Jeg skjønner ikke tro

[AnonymBruker]

Jeg mener ikke å være frekk, men uansett hvor mye jeg snakker med mine religiøse venner så skjønner jeg ikke hvorfor de tror. Tro er jo per definisjon noe man velger å gjøre, så hvorfor velger man å tro på det ene og ikke det andre? Jeg antar at enkelte ting passer inn i hvordan man ønsker at verden skal være organisert, men hvorfor tro når man ikke er redd for døden? Hvorfor tro når man ikke leter etter svar? Hvorfor tro når man ikke trenger Gud? Hvorfor tro bare for å tro? Jeg skjønner det bare ikke.

Anonymous poster hash: 58466...c58

[AnonymBruker]

For min del er det troen som gjør døden akseptabel og mindre skremmende.

Anonymous poster hash: 36c51...935

[Gjest Gresshoppesang]

Jeg mener ikke å være frekk, men uansett hvor mye jeg snakker med mine religiøse venner så skjønner jeg ikke hvorfor de tror. Tro er jo per definisjon noe man velger å gjøre, så hvorfor velger man å tro på det ene og ikke det andre? Jeg antar at enkelte ting passer inn i hvordan man ønsker at verden skal være organisert, men hvorfor tro når man ikke er redd for døden? Hvorfor tro når man ikke leter etter svar? Hvorfor tro når man ikke trenger Gud? Hvorfor tro bare for å tro? Jeg skjønner det bare ikke.

Anonymous poster hash: 58466...c58

Hvorfor velger du å ikke tro på noen Gud?

Kanskje det er slik at svarene for de som har valgt å tro på Gud er:

- man er ikke redd for døden fordi man tror man kommer til himmelen?

- at det å tro at kanskje å tro på Gud er svaret?

- at de trenger Gud?

- at det føles riktig å tro på Gud og dermed er ikke tro bare tro?

[Kiarapus]

Jeg tenker at folk som tror på noe gjerne er i den oppfatning av at det de tror på er det som er sannheten. Eventuelt det som oppleves mest riktig/ logisk for de. Slik er det da vel også for de som ikke tror på noe? At de ikke tror fordi det er mest riktig/ logisk for de?

[Ghost Hunter]

Jeg tror ikke på noen gud, gir ingen mening. Ser på døden som trist, skummel og "tom"
Skulle på en måte ønske jeg kunne tro at det var noe mer bare for å føle meg trygg, men jeg klarer ikke å tro. Helt ærlig så virker det for dumt.

Skjønner ikke hvordan noen virkelig kan tro at det finnes noen gud, en himmel og at alle møtes igjen. Det er en veldig, veldig fin tanke, men det er nok ikke sånn det egentlig er. Men så klart, det er min mening

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke på noen gud, gir ingen mening. Ser på døden som trist, skummel og "tom"

Skulle på en måte ønske jeg kunne tro at det var noe mer bare for å føle meg trygg, men jeg klarer ikke å tro. Helt ærlig så virker det for dumt.

Skjønner ikke hvordan noen virkelig kan tro at det finnes noen gud, en himmel og at alle møtes igjen. Det er en veldig, veldig fin tanke, men det er nok ikke sånn det egentlig er. Men så klart, det er min mening

Vel, jeg tror at det er en himmel, men jeg tror at enten så blir det sånn at du på en måte aldri har blitt født om du skjønner, slik at man kjenner ingen, eller så husker man sånn livet var (som egentlig er mest sannsynlig med tanke på at hukommelsen ligger inne i disse "microtubes"-ene som det sies går ut av kroppen når man dør, men som kan komme tilbake om man blir gjenopplivet uten at det blir ødelagt) og møter igjen de man elsker. Men det jeg synes er vanskelig er dette med tid, for tid eksisterer ikke om man er i "himmelen" sånn at man blir på en måte aldri lei, for man har ikke anledning til det. Og hvordan skal man da "leve" i "himmelen" uten tid? Jeg klarer ikke å se for meg hvordan det fungerer. Og om det er sånn som det jeg tror, tror jeg at jeg kommer til å savne det livet jeg har nå, for jeg har et helt fantastisk liv og jeg får oppleve så mye og kjenne på kroppen at høsten kommer og lukte og alt.

Men uansett, om man bare forsvinner når man dør, så forsvinner man egentlig ikke. Man blir bare en del av jorda, og energien vår går over i en annen form Så man vil aldri forsvinne egentlig.

Anonymous poster hash: 66f25...144

[AnonymBruker]

Nei, det gir virkelig ingen mening... Jeg kan naturligvis dagdrømme at Ringenes Herre er virkelig og at drager eksisterer, bare for at tanken er fin, men det er da fryktelig kontraproduktivt å la den slags eventyr innvirke i hva man gjør med livet sitt.

Anonymous poster hash: 48fa2...e6d

[Ghost Hunter]

Vel, jeg tror at det er en himmel, men jeg tror at enten så blir det sånn at du på en måte aldri har blitt født om du skjønner, slik at man kjenner ingen, eller så husker man sånn livet var (som egentlig er mest sannsynlig med tanke på at hukommelsen ligger inne i disse "microtubes"-ene som det sies går ut av kroppen når man dør, men som kan komme tilbake om man blir gjenopplivet uten at det blir ødelagt) og møter igjen de man elsker. Men det jeg synes er vanskelig er dette med tid, for tid eksisterer ikke om man er i "himmelen" sånn at man blir på en måte aldri lei, for man har ikke anledning til det. Og hvordan skal man da "leve" i "himmelen" uten tid? Jeg klarer ikke å se for meg hvordan det fungerer. Og om det er sånn som det jeg tror, tror jeg at jeg kommer til å savne det livet jeg har nå, for jeg har et helt fantastisk liv og jeg får oppleve så mye og kjenne på kroppen at høsten kommer og lukte og alt.

Men uansett, om man bare forsvinner når man dør, så forsvinner man egentlig ikke. Man blir bare en del av jorda, og energien vår går over i en annen form Så man vil aldri forsvinne egentlig.

Anonymous poster hash: 66f25...144

Det kan jo være. Er rart det der, uansett hvor mye man tenker så finner man ikke et svar man slår seg 100 % til ro med.

Om jeg får muligheten kommer jeg også til å savne det livet her. Eller, om ikke akkurat den jeg er og hvordan jeg har det, så hvert fall det å leve på jorda. Jeg kan ikke se for meg et liv uten å kunne gå i den vakre naturen, smake på all den gode maten, sove, le, sove og se frem til ting osv.

Jeg vil få med meg hvordan alt utvikler seg her. Tenk hvordan det er om 100 år fra nå? Om 1000 år? Er faktisk vondt å tenke på at jeg mest sannsynlig ikke får vite det. Og om jeg får det med meg, vil jeg være en del av det...