Bearbeider vonde minner fra barndommen...

[gåsemor88]

For å fortelle min historie må jeg si at min barndom har ikke vært den beste... Jeg ble født tidlig på 80-tallet. Jeg har en far som både straffet meg hardt fysisk og som (til dags dato) er meget fraværende på så mange måter at det bare er et stort kapittel for seg selv... Han flyttet fra oss (mor, meg og min bror) til thailand når jeg var i tidlig barneskolealder og fikk seg ny kone og to barn. Han og den nye familien hans flyttet til norge når jeg begynte på ungdomsskolen. Min mor og jeg har ikke det beste forholdet heller... Hun har stilt opp for meg, men vi har aldri kunnet snakket sammen "mor-datter" forhold...

Familien min og jeg bodde i kristiansand hele livet mitt og når min far og hans familie kom hjem til norge ble jeg sendt til finnmark for å bo hos han i 1-2år... For å si det mildt, jeg passet ikke inn fra første sekund... Min far er veldig fraværende og holder på med sitt. Jeg hadde en stemor og to små søsken som ikke kunne norsk engang, jeg måtte begynne på ny skole, finne meg nye venner... Jeg var 13-14år (1året på ungdomsskolen) Det var en liten plass jeg flyttet til hvor folk har vokst opp sammen og kjent verandre hele livet... og i tilegg til det var det ikke noe særlig godt miljø på skolen... mye mobbing og baksnakking. ...Lærere o.l så ikke ut til å bry seg noe særlig, av og til så det ut til at de kunne være med på å fryse ut elever ved å offentligjøre fravær eller dårlige karakterer eller bedrive på tvunget høytlesning for resten av klassen var kun noen av virkemiddlene som ble brukt for å gjøre oss flinkere på skolen... Jeg er født med en sykdom som heter dysleksi og jeg har senere fått diagnosen ADHD i tilegg til det hadde veldig problemer med å finne meg til rette og det resulterte i at noen jenter både i klassen og eldre jenter så meg som et lett ofer. Jeg husker spesielt en hendelse, siden plassen er så liten hadde hele skolen gym sammen i kommunens idrettshall en gang kom det noen eldre jenter bort til meg og tok av meg buksa forran alle sammen. Jeg måtte løpe til garderoben uten bukse fordi de ikke ville gi den tilbake.. Jeg var veldig ensom og månedene gikk. Jeg savnet livet mitt i kristiansand veldig mye... Dette var før tiden hvor internett, data eller mobil tlf var vanlig for unge mennesker.. Så kontakt var vanskelig... Hadde man ikke noen å snakke med så var man virkelig alene, helt alene...

Jeg kunne såklart ikke snakke med min far om dette, jeg har kun negativt forhold til han og de andre i familien kunne ikke norsk engang. Ikke akkurat enkelt å snakke om at man har det vanskelig... Siden jeg var så alene så ble jeg såklart veldig glad når en gutt (som var 2år eldre) begynte å ta kontakt med meg. Han begynte å hente meg med mopeden sin og ta meg med på "fest" i helgene. Dvs. jeg snek meg ut om natta. En gang var jeg borte ei hel helg og ingen hadde merket at jeg var borte engang... Jeg mener det var om vinteren det skjedde at jeg var på en av disse festene. Det var mange folk der, men jeg endte opp i en kjellerstue med vennen min og en eldre gutt som sikkert kunne være ca 18-20år. Vi drakk opp en hel flaske vodka og jeg har derfor ikke et så veldig klart bilde av hva som skjedde etterpå. Jeg var nåkk "med på det og villig". Jeg og vennen min hadde "rotet" så kanskje han trodde det var greit? Det som skjedde var at begge de to guttene hadde sex med meg mange ganger. Det var allerede tidlig på morgenkvisten når jeg ble fraktet hjem. Jeg husker ikke helt hva som kjedde, kun noen få bilder og glimt. Ting henger ikke sammen og jeg har ingen begrep om tid eller i hvilken rekkefølge det jeg kan huske henger sammen. Men det jeg vet er at de tok bilder og delte det med andre. Etter det fikk jeg daglig høre på skolen hvor ekkel jeg var og at jeg var ei hore og at jeg var løs. Faktisk så ble det så ille at når klassen gikk til garderoben på skolen måtte jeg vete utenfor til de andre var ferdige fordi de andre ikke ville at jeg skulle kle av og på meg sammen med de... Jeg sluttet å gå på skolen og jeg ville heller ikke hjem pga av straff fra min far for å ha skulket skolen.

Etter å ha gått ferdig 9-ende klasse fikk jeg endelig lov å flytte hjem til mor. Jeg har ikke fortalt noen om dette, ikke en gang mannen min som jeg har to barn med. Skammen og skyldfølelsen er for stor. Jeg kan si at pga av alt det jeg levde gjennom er jeg en sterkere kvinne med mye innsikt i mine barns liv og nå som jeg er blitt voksen kan jeg se tilbake på denne delen av livet mitt for hva det virkelig var. ...To unge gutter som ikke viste bedre og en borttullet jentunge som bare ville bli akseptert... Og at mine to foreldre som aldri var der for meg pga av personlige "hindringer" min far med sin totalt fraværende holdning og min mor med sin relegiøse oppvekst ikke hadde de beste forutsettningene for å takle dette og jeg er igrunn glad jeg ikke utsatte meg selv for å dele dette med dem... Men jeg føler jeg er klar for å dele det med noen nå og det ble med dere her anonymt på forumet. Jeg vurderer å fortelle min mann ang dette, men jeg har ikke bestemt meg enda... Jeg har blitt så "gammel" nå og jeg har "kommet over det" og jeg kan gå med hodet hevet og være glad i meg selv så det er ikke noe jeg trenger å gjøre, men jeg kjenner det hadde vært kjekt å kunne dele denne biten av livet mitt med mannen min... Selv om det er en noe grusom del... Jeg har også et håp om at min historie kan være til hjelp for andre som har det vanskelig eller som har hadd det vanskelig.

[Maria12345]

Du har ingenting å skamme deg over, og ingenting og føle deg skyldig for. Du var et godtroent barn som ble utstøtt av alle, som bare ville passe inn og føle seg litt elsket.. Men jeg er utrolig glad for at du har komt deg gjennom dette som en sterk kvinne, med en skjønn familie. Stor klem til deg

[AnonymBruker]

Hei. Jeg hadde også en vanskelig periode i min barndom. Og sliter nå selv med det å være sårbar og at det har bidratt til at jeg har blitt er sterke, mer empatisk og skikkelig menneske. Det jeg opplevde var kun kommentarer, en kontroll over meg og mitt. Det er godt å få delt livet sitt med andre. Men er mannen din en som håndterer at folk forteller vanskelige ting? Eller handler det om deg, at han føler at du gir ett dårlige inntrykk på mannen din?

Anonymous poster hash: 1894b...204

[Steinar40]

Alt som ikke dreper deg gjør deg sterkere.

Jeg syns forsåvidt at mannen din burde tåle å høre om noe som hendte i så ung alder og så langt tilbake i tiden, men alle folk er jo forskjellige. Så hva vet jeg om det.

Skal du fortelle det så bør det være en eller annen mening for deg med det, tenker jeg.