Overreagerer jeg? Er det meg eller han det er noe galt med?

[AnonymBruker]

Ting har gått så altfor raskt, startet med å date en, og siden det er avstandsforhold så må vi sove over hos hverandre. Plutselig, etter en uke eller noe sånt, så var vi sammen. Og han ville med en gang være offisielt sammen på facebook, noe jeg ikke helt var klar for, ønsket jo å bli bedre kjent med han først. Etter at vi ble offisielt sammen, virka det som at han slappet mer av, og han har allerede kalt meg "kjerring", mest på tull da. Men også er det andre ting, som gjør at jeg blir usikker. Jeg er f eks ikke så glad i å kjøre bil langt. Han vil ha besøk, men da blir jeg kalt pingle, fordi jeg ikke kjører langt og besøker han (10 mil, men aner ikke hvor jeg skal kjøre engang. Har hatt kortet i bare et par år, så da blir sånt usikkert for meg). Så han sa en dag her at: "reise til syden alene med ungen din, klarer du, men ikke å kjøre en tur til meg. skjerp deg!". Det føles ikke lystbetont lengre, og han bare pusher og pusher på. Blir snurt om jeg ikke svarer med en gang, han ringer meg utallige ganger i løpet av en dag, og sender masse meldinger. Jeg føler det som at jeg blir kvalt, og det virker litt som at han vil ha kontroll på at jeg foretar meg. Mulig jeg overreagerer. Men når vi er sammen, skal alt være slik som han vil, vi skal se på det han vil på tv, og alt jeg foreslår blir nedstemt. Jeg tok det opp med han, men da fikk jeg høre at personen jeg der beskrev (tok også opp at han var nedlatende da han snakka til meg), var en helt annen person enn den han er, så da må vi tilbringe enda mer tid sammen, sånn at jeg får bli ordentlig kjent med han... Jeg foreslo at vi to kunne dra alene uten ungene, på et sted som jeg liker veldig godt. "Nei, (stedsnavn), hva skal vi gjøre der..." Alt skal gå etter han, og han er ikke en person som er vant med å ta hensyn til andre rundt seg. Jeg har kronisk sykdom, og er derfor på AAP. Men da sa han at jeg ikke kan gå og ha dårlig råd, han har også plager, men kan ikke legge seg ned for det, må jobbe. Så jeg må forklare nesten daglig hvorfor jeg går på AAP, og at jeg faktisk er syk enkelte dager. Jeg lå en dag og var syk, og fortalte han det. "Synes du synd på deg selv, du da" sa han. "Eh, nei... jeg bare forteller hvordan det er..." Måtte jeg si og føler det som at jeg alltid må forsvare meg. Snakker vi på telefonen, så får jeg f eks ikke rydde kjøkkenet, for da mener han at jeg mister fokus på det vi snakker om, og så bråker det sånn for han. Men jeg har faktisk ikke tid til å sette meg ned og ikke gjøre noenting hver gang han ringer. Han kan ringe meg opptil ti ganger daglig, og en samtale kan vare alt fra ti minutter til over en time. Han er også grei å prate med, men måten han behandler meg på, gjør meg usikker på om dette virkelig er noe jeg vil. Da jeg tok opp med han at ting han sier, faktisk sårer, så mente han at jeg hadde tatt skade av å hat kjæreste som ikke har vært snille med meg tidligere, for han er ikke sånn. Han sier stadig at han er veldig snill. Han har også sagt at man skal lete lenge for å finne en som er så snill som han er. Men til tross for at jeg har vært sammen med en som ikke var snill før, betyr det jo ikke at jeg finner meg i hva som helst... F eks ene natta han sov over, hadde vi bare en dyne. Den hadde han selvfølgelig. Jeg prøvde å legge meg inntil, for jeg lå og frøs og fikk ikke sove.. .Men da