Venninner og store hemmeligheter

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg befinner meg i et stort dilemma, jeg bærer på en hemmelighet vedr hennes samboer.

Hennes beste venninne brøyt plutselig all kontakt med henne mens hun gikk gravid med førstemann. De gikk fra å være nære og kjære gjennom mange år, til at hun bare brøyt all kontakt. Venninna mi ble veldig deprimert og har sørget i lang tid, og alltid trodd hun har gjort noe galt. Samtidig sitter samboeren hennes og trøster så godt han kan.

1 år etter får jeg vite av ei 3dje venninne hva som har skjedd, men må sverge på å aldri si noe. Det viser seg at samboeren hennes har lagt an på venninna hennes, virkelig lagt an på henne. Uanstendige sms, dukket opp på utesteder hun var og begynt å klå, osv. Det var ikke en engangshendelse, og det skjedde mens venninna mi gikk gravid. Samboeren hennes ble så pågående at venninnen hennes (og hennes egen mann) fikk nok, og brøyt all kontakt. Normalt sett ville de tatt en prat og fortalt hva som har skjedd, men siden venninna mi snart skulle føde og stifte familie, besluttet de at det var best at de fikk "være i fred".

Jeg hadde lagt alt dette bak meg, fordi jeg vet at alle kan gå gjennom vanskelige perioder i livet sitt og gjøre feil, og noen ganger kan det også styrke forholdet. Det var det jeg overbeviste meg selv om, fordi forholdet deres virket så sterkt etterhvert. Men det var helt til jeg fant ut at han for 2 gang i løpet av 5 år har

begått økonomisk utroskap på det groveste. Vi snakker svært alvorlig grad hvor han nesten gjorde så hus måtte tvangsselges. De hadde et enormt oppgjør i forholdet den siste gangen, og "alt" ble lagt på bordet.

Problemet er jo at alt ble ikke lagt på bordet, forholdet deres er ikke basert på annet enn uærlighet. Hvis han hadde stått og klina med ei random dame på byen i fylla så hadde jeg ikke brydd meg, dette er langt mer alvorlig og har fått enorme konsvekvenser for venninna mi. Det er svært traumatisk når venninner bare forsvinner, og hun har virkelig vært deprimert pga det. Og samboeren sitter og trøster og vet hvorfor, og later som ingenting.

Jeg hadde bestemt meg for å ikke si noe, fordi jeg ikke orker dramaet, fordi jeg har sverget på ikke si noe. Sier jeg noe vil det bli et helvete mellom mange parter, og jeg blir den store stygge ulven. Problemet er at hemmeligheten begynner å gjøre meg syk, den gir meg angst, har gjort det lenge.

Nå lurer jeg på om jeg bør fortelle eller ikke, om det er egoistisk av meg, eller om det er rett av meg?

Anonymous poster hash: 208c7...312

[AnonymBruker]

Er fyren en sånn type, så vil hun uansett finne det ut før eller senere. Han vil garantert drite seg ut igjen. La han heller gjøre det, så blir han syndebukken som rett er, istedet for dere venninner.

Anonymous poster hash: a7a4a...100

[Nami]

Høres jo ut som forholdet mellom dem går ganske jævlig allerede, så kanskje hvis du forteller henne det nå, blir det dråpen som får begeret til å renne over? Og det mener jeg kan være en bra ting. Synes alle har rett til å vite sannheten når det gjelder slike ting. Så får hun selv velge om hun vil ordne opp i det eller gå ifra ham. Og du er ikke en dårlig venninne om du forteller "hemmeligheten" til den personen det faktisk gjelder. Du bryr deg jo om henne, og vil det beste for henne. :-)

[AnonymBruker]

Dobbelt svik når gode venninner lar en leve i uvisshet.

Anonymous poster hash: 2d81b...9f6

[AnonymBruker]

Fortell!

Anonymous poster hash: d98fe...7b5

[AnonymBruker]

Fortell det. Hun har det ikke bra i forholdet nå.

