Dårlige matvaner + ned i vekt

[AnonymBruker]

Hei.

Et lite desperat rop fra meg her... Beklager lang tekst! Absolutt ikke typisk meg å lage en slik tråd, så jeg trenger virkelig et lite vink eller hjelp fra snille sjeler.

Det har seg sånn at jeg har et utrolig dårlig forhold til mat. Jeg overspiser, og jeg overspiser mye og ofte. Det er spesielt når jeg er sliten, trøtt, lei meg, gruer meg til noe og så videre. Jeg har hatt det sånn her i 3 år nå(er 20 nå). Jeg har hatt en gradvis vektstigning siden det, og nå merker jeg at den stiger med brattere og brattere kurve.

Prøvde allerede å slutte med overspisingen da jeg begynte å merke det for 2 år siden,men jeg får det rett og slett ikke til. Jeg kompenserer med å løpe meg lange turer i perioder, eller med å spise veldig lite en dag eller to(for så å overspise igjen selfølgelig...). Jeg har også perioder der jeg er superflink med maten, men så sklir det selfølgelig ut. Det handler på en måte ikke om viljestyrke heller(for jeg VIL SÅ UTROLIG), men mer om at det er noe som bare klikker i hjernen min, og da hjelper det så utrolig å spise. Akkurat som at jeg får tunnellsyn og bare gafler i meg.. Det er skikkelig ekkelt og usjarmerende.

Jeg er heldigvis fortsatt innenfor normal BMI, men jeg kunne med fordel tatt av 10-12 kg. Det er usunne kiloer jeg pådrar meg, og det gjør utrolig vondt for selvtilliten. Merker godt at det går ut over sosiallivet mitt, da jeg ofte avlyser sosiale ting pga jeg føler meg dritt, eller drar hjem tidlig fordi jeg føler meg stygg.

Jeg vil bare ha et NORMALT forhold til mat. Jeg vil ha et sånt forhold til mat hvor magen og hode sier fra når jeg er mett, hvor jeg har dager hvor jeg glemmer av å spise, og dager hvor jeg spiser ekstra fordi kroppen trenger det. Et forhold til mat hvor mat ikke styrer noe som helst, men bare er bensin...

Noen som har tips, råd, tanker?

Eller noen som har kommet seg ut av en sånn her sirkel selv?? Blir veldig takknemlig.

Jeg liker forresten all mat, og er veldig glad i sunn mat(salat, fisk, kylling, cc osv osv).

Anonymous poster hash: 0da51...856

[isbjørnungen]

Jeg hadde to ganske tunge år med binge & purge, samt periodevis depresjon. Det var helt grusomt, og hadde det mye på samme måten, med unntak av at du ikke nevner noe om å kaste opp etterpå.

Jeg kunne spise et helt brød, og fikk nesten ikke med meg at jeg spiste det en gang. For min del hjalp det altså ikke å ha kun sunn mat i hus - jeg kunne fint smekke sammen muffins eller et nybakt brød med kun halvparten av ingrediensene som trengtes - kun fordi jeg MÅTTE HA MAT. Sånn var de fleste dagene, med unntak av 1-2 dager pr uke hvor jeg nesten ikke spiste pga dårlig samvittighet, og fordi jeg egentlig ikke hadde lyst til å kaste opp.

På det verste kunne jeg spise masse mat så fort jeg kunne (ubevisst), kaste opp, skylle munnen og begynne å spise igjen. Det var rett og slett helt jævlig.

Jeg bestemte meg på et tidspunkt å gå til fastlegen og be om henvisning til psykolog. Det tok over ett år før jeg kom til, pga mye papirrot og avvisninger. Men kun det faktum at jeg bestemte meg for at dette var et problem, gjorde underverker. Jeg innså at jeg ikke ville ha det slik lenger, og jeg tvang meg selv til å finne metoder til å gå rundt problemet.

- Jeg la snusbokser i kjøleskap og i tørrvareskuffer, så hver gang jeg gikk for å lete etter mat så jeg dem istedenfor, og hindret meg selv i å overspise.

- Jeg laget en porsjon middag, og frøs ned evt. restemat før jeg begynte på porsjonen min. Aldri restemat i kjøleskapet.

- Jeg sa til meg selv daglig at det er ok å ikke være perfekt

- Jeg begynte å bruke klær med gladere farger, og holdt det ryddigere rundt meg.

- Jeg "tok i bruk" mitt beste motto, som jeg hadde lagt fra meg i de årene jeg var opptatt med å surre i matveien - ALT ORDNER SEG, ALLTID

- og jeg leste en bok, kan finne navnet på den for deg hvis du vil, som omhandler problemene rundt binge eating (og i tillegg purge), som jeg fikk anbefalt av psykolog.