fikk ikke han sove, så jeg sa "men jeg fryser"... "Ta et teppe, da." Altså, ikke sjangs til å ligge under dyne den natta. Det virker som at det alltid skal dreie seg om bare han. Er det bare ett burgerbrød igjen, og han spør om jeg vil ha det, og jeg sier av høflighet at det kommer på det samme, så tar han det selv. Når vi har hatt helgene sammen, har han bestemt hva som skal være på TV, og det er fotball. Jeg hater fotball. Men når kampene endelig er over, og jeg har foreslått å se film eller noe annet, så har han nedstemt det også. Han virker så dominerende. Tar på en måte over hele stua, snakker skarpt til ungen min. Ungen min ble lei seg og gråt, da et tau hun lekte med katten med, var vekke. Da sa han: "kan ikke bli lei seg pga et tau, må slutte å gråte" Da måtte jeg si ifra at for ungen betød det tauet veldig mye, og hadde mye glede av å leke med katten med det. Han virker ikke som at han eier særlig til empati når det kommer til barn. Han har en sønn selv. Vi to satt og snakka om sydentur, at det hadde kanskje vært fint med en uke... "jaaa, kan ikke vi dra til syden!? sa ungen glad." "må ikke tro at du skal få bli med da vet du!" svarte faren hans da... Han har også fortalt om at han knipsa nesen til ungen da ungen var to år, og han begynte å blø neseblod. Årsak til at han knipsa nesen var fordi ungen kasta ned en is på trass. Bare det alene føler jeg er en dealbreaker. Jeg vil egentlig ikke date en som faktisk er voldelig mot barn. Han har hele tida snakka om at han aldri slår kvinner. Men han har slått (knipset så ungen blødde neseblod) sin egen unge, som bare dengang var to år... Det er stadig småkritikk, men det er veldig vanskelig å gjenfortelle det. For det er så mange, men så uklare på en måte. F eks jeg har langt hår. Brukte over en time på å vaske, føhne og style håret før han kom på besøk. "kan du ikke begynne å ordne håret ditt litt mer, sette det mer opp og sånn.. Eller, har du vurdert noengang å klippe det kortere?" sa han. Merka at det sank inni meg... Man blir ikke glad av sånt. Syns han egentlig er ganske så usjarmerende av og til. Jeg har veldig dårlig råd, likevel presterte han å kommentere at jeg hadde "samme kjedelige pålegg" i kjøleskapet som sist gang han var her... Hvitost, brunost, kaviar, makrell i tomat, jordbærsyltetøy...Jeg har dårlig råd, og kan ikke shoppe masse mat, og mener selv at jeg har bra med pålegg å velge i da. Neida, han mente jeg burde ha kjøpt nugatti. Så da sa jeg at nugatti kommer ikke inn i vårt hus, jeg prøver å lære ungen min sunne matvaner. Han snakker stadig om at vi må flytte sammen, og da må jeg flytte til hans hjemsted da. Er ikke på tale at han skal flytte. Og vi har egentlig akkurat blitt sammen. Han tenkte å ta med mora si til meg, slik at jeg fikk treffe henne, mens jeg sitter og vurderer det hele, det har gått altfor altfor fort fram, og jeg føler at jeg har mista kontrollen på tilværelsen min. Han overstyrer alt, føler jeg. Overreagerer jeg? Det er så mye mer jeg sikkert kunne ha kommet med av eksempler, men det er de jeg husker akkurat nå. Er vel ikke normalt dette? Eller overreagerer jeg? Han er også veldig opptatt av mine ekser, og om årsak til at det ble slutt, og om jeg fortsatt har noen som helst kontakt med de. Selv forteller han ikke noe om sine egne ekser, og jeg er ikke særlig interessert heller. Det har blitt så intenst alt, at jeg lurer på om jeg orker mer av dette...

