vil de. Når det er sagt, så går det an å ha sosiale antenner og ta hensyn. Jeg driver med trening og mye turer av min hund, men jeg prater ikke opp og ned om hundetrening med folk som ikke er interessert i hund. Såpass antenner bør også mødre ha.

[AnonymBruker]

Enig med deg TS! Jeg blir litt irritert av mødre som går helt opp i rollen og glemmer å være seg selv. Jeg tror ikke det er bra hverken for henne eller familien.

Jeg har venninner som aldri kan være med på noe lenger pga barn.

Min beste venninne er ikke sånn. Eller, hun er helt tullerusk etter sønnen og elsker å leke med ham og fortelle om alt det morsomme han gjør, men hun er også sosial med venner og kan snakke om andre ting. Hun og faren er veldig flinke til å dele på ansvaret og bruke besteforeldre mye. De har rett og slett beholdt seg selv og bortsett fra at vi nå har enda mer å snakke om, så har jeg ikke merket mye forskjell.

Nå bor hun et stykke unna slik at det uansett ikke ville vært aktuelt å treffes hver uke da!

Anonymous poster hash: 9c3b5...5b6

[kisskissbangbang]

Jeg er mor, og jeg kjenner meg ike igjen, og jeg synes heller ikke det er "helt naturlig" at alt handler om ungen.

Jeg er jo fortsatt meg selv også, med egne behov Jeg synes det er deilig å gå i butikker og se på klær, ta en kaffe, noen glass vin, eller bare være sammen med venner - uten å snakke om ungen min.

Synes det er sært å være som venninna til TS, og jeg hadde blitt rimelig fort lei av å være sammen med henne.

[Silfen]

Alt til sin tid. Er man sammen med barnløse eller folk som generelt ikke er barnete av seg, så har man fokus på andre ting. Sånn er det bare. Folk som ikke evner dette er vel selvsentrerte.

[Gjest Vevila]

Jeg synes du bør ta det opp med henne. Er ikke sikkert hun ser det like godt selv. Et vennskap skal gå begge veier, og på samme måte som du hører om bleieutslett og såre brystvorter, bør hun være i stand til å legge fra seg babysnakket å fokusere på det som er viktig for og som opptar deg.

[AnonymBruker]

Glad jeg bare har single venninner uten barn. Jeg har 0 til felles med damer med barn.

Føler med deg ts, et vennskap skal gå begge veier. Har du snakket med henne?

Anonymous poster hash: 586ff...a17

[fuksia]

selvfølgelig forandrer ting seg når man får barn, og selvfølgelig ønsker man å snakke om hva som skjer med de, men om man ikke klarer å interessere seg for ting som skjer med venninne dine så synes jeg man er blitt litt for selvsentrert.

[Biloba]

Ofte hörer men om jenter som fikk barn og alle vennene ble borte. Den her situasjonen er litt tvers om

Nope, situasjonen er spot on. Du har oppdaget grunnen til at noen mister venner når de får barn, det er fordi de slutter å være venn selv og forventer at mammalivet skal bli det eneste innholdet i vennskapet videre. Det dere hadde til felles, har hun sjaltet ut for å gjøre mer rom for mammaliv. Det er naturlig, men hvis hun ikke prioriterer litt vennekontakt også, så er det også slik at vennskapet forsvinner hen. Jeg ville prøvd å snakke med henne, kanskje hun også er interessert i å fortsette og ikke bare drukne i småbarnstilværelsen, hvis hun får se det fra det perspektivet? Selvsagt uten bebreidelser, det er en ærlig sak at livet forandrer seg.

[lashara]

Usj.. har også flere venninder med barn. Blir så dritt lei av barne prat, oppdateringer om ungene på fb osv. Totalt uinteressant. Så det har blitt til at jeg har funnet meg mer spennende venner med andre interesser enn bleier og snørr. Jeg har fått så nok. Er jo glad i dem også, men vi har ingenting til felles. Det absolutte skrekksenario er å sitte sammen med flere av dem på en gang. Da går det i den ene barnehistorien mer "juicy" enn den andre. Gjeeeeeesp.