Selve timene hos psykolog fikk jeg svært lite ut av, hun brukte mesteparten av tiden på å forsøke å finne feil i min svært trygge og gode oppvekst.. Gav henne opp etter kun noen få konsultasjoner..

I dag er det 1,5 år siden jeg kastet opp, og jeg overspiser aldri. Det skjer absolutt at jeg spiser litt mer snop enn planlagt, men det gjør meg ikke stresset lenger Vekten har normalisert seg, helt uten at jeg egentlig har gjort noe for å klare dette.

Jeg mistenker at du - som jeg - ikke trenger en slankekur. Det du trenger er å ta kontroll på spisevanene dine, og ikke minst tankene dine. Forsøk å finne ut av hvorfor du overspiser.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Overspising er også en spiseforstyrrelse. Ta kontakt med legen din for henvisning til spesialisthelsetjenesten.

Anonymous poster hash: 1640d...b06

[AnonymBruker]

Og isbjørnungen skrev et tusen ganger bedre innlegg enn meg. Veldig godt skrevet!

Anonymous poster hash: 1640d...b06

[AnonymBruker]

Jeg hadde to ganske tunge år med binge & purge, samt periodevis depresjon. Det var helt grusomt, og hadde det mye på samme måten, med unntak av at du ikke nevner noe om å kaste opp etterpå.

Jeg kunne spise et helt brød, og fikk nesten ikke med meg at jeg spiste det en gang. For min del hjalp det altså ikke å ha kun sunn mat i hus - jeg kunne fint smekke sammen muffins eller et nybakt brød med kun halvparten av ingrediensene som trengtes - kun fordi jeg MÅTTE HA MAT. Sånn var de fleste dagene, med unntak av 1-2 dager pr uke hvor jeg nesten ikke spiste pga dårlig samvittighet, og fordi jeg egentlig ikke hadde lyst til å kaste opp.

På det verste kunne jeg spise masse mat så fort jeg kunne (ubevisst), kaste opp, skylle munnen og begynne å spise igjen. Det var rett og slett helt jævlig.

Jeg bestemte meg på et tidspunkt å gå til fastlegen og be om henvisning til psykolog. Det tok over ett år før jeg kom til, pga mye papirrot og avvisninger. Men kun det faktum at jeg bestemte meg for at dette var et problem, gjorde underverker. Jeg innså at jeg ikke ville ha det slik lenger, og jeg tvang meg selv til å finne metoder til å gå rundt problemet.

- Jeg la snusbokser i kjøleskap og i tørrvareskuffer, så hver gang jeg gikk for å lete etter mat så jeg dem istedenfor, og hindret meg selv i å overspise.

- Jeg laget en porsjon middag, og frøs ned evt. restemat før jeg begynte på porsjonen min. Aldri restemat i kjøleskapet.

- Jeg sa til meg selv daglig at det er ok å ikke være perfekt

- Jeg begynte å bruke klær med gladere farger, og holdt det ryddigere rundt meg.

- Jeg "tok i bruk" mitt beste motto, som jeg hadde lagt fra meg i de årene jeg var opptatt med å surre i matveien - ALT ORDNER SEG, ALLTID

- og jeg leste en bok, kan finne navnet på den for deg hvis du vil, som omhandler problemene rundt binge eating (og i tillegg purge), som jeg fikk anbefalt av psykolog.

Selve timene hos psykolog fikk jeg svært lite ut av, hun brukte mesteparten av tiden på å forsøke å finne feil i min svært trygge og gode oppvekst.. Gav henne opp etter kun noen få konsultasjoner..

I dag er det 1,5 år siden jeg kastet opp, og jeg overspiser aldri. Det skjer absolutt at jeg spiser litt mer snop enn planlagt, men det gjør meg ikke stresset lenger Vekten har normalisert seg, helt uten at jeg egentlig har gjort noe for å klare dette.

Jeg mistenker at du - som jeg - ikke trenger en slankekur. Det du trenger er å ta kontroll på spisevanene dine, og ikke minst tankene dine. Forsøk å finne ut av hvorfor du overspiser.

Lykke til.

Åh, tusen takk. Det var veldig fint å lese at jeg ikke er alene. Og jeg kjente meg godt igjen i at det ikke hjelper å ikke ha usunn mat liggende. Da overspiser jeg gjerne i sunn mat, blander sammen det jeg finner og kaster det i meg. Huff.. Utrolig kvalmt. Og jeg VET det så godt selv. Fornuften min bare forsvinner i øyeblikket.