Anonymous poster hash: 1162f...0d2

Anonymous poster hash: 1162f...0d2

[Tonka]

Synes ikke at du overreagerer nei. Men uansett så er ikke det det viktigste. Det viktigste er at du høres dønn ulykkelig ut, og du skriver at dere mer eller mindre nettopp har blitt sammen. Da skal man jo være lykkelig! Dere har barn begge to også, og du føler deg usikker på om du har lyst til å ha noen fremtid med denne herremannen. Det er jo ikke bra for noen av barna å bli presentert for en ny "forelder" som kanskje forsvinner ut av livet deres om et halvt år. Tenker jeg da i alle fall.

Tror vel egentlig at du selv vet best hva du tenker og mener og hvorvidt du overreagerer eller ikke, men det er jo godt å lufte tankene. Og min mening er altså at nei, det der høres ikke helt bra ut.

[Midnanne]

Hvorfor i all verden er du sammen med denne karen? Har du ikke noe du skulle sagt selv om saken, eller bestemmer han det også?
Så; Nei, nei nei, du overreagerer ikke det minste.

[AnonymBruker]

...one big package of turn-off.

Anonymous poster hash: 1a318...594

[AnonymBruker]

Siden du lufter tankene dine her tenker jeg at du ikke er så lykkelig i forholdet. Dette skal du ikke finne deg i. Først og fremst ville jeg tatt en samtale med fyren, og fortalt han det du sier her. Hvordan forholder seg han så til det? Blir han sint eller aggressiv? Eller sier han at det skal bli bedre? Her er det handling foran ord. Du må også tenke på at du har barn, og det er veldig viktig at barnet ditt og kjæresten kommer overens. Husk at det er bedre å være lykkelig uten en mann enn å være i et dårlig forhold. Håper det ordner seg for deg!

Anonymous poster hash: 79883...da1

[absinthia]

Det er han det er noe galt med og du har all grunn til å reagere. Ikke sats på dette forholdet!

Klem til deg!

[Miss moneypenny]

Du overreagerer ikke, han høres ikke frisk ut. Jeg ville løpt! Han har knipsa sin egen unge til blods. Er dette en mann du kan stole på med ditt barn? Og det at han er så kontrollerende overfor deg høres ikke bra ut i det hele tatt.

[MunaMadan]

Du sier det selv; Ting har gått altfor raskt, og det føles ikke lystbetont lenger.

To gode grunner til roe dette ned. Altså treffe han sjeldnere. Og viktig - telefonrestriksjoner, han spammer deg jo ned med meldinger og telefonoppringninger. Ta kontroll selv, start med å ta kontroll over din egen tid når du ikke fysisk er sammen med han. Sett grenser, si at dette har blitt så intenst at heretter må en samtale om dagen holde. (La han da ikke dra ut samtalen til å vare i to timer og antallet meldinger tidobles). Så får du i første omgang se om han respekterer det.

Ellers er det drøssevis av andre grunner i innlegget ditt til å roe det ned eller avvikle, dette hørtes egentlig bare trist ut. Tvil ihvertfall ikke på dine egne reaksjoner, det er sunt å reagere på at noen oppfører seg mot deg som han gjør, stol heller på magefølelsen.

[AnonymBruker]

Det som skremmer meg mest, er at han knipsa ungen sin, men jeg tror at han angra. Likevel, er jeg redd for at det ikke er noen garanti for at sånt ikke skjer igjen, og syns at det virker som at det da skulle lite til. Min egen unge har kasta ned uttallige iser og pølser under trass, og man kan ikke bli sint på et så lite barn, iallefall ikke miste kontroll og slå. Et forsvarsløst, lite uskyldig barn... Jeg vet selv at jeg har en tendens til å fokusere negativt. Han har mange positive sider. Men jeg er redd for at alt skal gå galt, og at ting skal gå galt først når det nesten er for sent, har gått for langt. Føles som at jeg mister følelser for han, når han stemmer ned meg på alt jeg foreslår. Alt fra hva vi skal spise til middag, hva vi skal finne på, hva vi skal se på tv, jeg tok det opp med han, men han mente det absolutt ikke var sånn. Jeg tok også opp det med hårkommentaren, at den såra. Han sa at da skal han ikke gjøre det mer, og enkelte ting sa han på tull også og ikke mente det. Men jeg forsto ikke det var tull isåfall, og syntes at om det var på tull og skulle være morsomt, var det iallefall morsomt på min bekostning. Er redd for at jeg overdriver i startinnlegget, selv om jeg egentlig kanskje ikke gjør det heller. Men han har jo fine kvaliteter også. Er bare litt rå i måten han prater på, eller, egentlig ikke heller. Han sårer jo, og er tankeløs. Syns han er temmelig egoistisk. Bare få uker sammen, og allerede har han så sterke meninger og synspunkt på alt. Men det veksler. Ofte er han så snill og mild igjen, og veldig på bølgelengde. Jeg veksler mellom å føle meg litt glad i han, til å føle det bare tungt.. Tanker som at dette gidder jeg ikke. Likevel, er det noe i meg som vil vite om dette kan bli noe bra. Veldig rotete innlegg dette, men jeg bare skrev ned noen tanker.

Anonymous poster hash: 1162f...0d2

[Gjest Mupsi]

Det kommer ikke til å bli bedre, bare verre. Trust me. Stikk nå mens du har sjansen. Han hakker på deg og kommer med nedsettende kommentarer samtidig som han viser kontrollerende atferd. Når du i tillegg er i ferd med å miste følelser så tidlig så er det vel greit å følge magefølelsen?