Anonymous poster hash: 96375...254

[Pearl2.0]

Hva med å fortelle mannen at du vet, og si at hvis ikke han legger alle kortene på bordet så gjør du det? Da har du hvertfall gitt mannen en sjanse til å ordne opp for seg, før du stormer inn og endevender livet til venninna di.

[Solbærsaft]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=690655

Du kan ikke komme med en ny historie, da? Denne er fra 25/09-12..

Min venninnes samboer gjennom mange år har for 2 gang begått økonomisk utroskap. Første gang var før de fikk barn. Hun hadde overført penger til han hver mnd for å betale husleie, han hadde ikke brukt pengene på husleie, men på reiser og festing. Hun visste ikke dette før borettslaget varslet om utkastelse, da hadde ikke husleien blitt betalt på 1 år. Kortversjonen er at de får økonomisk hastehjelp, får beholde huset, og de bruker flere år på å gjennoppbygge tillit.

I mellomtiden får de flere barn, og alt er tilsynelatende flott. Han er ferdig med å nedbetale den store tilleggsgjelden, og han gir åpenlyst inntrykk til alle at det er deilig å ha romslig økonomi igjen. Så begynner det å dukke opp post fra kredittkort-selskap. Hun åpner og finner kort registrert i hans navn. Han blir konfrontert, nekter, og sier at noen må ha opprettet i hans navn. Han er veldig overbevisende (selvsagt), men må gi seg etter hun får bekreftet av kredittkort-selskapet at han har selv bestillt kortet. Denne gangen er det langt verre enn første gang, det dreier seg om mange hundretusen kroner.

Denne gangen får de ikke økonomisk hastehjelp, og huset må selges. Hun og barna mister hjemmet sitt, tryggheten sin. På toppen av alt har han mens hun var gravid med nr 1, forsøkt å være utro med en av hennes beste venninner. Hun vet ikke dette, vi har unnlatt å fortelle det da hun var gravid.

Det som sjokkerer meg nå er at hun ikke har tenkt å gå fra han. Hun er redd for å klare seg alene og uvissheten. Jeg vet ikke hva jeg skal si til henne, han har jo ødelagt familiens trygghet og økonomiske situasjon, han er dønn uærlig og lyver til henne uten skrupler, og setter setter dårlig eksempel for barna.

Alle gjør feil, og jeg kan forstå at hun tilga første gang. Men nå som det er barn involvert og hun mister hjemmet sitt som følge av det her, hvordan går det an å bli værende? Kan noen hjelpe meg å forstå?

[Jodi]

Enig med Perlegull!

[Gjest Gjest]

Er fyren en sånn type, så vil hun uansett finne det ut før eller senere. Han vil garantert drite seg ut igjen. La han heller gjøre det, så blir han syndebukken som rett er, istedet for dere venninner.

Anonymous poster hash: a7a4a...100

Enig.

[Pearl2.0]

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=690655

Du kan ikke komme med en ny historie, da? Denne er fra 25/09-12..

Hmmja, du kan så si!?

[AnonymBruker]

Ja det er akkurat samme historien jeg la ut for lenge siden. Da bestemte jeg meg for å la det ligge, og nå plager det meg så mye at jeg spør på nytt. Hva så?

Etter sist økonomiske utroskap har de jobbet hardt for å bygge tillit igjen, de har vært i terapi, klart å beholde huset, og ting har roet seg. Hun er av den tilgivende typen, mest fordi hun ikke takler tanken på å være alene.

Jeg tror jeg kommer til å sende han et brev og ber han fortelle det. Det jeg er redd for, er om han kommer til å bikke over og gå inn i dyp depresjon. Jeg skjønner såpass at han gjør alt det han gjør fordi han har issues, og er kanskje redd jeg gjør så han ødelegges hvis det betyr at han mister familien.

Anonymous poster hash: 208c7...312

[Slimproppen]

Hvis han har holdt to økonomiske utroskap av så alvorlig grad, OG dette med venninnen hemmelig, så spørs det om han kommer til å fortelle den fulle sannheten selv om han blir konfrontert. Det er en så kinkig situasjon å være i som venn. Hadde det "bare" vært historien om venninnen hadde jeg kanskje latt det fare, men i o m at han virkelig ikke kan stoles på og har brutt tilliten på det groveste flere ganger, så må sannheten frem syns jeg. Problemet er at det ofte er budbringeren som blir uthengt, ulogisk nok.