Jeg tror jeg overspiser fordi jeg har dårlig selvfølelse, og forsåvidt selvtillit også. Men det er den grunnleggende selvfølelsen min jeg sliter med. Det føles så trygt å gjemme seg bort alene og spise.

Jeg vil gjerne høre om denne boken!

Det å innse at jeg har et problem er kanskje på tide, og kanskje noe som har gått opp for meg nå. Selv om jeg lenge har tenkt at det er et slags problem, så har jeg også tenkt at 'sånn har alle det', og at problemet er så lite at jeg ikke 'fortjener' noe hjelp for det. I tillegg er det flaut...

Kunne ønske jeg hadde det som venninnene mine, de spiser liksom ikke MER etter at de har spist litt for mye sjokolade en lørdagskveld. Da går ikke de hjem og spiser tredobbelt så mye før de legger seg og prøver å fortrenge det de akkurat gjorde.

Du nevner at du gikk til psykolog. Og jeg har vært innom tanken selv. Eller hvertfall gå til noen som jeg kan prate med. Men tankene mine er da som følger..

- De vil ikke forstå problemet, fordi de aldri har opplevd det selv. Dermed vil de foreslå ting som " ikke ha usunn mat i huset". Jeg har forøvrig prøvd å ikke ha usunn mat og å ha fast matplan som jeg bestemmer meg for dagen før, men det hjelper ikke når alt sitter i hodet mitt(håpløst hode..)

- De vil prøve å finne en årsak i barndommen min(som du også nevnte). Men barndommen min har vært fantastisk trygg og god, og jeg har utrolig gode foreldre som virkerlig tilrettelegger alt for meg, så å skylde på noe med dem hadde vært forferdelig for meg.

- Det er veldig dyrt og jeg er redd for å skape et større problem(med at psykologen sykeliggjør meg så jeg tror på det selv.. jeg er jo egentlig et oppegående menneske).

- Jeg er flau over dette og vil ikke snakke med legen om det, tror ikke hun vil forstå det og vil ikke bli stemplet.

Jeg har veldig vondt for å kaste opp(dårlig brekningsrefleks), så derfor gjør jeg sjeldent det. Men det har jo hendt.

Haha nå rabler jeg ned akkurat det som står i hodet mitt, så det blir litt surrete. Men tusen takk for at du orket å svare. Setter så utrolig pris på det.

Det var gode tips også, kom gjerne med flere om du kommer på noe. Fantastisk at du klarte å komme deg ut av det.

Anonymous poster hash: 0da51...856

[AnonymBruker]

Overspising er også en spiseforstyrrelse. Ta kontakt med legen din for henvisning til spesialisthelsetjenesten.

Anonymous poster hash: 1640d...b06

Takk for svar:)

Terskelen er høy for å gjøre det dessverre. Føler ikke at mitt 'problem' er viktig nok(det er det jo ikke heller). Og er redd for å bli stemplet, sykeliggjort og sånt.. Men kanskje det er en mulighet.

Anonymous poster hash: 0da51...856

[isbjørnungen]

Åh, tusen takk. Det var veldig fint å lese at jeg ikke er alene. Og jeg kjente meg godt igjen i at det ikke hjelper å ikke ha usunn mat liggende. Da overspiser jeg gjerne i sunn mat, blander sammen det jeg finner og kaster det i meg. Huff.. Utrolig kvalmt. Og jeg VET det så godt selv. Fornuften min bare forsvinner i øyeblikket.

Jeg tror jeg overspiser fordi jeg har dårlig selvfølelse, og forsåvidt selvtillit også. Men det er den grunnleggende selvfølelsen min jeg sliter med. Det føles så trygt å gjemme seg bort alene og spise.

Jeg vil gjerne høre om denne boken!

Det å innse at jeg har et problem er kanskje på tide, og kanskje noe som har gått opp for meg nå. Selv om jeg lenge har tenkt at det er et slags problem, så har jeg også tenkt at 'sånn har alle det', og at problemet er så lite at jeg ikke 'fortjener' noe hjelp for det. I tillegg er det flaut...

Kunne ønske jeg hadde det som venninnene mine, de spiser liksom ikke MER etter at de har spist litt for mye sjokolade en lørdagskveld. Da går ikke de hjem og spiser tredobbelt så mye før de legger seg og prøver å fortrenge det de akkurat gjorde.

Du nevner at du gikk til psykolog. Og jeg har vært innom tanken selv. Eller hvertfall gå til noen som jeg kan prate med. Men tankene mine er da som følger..

- De vil ikke forstå problemet, fordi de aldri har opplevd det selv. Dermed vil de foreslå ting som " ikke ha usunn mat i huset". Jeg har forøvrig prøvd å ikke ha usunn mat og å ha fast matplan som jeg bestemmer meg for dagen før, men det hjelper ikke når alt sitter i hodet mitt(håpløst hode..)