[MunaMadan]

Har dere virkelig bare vært sammen i noen få uker? Og allerede skinner så mange dårlige sider gjennom hos han. Det at du prøvde å ta det opp med han og han påstår at han ikke er som du beskriver, det tyder på at det kan bli vanskelig å få denne mannen til å endre noe eller ta hensyn. Du skriver også at han stadig sier at han er snill, det skulle ikke være nødvendig å si, høres mer ut som han prøver å overbevise både seg selv og deg.

Og hvorfor fortalte han deg egentlig om episoden der han knipset sønnen på nesen så han begynte å blø neseblod? Det viser jo at han syntes det var harmløst å gjøre og at han ikke skammer seg ved å fortelle det. Nei, for en usympatisk fyr.

Jeg ser du begynner å få "dårlig samvittighet" i forrige innlegg, er redd for at du overdriver i startinnlegget. I overskriften spør du oss om du overreagerer. Ikke la han gjøre deg så usikker på deg selv! Klart han må ha vist noen gode sider også for å få deg interessert, ingen som tviler på det. Men det som kommer klart frem, og som du har innsett selv, er at han overkjører deg, både i små og store ting. Fra facebookstatus til middags- og tv-ønsker, til at han allerede presser på for at dere skal flytte sammen, hos han selvfølgelig.

Du er kronisk syk og du har et barn å ta vare på. Hvordan kan du i det hele tatt lure på om dette kan utvikle seg til noe bra? Hvorfor være i et forhold i det hele tatt, hvis det er sånn det skal være? Da har du det da mye bedre alene. Og så dukker det sikkert opp en mann etterhvert, som viser omsorg for at du har en spesiell helsesituasjon og som løfter deg istedenfor å trykke deg ned. Verdt å vente på, spør du meg.

[AnonymBruker]

Jeg gikk i fella en gang, og jeg angrer den dag i dag.

Jeg møtte en mann som bare etter kort tid fikk lampene til å blinke, men jeg ignorerte det og skyldte på meg selv. At jeg overreagerte, at jeg var stresset, at jeg overanalyserte, at jeg bare måtte gi det litt tid osv osv.

Han var også flink til å prate, og han fikk meg til å tro på han selv om han stemte meg ned, akkurat som typen din også gjør.

Jeg var fin, men kunne sikkert gjøre sånn og sånn for å bli finere. Musikken min var ikke bra nok, filmene ikke bra nok, jeg var for ettergivende med barna. Han ville også at bare skulle gjøre ting uten ungene og snakket masse om hvordan vi voksne kom først og ungene som nummer to.

Det endte faktisk med at vi flyttet inn sammen, og bare to uker etter stod jeg gråtende på badet og tenkte "Hva i h**** har jeg gjort?? Hva har jeg rotet meg opp i???"

Alt var jævlig. Han kritiserte mer og mer, han ble også kjipere mot meg når han hadde fått meg dit han ville. Han brydde seg filla om ungene, og egentlig tror jeg nesten ikke har brydde seg om meg heller.

Jeg hadde så utrolig dårlig samvittighet ovenfor mine 2 små som jeg hadde dratt med i dette eventyret, og jeg visste jo at om jeg ble så ville det bare blir mer av samme sort. Så enden på visa var at jeg var ute bare etter få uker.

Når jeg fikk alt på avstand og snakket mer med venner og bearbeidet ting så ser jeg jo at varsellampene ikke bare blinket, men de ulte! Det gjør de når jeg leser ditt innlegg også.

Hør på magefølelsen din, STOL på magefølelsen din. Underbevisstheten snapper opp ting hele tiden, og den legger merke til små cues vi bevisst ikke oppfatter. Det er det som er magefølelse.

Og når vi på KG i tillegg bekrefter det du egentlig skjønner selv så håper jeg du nå får styrke til å slå opp.

Anonymous poster hash: 530b8...0d0

[AnonymBruker]

Jeg leser mange historier på KG, og ofte skriver folk for lett etter min mening at trådstarteren bør dumpe partneren. Jeg tror nok aldri jeg selv har gitt det rådet rett ut på KG, fordi det er uforsiktig å mene noe drastisk om andres situasjon.

