Er det liv laga?

[AnonymBruker]

Lang historie kort;

Jeg er nok ikke den enkleste å leve sammen med, da jeg til tider blir fryktelig depressiv og nedfor. Kan lage små, hverdagslige ting til svært store problemer. Som i dag har jeg vært veldig nedfor og følt behov for å ha samboeren min der og bare tatt omkring meg. Jeg sliter litt fra før, noe han vet.

Men jeg føler han ikke forstår, ikke bryr seg om det. Det er som at han unngår det hele, og tenker på sitt.

En episode i dag, hvor jeg sa rett ut at jeg ikke følte meg verdt noen ting og at jeg bare gikk rundt her og følte meg som et null, og at jeg til uka skal til legen for å få hjelp. Da ropte selvfølgelig barnet hans, og han sprang avsted med en gang. Inni meg håpte jeg kanskje på en skarve klem eller noe for å føle meg litt bedre før han gikk, men nada. Ingenting. Det var ikke noe tema etterpå heller.

Jeg kan legge ut til ham hvordan jeg har det, men føler ikke det når frem. Han bryr seg kun om sitt. Jeg kan nærmest sitte å grine og fortelle hvordan jeg har det, og det eneste han enser er TV'n. Han presser kanskje frem et "mm".

Nå sitter jeg her i stua, alene. Vil ikke forstyrre han med mitt når han skal sove. Jeg sa til han før jeg gikk fra senga med snørr og tårer at jeg skal la han være i fred. Det eneste svaret jeg fikk da var "ikke vekk nn (barnet) da".

Huff, føler meg til tider ensom i dette forholdet.. ser jo selv at dette ikke er bra, men så kommer de positive dagene, hvor vi har det bra også..

Anonymous poster hash: 4bda1...7f8

[AnonymBruker]

Så leit :/ Jeg har også opplevd det du beskriver der.. den mannen og jeg er ikke sammen mer. Men han hadde flere andre sider som heller ikke passet med meg.

Har han vært annerledes før? Kan det være det at han ikke lenger vet hva han skal gjøre fordi "ingenting hjelper"?

Anonymous poster hash: 6d8e0...f68

[AnonymBruker]

Trist. Hva med å si "Altså, du virker ikke til å bry deg om hvordan jeg har det, og da kan vi da vel likevel gjøre det slutt?"

Da finne du raskt ut hva han tenker.

Anonymous poster hash: ea359...b52

[Trapp]

Problemet er at du er deprimert. Når man er sammen med et deprimert menneske blir det mye gi'ing og lite få'ing, så kan hende han er sliten. Nå vet ikke jeg om dette er noen slags kronisk tilstand for deg, hvor ofte du er sånn. Jeg sier heller ikke at man ikke skal vise støtte og omsorg til en person man lever sammen med og som har det vanskelig. Men tjenester som det å måtte trøste kjæresten sin mens man egentlig heller vil se et TV-program bør helt klart begrenses til et minimum. Det bør ikke skje for ofte. Men han burde helt klart si ifra på en grei måte hvis han er sliten og syns det blir for mye.

[AnonymBruker]

Oi. Altså forstår deg vel litt. Men forstår han også. Å leve med dette er ikke lett, og som Rumpenisse sier, mye å gi og lite man får tilbake.

Hadde min kjæreste begynt å snakke om at han var null verdt osv så hadde jeg blitt veldig redd, men hadde det skjedd ofte, flere ganger i halvåret/mnd, så hadde jeg blitt ganske lei selv. Samme med at man gråter for ofte også, til slutt så blir det nesten en vane at partneren gjør det....

Anonymous poster hash: 086e2...9cb

[AnonymBruker]

Jeg var deprimert og hadde mye issues en periode. I begynnelsen var min daværende kjæreste ekstremt forståelsesfull, men etter ti-talls, muligens over 100 sånne "gråte fordi verden er fæl/gråte fordi jeg overreagerer/gråtefordijeggråter" så gikk han fra å være trøstende til å ignorere.

I ettertid så forstår jeg ham. Det ble rett og slett for mye for ham å skulle være støttende hver gang jeg var depressiv (og det var ofte). Noen ganger gikk han, noen ganger la han seg, noen ganger satt han bare og stirret på tv'n mens jeg gråt og styra.

Jeg anbefaler deg å ta kontakt med lege så fort som mulig slik at du kan få hjelp til å bli bedre, ellers så kan jeg så godt som love at forholdet deres ikke holder, uansett hvor fint dere har det på de gode dagene.