- De vil prøve å finne en årsak i barndommen min(som du også nevnte). Men barndommen min har vært fantastisk trygg og god, og jeg har utrolig gode foreldre som virkerlig tilrettelegger alt for meg, så å skylde på noe med dem hadde vært forferdelig for meg.

- Det er veldig dyrt og jeg er redd for å skape et større problem(med at psykologen sykeliggjør meg så jeg tror på det selv.. jeg er jo egentlig et oppegående menneske).

- Jeg er flau over dette og vil ikke snakke med legen om det, tror ikke hun vil forstå det og vil ikke bli stemplet.

Jeg har veldig vondt for å kaste opp(dårlig brekningsrefleks), så derfor gjør jeg sjeldent det. Men det har jo hendt.

Haha nå rabler jeg ned akkurat det som står i hodet mitt, så det blir litt surrete. Men tusen takk for at du orket å svare. Setter så utrolig pris på det.

Det var gode tips også, kom gjerne med flere om du kommer på noe. Fantastisk at du klarte å komme deg ut av det.

Anonymous poster hash: 0da51...856

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg gikk til lege eller psykolog. Jeg følte meg aldri sykeliggjort på grunn av det - for både fastlege og psykologer er der for HELT vanlige folk. Når folk kan gå til fastlegen fordi de har vært snufsete i 2 dager, kan du gå dit med ditt reelle problem.

Trinn 1 er å innrømme at du har et problem, trinn 2 er å innrømme at problemet er så stort at du er nødt til å gjøre noe med det (altså gå til fastlegen).

Forøvrig kan jeg nevne at 90% av jenter/damer som har gått på medisin ser på spiseforstyrrelser som svært reelle problemer, da det er et forholdsvis stort problem blant jenter på medisinstudiet.

Jeg har veldig lyst til å skrive 14 lange svar akkurat nå, men har eksamen i morgen, så håper det går greit om jeg venter med å svare mer til etter det. Send meg gjerne en PM om det er noe, hvis ikke sjekker jeg innom tråden og svarer skikkelig i morgen

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke et sekund på at jeg gikk til lege eller psykolog. Jeg følte meg aldri sykeliggjort på grunn av det - for både fastlege og psykologer er der for HELT vanlige folk. Når folk kan gå til fastlegen fordi de har vært snufsete i 2 dager, kan du gå dit med ditt reelle problem.

Trinn 1 er å innrømme at du har et problem, trinn 2 er å innrømme at problemet er så stort at du er nødt til å gjøre noe med det (altså gå til fastlegen).

Forøvrig kan jeg nevne at 90% av jenter/damer som har gått på medisin ser på spiseforstyrrelser som svært reelle problemer, da det er et forholdsvis stort problem blant jenter på medisinstudiet.

Jeg har veldig lyst til å skrive 14 lange svar akkurat nå, men har eksamen i morgen, så håper det går greit om jeg venter med å svare mer til etter det. Send meg gjerne en PM om det er noe, hvis ikke sjekker jeg innom tråden og svarer skikkelig i morgen

Okei bra.. Jeg får prøve å kontakte de imorgen. Håper jeg innser problemet like mye da. For jeg merker en slags sirkel i dette.. Hvor det er typisk at jeg våkner imorgen og føler jeg takler alt og er helt normal, så går det sånn noen dager før jeg er tilbake i samme "tåken", for så og være der noen dager før jeg innser problemet og er på "oppvåkningsstadiet" som jeg er på nå. Så er det på den igjen..

MEN.. jeg skal innse deg og jeg skal kontakte legen imorgen.

TAKK Og lykke til med eksamen imorgen. Krysser fingrene for deg!

Anonymous poster hash: 0da51...856

[isbjørnungen]

Okei bra.. Jeg får prøve å kontakte de imorgen. Håper jeg innser problemet like mye da. For jeg merker en slags sirkel i dette.. Hvor det er typisk at jeg våkner imorgen og føler jeg takler alt og er helt normal, så går det sånn noen dager før jeg er tilbake i samme "tåken", for så og være der noen dager før jeg innser problemet og er på "oppvåkningsstadiet" som jeg er på nå. Så er det på den igjen..

MEN.. jeg skal innse deg og jeg skal kontakte legen imorgen.

TAKK Og lykke til med eksamen imorgen. Krysser fingrene for deg!

Anonymous poster hash: 0da51...856

Hei, hvordan gikk det? Fått kontakt med lege?

Veldig lei for at det ble sent svar !