Nå skal jeg bryte dette. Kanskje den eneste gangen noen sinne skal jeg si dette; denne mannen bør du gå fra, lukke døren, og aldri se deg tilbake. Hver så snill å tro meg, du har bare sett starten, og mer enn det håper jeg du aldri opplever.

Denne mannen representerer alle sider ved en som enten psykisk eller fysisk mishandler andre.

Anonymous poster hash: c7bb3...227

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det slutt ikveld. Nylig. Prøvde å ta opp alt sammen med han, på telefonen. Det hele ble et virrvar av diskusjon. Bagatelliserte alt han sa. Beklagde av og til og sa han ikke skulle gjøre det igjen. Men det begynte å toppe seg, da jeg tok opp med han at han rista på hodet til katten min, og kasta henne flere meter bortover stua. Da han gjorde det, sa jeg: hallo, du kan ikke gjøre sånt. "Den tåler da såpass!" var svaret. Nå, da jeg tok det opp med han på telefonen, så sa han at det ikke var noe galt i det, han er glad i dyr, og ville aldri gjort et dyr noe vondt, og det der tåler katten, og at han bare lekte med den. Jeg svarte at det der er ikke å bli lekt med. Jeg tror ikke katta likte det der, og dessuten er det min katt. Og du respekterer ikke den heller. Så tok jeg opp det jeg har hatt i bakhodet hele tida, det at han fortalte om at han knipsa nesen til ungen sin da den var to år, på nesen, da ungen kasta ned en is. Jeg forventa at han selv sa noe sånt som "ja, det var dumt av meg, jeg var dum og skulle aldri ha gjort det." men svaret hans var: "du var ikke der da det skjedde, du var ikke der den dagen. Ungen var en drittunge..." Så da klarte jeg ikke å holde meg lengre. Det var dråpen. "Drittunge! kaller du din egen unge, som den gang var to år, for en drittunge, skylder på en toåring! Hør her: du er nesten to meter lang, og hendene dine er omtrent like store som ansiktet til ungen, kanskje større og. Og knipser den lille nesen til ungen slik at den blør. Nei, dette holder ikke, dette vil jeg ikke være med på. Sorry meg." sa jeg og la på. Han prøvde å ringe meg fire ganger etter det. Sendte meg meldinger om at det er utrolig voksent av meg å bare legge på og ikke svare. At jeg ikke har peiling på hva jeg prater om, og hvordan kan jeg holde på sånn. Roper og dømmer han. Så til slutt sendte han melding om at ja da er du singel. Utrolig koselig avslutning. Meget dumt at jeg tar så feil av han og dømmer. Føler meg ikke særlig bra nå. Men som mor selv til et lite barn, så føler jeg ansvar for å beskytte barnet mitt også, mot eventuell vold. Så kommer det vel en fase i de nærmeste dagene, der jeg betviler mitt valg og handlinger, og kommer sikkert til å tenke at han var jo egentlig kjempesnill... For han var jo det, men det er de nedverdigende tingene og kritikken og at han dominerte sånn, som gjorde at jeg ble lei og mista følelser. Føler meg ikke særlig bra nå, og ingen av mine venner er våkne nå, så har ingen å prate med heller...

Anonymous poster hash: 1162f...0d2

[Gjest BettyBoop]

Anonymous poster hash: 1162f...0d2

Anonymous poster hash: 1162f...0d2

kom deg vekk fra det svinet fortere enn svint.

[Gjest BettyBoop]

