Er det noe galt med meg?

[AnonymBruker]

Har prøvd i mange år å få barn, nå er jeg endelig gravid. Ble selvfølgelig veldig glad, men opplever liksom ikke at lykkefølelsen ikke er helt der.

Litt sånn " å ja, jeg er gravid ja...", så hva gjør jeg nå liksom. Ikke som mine venninner som er så glade, rydder og vasker, shopper babyklær o.l. Jeg har ikke kjøpt en eneste sokk....

Er jeg på vei til å bli helt borte i natta eller er det normalt det også??

Vet ikke om dere kan svare, men jeg prøver likevel..

Anonymous poster hash: 78e72...13e

[Gjest Propelly]

Hormoner kanskje?? Ikke vet jeg..

[AnonymBruker]

Kanskje det.. Noen som har erfart det samme?

TS

Anonymous poster hash: 78e72...13e

[AnonymBruker]

Normalt det. Ikke alle blir shoppinggale og spinnville bare fordi de er gravide.

Anonymous poster hash: 3b7c5...53c

[AnonymBruker]

Nei, men har ikke tiltakslyst. Bare sitter her på ræva... Uff..

Men godt å vite at det er normalt det også, får ta tiden til hjelp.

TS

Anonymous poster hash: 78e72...13e

[AnonymBruker]

Nei, men har ikke tiltakslyst. Bare sitter her på ræva... Uff.. Men godt å vite at det er normalt det også, får ta tiden til hjelp. TS Anonymous poster hash: 78e72...13e

Og så? Som sagt, ikke alle blir sånn at de må gjøre alt fort, med en gang!!!!!!

Kanskje du venter til babyen er født eller til du.. Føler for det. Nå vet ikke jeg hvor langt på vei du er, men jeg begynteiiie å ordnee ting før jeg var 4-5 mnd på vei. Og ikke fordi jeg gledet meg sånn (gjorde det, men ikke derfor), men fordi jeg sliter med stress og MÅ ha ting unnagjort ellers blir jeg gal.. Får plutselig for meg at noe må gjøres.

Anonymous poster hash: 3b7c5...53c

[Gjest Magdalene]

Kanskje nettopp fordi du har prøvd så lenge, så er du litt avventende? At du på en måte holder det litt på avstand? I tilfelle noe skulle gå galt?

[AnonymBruker]

Jeg er 5 1/2 mnd på vei, og har ikke gjort noe. Men det er den følelsen av mislykket som er overveldende, at ingen ting er klart og at jeg ikke gleder meg til å se nurket en gang.. enda den er så ønsket..

Mulig det går seg til...

TS

Anonymous poster hash: 78e72...13e

[AnonymBruker]

Jeg tror at du ikke helt forstår at det kommer en baby. Eller forstår du det for godt?

Ikke tenk på at du ikke handler.

Regner med at du er oppegående og sørger for å ha det nødvendigste når det trengs uansett. Enkelte handler alt etter fødselen faktisk. Selvom det er litt dårlig planlegging da...

Anonymous poster hash: 3b7c5...53c

[Karabista]

....

Endret 10. oktober 2013 av Karabista

[AnonymBruker]

Takk for svarene:)

Mulig det er det at jeg har ønsket ungen så lenge at det plutselig er skummelt. Livredd for å miste denne også, men også skummelt å plutselig bli mamma..

Disse hormonene...

TS

Anonymous poster hash: 78e72...13e

[AnonymBruker]

Det er egentlig bra at du innser alvoret og ikke tror at alt blir kos. For det blir veldig lite kos, med mindre du er et supermenneske som ikke trenger ro eller søvn, eller har en sovebaby da..

Du får heller bli positivt overrasket dersom du får morslykken spontant etter fødsel, har en baby som sover mye og ikke har kolikk, at ammingen går som smurt og alt er på skinner

Lykke til uansett, går sååå bra så. Jg kjenner deg ikke igjen forreste

Anonymous poster hash: 3b7c5...53c

[AnonymBruker]

Kanskje det er som de fleste sier at virkeligheten har kommet i hodet mitt nå

Skrekk å gru... men får jobbe litt med å skjerpe meg mtp noe av forberedelsene så ungen iallefall får på seg klær når den kommer..

Første skritt blir å få rompa ut av sofaen...

TS

Anonymous poster hash: 78e72...13e

[Mushroom]

Det kan hende at all den prøvingen har vært så tung at du har havnet inni en liten depresjon? Synes du skal kontakte fastlege om hvordan du føler deg hvertfall.

[Gjest Arch]

Det er egentlig bra at du innser alvoret og ikke tror at alt blir kos. For det blir veldig lite kos, med mindre du er et supermenneske som ikke trenger ro eller søvn, eller har en sovebaby da..

Anonymous poster hash: 3b7c5...53c

Det der er jo bare tull.

[AnonymBruker]

Jeg tror du er helt normal. Jeg har ikke barn selv, men noen venninner har fortalt meg at de ikke følte de hadde noe særlig forhold til babyen og det at ting kom til å forandre seg før barnet var vel utenfor Og de er supre mødre alle sammen, og barna har vært ønskede og gjerne planlagte. Det ER jo litt absurd at det er et barn i kroppen din... for en mann er nok lettere å identifisere seg med følelsen din, forresten.

Når det kommer til å gjøre klar ting, handle inn klær og utstyr osv, så er det jo noe du/dere bare må få gjort etter hvert. Mange blir jo slitne og trøtte av graviditeten, kanskje det er derfor? Hvis du mistenker at du er på vei inn i en depresjon, så snakk for all del med legen. Men det trenger jo ikke være noe sånt som ligger bak, om du ikke kjenner deg igjen i det.

Anonymous poster hash: 8260a...589