[AnonymBruker]

Send brev til han anonymt. Så kan du støtte venninna di så godt du kan om han forteller noe. Budbringeren blir alltid skutt vet du.

Anonymous poster hash: 92194...549

[Gjest Riskjeks]

Kontakt mannen, ja! Det er en god regel hvis man oppdager utroskap - ta alltid kontakt med den utro part, ikke den bedratte.

[AnonymBruker]

Jeg må understreke at han ikke var utro med venninnen hennes, men for all del, han gjorde sitt ytterste for at det skulle skje. Føler ikke at det har noe hensikt at jeg sender han et anonymt brev, han vil finne ut at det er fra meg uansett. Foruten han så er vi 3 som vet, hun han prøvde seg på, ei felles venninne av oss som fortalte det til meg, og meg. Så uansett hvordan det her kommer frem i form av om jeg konfronterer han eller jeg forteller det direkte til venninna mi, så er det jeg som har startet kaoset.

Dvs, det er jo HAN som har gjort noe galt, men det er jeg som enten indirekte eller direkte vil smelle bomben. I tillegg til det han har gjort er jeg lei av hemmelighetskremmerier i "venne" gjengen vår. Jeg personlig ville aldri brutt kontakten med min beste venninne hvis mannen hennes hadde prøvd seg på meg, jeg hadde vært ærlig, selv om de var i ferd med å etablere familie. Noen ganger skal man vurdere om den absolutte ærlighet er det beste i visse situasjoner, men jeg føler at noe som det her krever full ærlighet, selv om det er aldri så vanskelig.

Jeg syns det her er en drittsituasjon.

Anonymous poster hash: 208c7...312

[ABC4-]

Du må forenkle saken og finne ut:

Hva er viktigst for deg? At du forteller alt til venninna di (gi mannen sjansen først) eller at du slipper å være "the bad guy"?

Hvis du forteller alt, så må du tenke på at det kan gå 2 veier: enten så blir det helvete en stund og hun går fra han, eller så blir det helvete en stund men hun blir i forholdet. Hvordan påvirker det vennskapet deres ved begge tilfeller?

Hvis du ikke sier noe og hun likevel finner ut senere, hvordan vil det påvirke vennskapet at hun finner ut at du har visst lenge? Hvis hun aldri finner ut noe (lite sannsynlig), er det verdt det at hun blir i det forholdet? Er det alt hun fortjener, i dine øyne?

Når jeg setter denne problemstillingen i min vennegjeng, så ville jeg kontaktet han og gitt han 1 dag på å fortelle henne. Hvis han ikke gjør det, så forteller jeg alt selv etter fristen. Jeg kjenner venninna mi såpass at jeg vet at hun ville ha visst om dette og at hun hadde kuttet meg ut hvis hun fant ut at jeg visste uten å si noe. Men, du må vite hvordan det er for dere og velge det rette.

[AnonymBruker]

Det viktigste for meg er at hun finner ut sannheten. Noen ganger er det greit å være ulykkelig uvitende, men i dette tilfellet mener jeg hun bør få vite hvilken mann hun er sammen med. Jeg vet ikke om dette får henne til å gå fra han. Jeg har ingen ønsker om at de skal gå fra hverandre, men jeg vil at hun ihvertfall skal ha alle fakta på bordet før hun tar en avgjørelse. Jeg hadde neppe brydd meg så mye, hadde det ikke vært for de økonomiske forholdene i tillegg.