Jeg gjorde det slutt ikveld. Nylig. Prøvde å ta opp alt sammen med han, på telefonen. Det hele ble et virrvar av diskusjon. Bagatelliserte alt han sa. Beklagde av og til og sa han ikke skulle gjøre det igjen. Men det begynte å toppe seg, da jeg tok opp med han at han rista på hodet til katten min, og kasta henne flere meter bortover stua. Da han gjorde det, sa jeg: hallo, du kan ikke gjøre sånt. "Den tåler da såpass!" var svaret. Nå, da jeg tok det opp med han på telefonen, så sa han at det ikke var noe galt i det, han er glad i dyr, og ville aldri gjort et dyr noe vondt, og det der tåler katten, og at han bare lekte med den. Jeg svarte at det der er ikke å bli lekt med. Jeg tror ikke katta likte det der, og dessuten er det min katt. Og du respekterer ikke den heller. Så tok jeg opp det jeg har hatt i bakhodet hele tida, det at han fortalte om at han knipsa nesen til ungen sin da den var to år, på nesen, da ungen kasta ned en is. Jeg forventa at han selv sa noe sånt som "ja, det var dumt av meg, jeg var dum og skulle aldri ha gjort det." men svaret hans var: "du var ikke der da det skjedde, du var ikke der den dagen. Ungen var en drittunge..." Så da klarte jeg ikke å holde meg lengre. Det var dråpen. "Drittunge! kaller du din egen unge, som den gang var to år, for en drittunge, skylder på en toåring! Hør her: du er nesten to meter lang, og hendene dine er omtrent like store som ansiktet til ungen, kanskje større og. Og knipser den lille nesen til ungen slik at den blør. Nei, dette holder ikke, dette vil jeg ikke være med på. Sorry meg." sa jeg og la på. Han prøvde å ringe meg fire ganger etter det. Sendte meg meldinger om at det er utrolig voksent av meg å bare legge på og ikke svare. At jeg ikke har peiling på hva jeg prater om, og hvordan kan jeg holde på sånn. Roper og dømmer han. Så til slutt sendte han melding om at ja da er du singel. Utrolig koselig avslutning. Meget dumt at jeg tar så feil av han og dømmer. Føler meg ikke særlig bra nå. Men som mor selv til et lite barn, så føler jeg ansvar for å beskytte barnet mitt også, mot eventuell vold. Så kommer det vel en fase i de nærmeste dagene, der jeg betviler mitt valg og handlinger, og kommer sikkert til å tenke at han var jo egentlig kjempesnill... For han var jo det, men det er de nedverdigende tingene og kritikken og at han dominerte sånn, som gjorde at jeg ble lei og mista følelser. Føler meg ikke særlig bra nå, og ingen av mine venner er våkne nå, så har ingen å prate med heller...

Anonymous poster hash: 1162f...0d2

Han er ut fra din beskrivelse overhode ikke snill på noe slags vis. Minn deg selv på det om du skulle begynne å angre. Du har ingenting å angre på. Du gjorde det eneste riktige

[AnonymBruker]

Han var veldig opptatt av å påpeke at han er bare god og snill, det var ikke en dag han ikke sa at han er veldig snill og at han har aldri slått en kvinne tidligere, og gjør ingen noenting galt. Han vil at alle skal være glade og fornøyde. Likevel, klarer han ikke å behandle meg på en anstendig måte. Eller med respekt. Iallefall føler ikke jeg det er sånn. Jeg klarer ikke gi slipp på tanken om at han knipsa sitt eget barn på nesen og ikke engang sier at det var dumt gjort av han og at han angrer. Nei, ingen anger. Og legger skyld på ungen for handlingen.

Anonymous poster hash: 1162f...0d2

[Gjest BettyBoop]

Han var veldig opptatt av å påpeke at han er bare god og snill, det var ikke en dag han ikke sa at han er veldig snill og at han har aldri slått en kvinne tidligere, og gjør ingen noenting galt. Han vil at alle skal være glade og fornøyde. Likevel, klarer han ikke å behandle meg på en anstendig måte. Eller med respekt. Iallefall føler ikke jeg det er sånn. Jeg klarer ikke gi slipp på tanken om at han knipsa sitt eget barn på nesen og ikke engang sier at det var dumt gjort av han og at han angrer. Nei, ingen anger. Og legger skyld på ungen for handlingen.

Anonymous poster hash: 1162f...0d2

han kan påpeke at han er snill og god så ofte han vil. Det gjør ikke at det blir sant

[AnonymBruker]

Han høres ut som en psykopat, og kjempebra at du slo opp for han har bare kommet til å blitt verre og verre! Jo tidligere du slo opp, jo bedre. Å ikke gå i en felle nå å syns synd på han, for det er bare lureri. Han høres absolutt ut som en dritt, sorry. Men du er ikke den eneste som har vært utsatt for sånne menn. Når man er nødt til å fortelle hver dag hvor snill man er og at man aldri har slått en kvinne, da er det noe galt. Håper bare at han lar deg være i fred! Klem<3

Anonymous poster hash: b24e7...5f1

[AnonymBruker]

Bra at du gjorde det slutt!! Du virker som ei flott dame, så du fortjener bedre! Lykk til!

Anonymous poster hash: 8b2fb...876