Anonymous poster hash: 2c9d5...7d8

[AnonymBruker]

Skriver under på det de andre sier om at det kan være veldig slitsomt å være sammen med en som er lei seg, overreagerer og gråter hele tiden... jeg håper du får profesjonell hjelp, det er viktig at du ikke bruker kjæresten din som "psykolog" eller forventer at han skal kunne hjelpe deg ut av depresjonen. Når du blir såret fordi han må prioritere barnet sitt framfor å høre på deg, virker det som du trenger litt perspektiv på ting.

Ellers tenker jeg at du må være tydelig ovenfor ham - du kan ikke "tenke inni deg" at du gjerne skulle hatt en klem. Si at det du trenger akkurat nå er en klem.

Anonymous poster hash: c5634...862

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen. Godt å få litt andre syn på det her også.

Jeg forventer vel kanskje for mye av ham til tider..

Som jeg mener jeg skrev i hi, så skal jeg til legen over helga for å få han til å sende ny henvisning (gjort en gang før, men den psykologen hadde ikke mulighet for å ta meg inn, da hun hadde nok pas.) Så må tilbake å få ny.

Håper det går forholdsvis fort fra henvisningen er sendt, til jeg sitter hos psykologen (optimist!), da dette tærer veldig.

Jeg pleide å skrive dagbok før, for å få ut tankene mine, men det dabbet av. Må nok ty til den igjen

Takk igjen for alle svar, de settes stor pris på!

Ts

Anonymous poster hash: 4bda1...7f8

[AnonymBruker]

Ingen psykologer og kjærester i hele verden kan hjelpe deg hvis du er sånn som liker å være depressiv av og til, og har et ønske om at andre skal fikse det for deg. Hvis du skal bli lykkelig i et forhold må du bestemme deg for enkelte ting, og så må du bære deg selv og se på livet på en måte som ikke gjør deg deppa.

Anonymous poster hash: 25491...f31

[AnonymBruker]

Ingen psykologer og kjærester i hele verden kan hjelpe deg hvis du er sånn som liker å være depressiv av og til, og har et ønske om at andre skal fikse det for deg. Hvis du skal bli lykkelig i et forhold må du bestemme deg for enkelte ting, og så må du bære deg selv og se på livet på en måte som ikke gjør deg deppa.

Anonymous poster hash: 25491...f31

Er det noen som liker å være depressiv av og til? Nevn noen?

Men så er det sånn for noen at når man først blir litt depressiv, er det ikke bare, bare å bli positiv igjen med en gang? Det skjønner vel du også?

Og enkelte ganger hadde det vært greit å hatt noen å snakke med om det. Men det blir vanskelig for noen å skjønne?

Du kjenner ikke meg som person, så spar de spydighetene, takk.

Anonymous poster hash: 4bda1...7f8

[AnonymBruker]

Er det noen som liker å være depressiv av og til? Nevn noen?

Men så er det sånn for noen at når man først blir litt depressiv, er det ikke bare, bare å bli positiv igjen med en gang? Det skjønner vel du også?

Og enkelte ganger hadde det vært greit å hatt noen å snakke med om det. Men det blir vanskelig for noen å skjønne?

Du kjenner ikke meg som person, så spar de spydighetene, takk.

Anonymous poster hash: 4bda1...7f8

AB nr #6 her.

Man kan "like" å være depressiv i den forstand at man blir "avhengig" av å være depriment. Man skjuler seg bak smerten, den blir noe trøstende, et slags teppe som gjør at man ikke trenger å deale med omverdenen.

Jeg var sånn, og jeg lå i senga i 4 mnd etter at nevnte samboer forlot meg. Jeg så bare opp i taket og klarte ikke noe. Til slutt måtte jeg bestemme meg om jeg skulle gi opp eller skjerpe meg. Jeg valgte å skjerpe meg og er i dag en komplett annen person enn jeg var da. Jeg er helt frisk, lykkelig og har det så forbaska bra.

Det med depresjon er mye likt å være avhengig. Du er avhengig av smerten, følelsen (fordi man er redd for å kjenne på det fremmede, det gode), du blir avhengig av partneren, avhengig av sympati. Det man trenger er å ta seg selv i nakken, men det er ikke enkelt. Jeg måtte nå det absolutte nullpunkt for å komme meg ut av det, men når det skjedde så gikk det raskt oppover.

