Forhold som kronisk syk

[AnonymBruker]

Jeg har en kronisk sykdom, og har innsett at jeg sannsynligvis kommer til å være enslig resten av livet på grunn av dette. Det er noe jeg har slått meg til ro med, da jeg har skjønt i flere år at dette ikke er ideelt med tanke på å ha et forhold. Jeg tenker ikke så veldig mye på det, og selv om det er trist på en måte så er det som sagt noe jeg har slått meg til ro med.

Problemet er at "alle" sier at jeg kommer til å møte noen, jeg kommer til å finne en mann til slutt. Så da blir jeg jo litt usikker på om de kanskje har rett, eller om de bare sier det for å være snille? Er det ikke i orden å synes det er greit å være singel for alltid? Det virker som om alle forventer at jeg skal ville finne noen, og at jeg skal mene at det er realistisk.

Anonymous poster hash: 1dd67...481

[AnonymBruker]

Det gjør det absolutt ikke lettere, det er ikke til komme bort fra, men det er ikke umulig. Du sier ikke hvilken lidelse, men det finnes jo mange menn som også sliter med kroniske lidelser. Kanskje er de både lettere å treffe og vil i et langsiktig perspektiv ha større forståelse?

Men som sagt, det kommer an på nye. Lidelse, bosted, alder, hvir sosial du er...

Anonymous poster hash: f11b9...48e

[AnonymBruker]

Jeg tror du må definere kronisk syk her.

Jeg har ig en kronisk sykdom, men er arbeidsfør og fullt fungerende både i arbeids- og privatliv.

Det er enorm forskjell på grad og type sykdom - så hvorfor tenker du at det blir vanskelig å treffe noen for din del?

Er du sengeliggende/tar sykdommen mye av hverdagen?

Anonymous poster hash: 2fa43...19e

[AnonymBruker]

Jeg tror du må definere kronisk syk her.

Jeg har et veldig nedsatt funksjonsnivå. Jeg er ikke i jobb. Jeg klarer å ta vare på min personlige hygiene, men det er omtrent alt. Trenger hjelp til det aller meste, som f.eks. husarbeid og å få i meg mat. Det er en mulighet for at jeg kan bli friskere med tiden, men jeg ser ikke for meg at jeg noen gang blir så frisk at en mann vil ha meg.

Anonymous poster hash: 1dd67...481