Det hadde vært fint om jeg slapp å være budbringeren, for jeg orker ikke drama. En annen viktig grunn til at jeg ikke har sagt noe, er at jeg ble alvorlig syk like etter jeg fikk vite det, og har i grunn i flere år hatt veldig nok med akkurat det. Jeg har fått tilbakefall, og drama er det siste jeg bør bruke kreftene mine på. Når det er sagt, jeg bryr meg ikke om lojaliteten min til hun som fortalte meg hemmeligheten, og jeg har ihvertfall ingen lojalitet verken overfor mannen til venninna mi, eller hennes tidligere beste venninne. Den eneste personen jeg føler lojalitet overfor, er den forsmådde venninne. Det skal sies at hu ikke er særlig snill med han heller, men det er vel mer på en verbal måte.

Hun ville ikke kuttet meg ut, det vet jeg med 100% sikkerhet. Jeg tror faktisk aldri hun kommer til å finne ut dette hvis jeg ikke sier noe, eller presser han til å si noe. Han vet ikke at jeg vet, hennes tidligere bestevenninne vet heller ikke at jeg vet. Jeg skulle ærlig talt ønske jeg ikke visste.

Anonymous poster hash: 208c7...312

[ABC4-]

Det viktigste for meg er at hun finner ut sannheten. Noen ganger er det greit å være ulykkelig uvitende, men i dette tilfellet mener jeg hun bør få vite hvilken mann hun er sammen med. Jeg vet ikke om dette får henne til å gå fra han. Jeg har ingen ønsker om at de skal gå fra hverandre, men jeg vil at hun ihvertfall skal ha alle fakta på bordet før hun tar en avgjørelse. Jeg hadde neppe brydd meg så mye, hadde det ikke vært for de økonomiske forholdene i tillegg.

Det hadde vært fint om jeg slapp å være budbringeren, for jeg orker ikke drama. En annen viktig grunn til at jeg ikke har sagt noe, er at jeg ble alvorlig syk like etter jeg fikk vite det, og har i grunn i flere år hatt veldig nok med akkurat det. Jeg har fått tilbakefall, og drama er det siste jeg bør bruke kreftene mine på. Når det er sagt, jeg bryr meg ikke om lojaliteten min til hun som fortalte meg hemmeligheten, og jeg har ihvertfall ingen lojalitet verken overfor mannen til venninna mi, eller hennes tidligere beste venninne. Den eneste personen jeg føler lojalitet overfor, er den forsmådde venninne. Det skal sies at hu ikke er særlig snill med han heller, men det er vel mer på en verbal måte.

Hun ville ikke kuttet meg ut, det vet jeg med 100% sikkerhet. Jeg tror faktisk aldri hun kommer til å finne ut dette hvis jeg ikke sier noe, eller presser han til å si noe. Han vet ikke at jeg vet, hennes tidligere bestevenninne vet heller ikke at jeg vet. Jeg skulle ærlig talt ønske jeg ikke visste.

Anonymous poster hash: 208c7...312

Virker som om avgjørelsen er klar. Det eneste som gjør at du ikke sier noe enda, er at du ikke orker drama, spesielt med tanke på sykdommen din. Det er forståelig, og venninna di ville sikkert forstått at du ikke har sagt noe enda, hvis hun har vært gjennom din vanskelige tid med deg.

Du burde uansett fortelle det, og prøve å styre unna dramaet så godt du kan etterpå. Hva som skjer med forholdet til venninna di etterpå er ikke så viktig, egentlig. Om hun går fra han eller ikke er utenfor poenget. Hun må rett og slett vite hvem hun er sammen med!

[AnonymBruker]

Ja det er det eneste jeg vil, jeg vil at hun skal vite hvem hun er sammen med. For all del, hun er ingen engel, men hun er en "åpenlyst dritt" når hun er det, hun går aldri bak ryggen hans eller misbruker tilliten hans.

Det blir et drama uten like hvis jeg forteller det. Han kommer til å "ta livet av" hennes tidligere venninne, og da vil hun løpe til sin andre venninne og hyle til henne om at hun har fortalt det til meg, også kommer siste skyllebøtte til meg. Men men..Vi bor ikke lenger i samme by og treffes svært sjeldent. Skal treffes neste uke, vet ikke om jeg skal prøve å få til å si noe da.

Anonymous poster hash: 208c7...312