Jeg kan ikke si hva som er riktig for deg TS, men jeg anbefaler deg å tørre å kjenne på noe annet enn smerten, selv om den er den mest stabile følelsen du kjenner.

Jeg kan love deg at det er verdt det

Anonymous poster hash: 2c9d5...7d8

[MunaMadan]

Lang historie kort;

Jeg er nok ikke den enkleste å leve sammen med, da jeg til tider blir fryktelig depressiv og nedfor. Kan lage små, hverdagslige ting til svært store problemer. Som i dag har jeg vært veldig nedfor og følt behov for å ha samboeren min der og bare tatt omkring meg. Jeg sliter litt fra før, noe han vet.

Men jeg føler han ikke forstår, ikke bryr seg om det. Det er som at han unngår det hele, og tenker på sitt.

En episode i dag, hvor jeg sa rett ut at jeg ikke følte meg verdt noen ting og at jeg bare gikk rundt her og følte meg som et null, og at jeg til uka skal til legen for å få hjelp. Da ropte selvfølgelig barnet hans, og han sprang avsted med en gang. Inni meg håpte jeg kanskje på en skarve klem eller noe for å føle meg litt bedre før han gikk, men nada. Ingenting. Det var ikke noe tema etterpå heller.

Jeg kan legge ut til ham hvordan jeg har det, men føler ikke det når frem. Han bryr seg kun om sitt. Jeg kan nærmest sitte å grine og fortelle hvordan jeg har det, og det eneste han enser er TV'n. Han presser kanskje frem et "mm".

Nå sitter jeg her i stua, alene. Vil ikke forstyrre han med mitt når han skal sove. Jeg sa til han før jeg gikk fra senga med snørr og tårer at jeg skal la han være i fred. Det eneste svaret jeg fikk da var "ikke vekk nn (barnet) da".

Huff, føler meg til tider ensom i dette forholdet.. ser jo selv at dette ikke er bra, men så kommer de positive dagene, hvor vi har det bra også..

Anonymous poster hash: 4bda1...7f8

Depresjon er tøft, også for partner. Ut av innlegget ditt kommer det ganske tydelig frem at du er såpass oppslukt av depresjonen at du ikke enser at samboeren din har behov for hvile/restitusjon fra dine problemer, destruktivitet og gråtetokter. Du må innse at det at samboeren din er der, rundt deg, det er en støtte i seg selv.

Hvis du trenger å prate kan dere sette av litt tid og prate ordentlig om situasjonen, kanskje et par ganger i uken. Gjerne mens dere går tur samtidig, så er det lettere å holde fokus for deg, ikke bryte ut i gråt. Og hvis du har behov for en slags peptalk hver dag så bli enig om begrensninger, at dere tar 10-15 minutter hver dag hvor dere snakker om hvordan du/dere har det idag. Han bør også få slippe til og fortelle hvordan han har det, slik kan dere få litt balanse i forholdet igjen. Slik det høres ut nå er det du og din depresjon som tar "all plassen". Det er også svaret på hvorfor du ikke når frem når du legger ut til ham om hvordan du har det, du drukner han i ditt og forventer ny trøst hver gang.

Hvis dere bor med hans barn i tillegg så går han sikkert litt på nåler, han vil vel ikke at barnet skal lide under at du får depressive utbrudd.

På slutten av HI skriver du at "... ser jo selv at dette ikke er bra" Det virker som det du sier er at han ikke støtter deg og bare bryr seg om seg selv, og at han derfor ikke er bra for deg. Jeg håper du har såpass selvinnsikt at du mener at du forstår at din depresjon går utover samboeren din og at slik det er nå er det ikke bra for han. Du sliter han ut.

Høres lurt ut å ventilere ut tankene dine gjennom å skrive. Skjønner at kneika er tøff, ønsker deg lykke til.

[AnonymBruker]

Oi. Altså forstår deg vel litt. Men forstår han også. Å leve med dette er ikke lett, og som Rumpenisse sier, mye å gi og lite man får tilbake.

Hadde min kjæreste begynt å snakke om at han var null verdt osv så hadde jeg blitt veldig redd, men hadde det skjedd ofte, flere ganger i halvåret/mnd, så hadde jeg blitt ganske lei selv. Samme med at man gråter for ofte også, til slutt så blir det nesten en vane at partneren gjør det....

Anonymous poster hash: 086e2...9cb

Anonymous poster hash: 21ebe...181

[Trapp]