Ansvar for foreldre i seperasjon..

[AnonymBruker]

Mine foreldre er i gang med å flytte fra hverandre. Min mor er mer (tilsynelatende, i fet minste) preget enn min far. Jeg er gammel nok og voksen nok til å bo for meg selv, men planla å flytte vekk med min far for å spare meg selv for unødvendige kostnader siden vi uansett kommer så godt overens.

Har gledet meg veldig til dette, siden jeg er lei av denne byen og denne jobbe og gleder meg til forandring. Min mor og jeg er oftere uenige enn min far og jeg er, men vi er såklart veldig glade i hverandre og hun er veldig glad for at jeg bor en mnd hos henne nå så hun også får tid med meg.

Problemet er økonomien hennes og det at hun er så ensom. For min egen del ønsker jeg å flytte vekk litt, selv om jeg vil savne henne og mine venner. Men jo mer jeg får vite om at hun savner min far/håper det løser seg, og at økonomien hennes er dårlig i det nye huset (som koster likk ekstra siden det var meningen at de skulle finanisere det sammen før de ble enige om å skille lag) føler jeg at jeg må/burde/vil for å ikke være trist selv, bo hos henne istedet slik at jeg kan være der og også legge i litt leie for å hjelpe henne. Å se at hun går mer og mer i minus for hver mnd pga huset hun ble "stuck" med gjør meg vondt og jeg tror ikke lengre jeg klarer å tenke på meg selv og flytte dit jeg vil. Sendte henne en melding om dette idag men hun sier bare at det er ikke min byrde.

Jeg har ikke latt denne endringen gå innpå meg før fordi jeg ikke er så god til å håndtere og uttrykke (for meg selv og andre) det jeg føler, og det har fungert bra i 9 mnd, men nå får jeg nesten lyst til å gråte fordi jeg vet ikke hvem jeg skal være der for.

Skriver vel i grunn dette mest for å få det ut av hodet mitt, for jeg tviler på at det finnes noe fasitsvar på dette.

Anonymous poster hash: 7267c...f44

[AnonymBruker]

Jeg hadde selv overdrevent mye ansvar for mine foreldre da de skilte seg (jeg var 12-14 år på den tiden), og vet hvor tyngende ansvarsfølelsen kan være. Og hvor synd du synes på mor eller far (eller begge) som er lei seg og ikke har det bra.

Men! Nå som jeg har barn selv, ser jeg hvor urimelig det var at jeg skulle spille rollen som lynavleder, trøster og hjelper. Og hvis jeg og min mann en gang kommer til å skille oss og ting blir vanskelig for meg, er det faktisk utrolig viktig at barna begrenser sin omsorg. Jeg ønsker ikke- og det tror jeg ikke det er så mange foreldre som ønsker, egentlig- at barna setter sitt eget liv på vent, eller endrer sine planer, eller føler at de må gjøre sånn og slik på grunn av stakkars mamma. Det er ikke deres ansvar!

Du er voksen og har ditt eget liv å tenke på. Mammaen din må fikse sitt. Sånn er det. Det du kan gjøre, og som er veldig sympatisk, er hvis du er litt ekstra oppmerksom, besøker henne litt oftere, sender melding forteller henne at du er glad i henne, kanskje overrasker med blomster eller en kake innimellom. Slike småting som løfter humøret hennes og får henne til å tenke på det som er bra i livet, en stakket stund. Men økonomien, kjærlighetssorgen og de store voksentingene er hennes eget ansvar, og noe hun får diskutere med venninner etc. Moren din har rett når hun sier at det ikke er din byrde. Hør på henne, for jeg er veldig enig med henne, og for meg ville det faktisk blitt en dobbelt sorg dersom jeg i tillegg til å slite økonomisk/selge hus, bli forlatt av partneren og gå igjennom en, unnskyld uttrykket, drital periode av livet, i tillegg måtte tenke tilbake på at barnet mitt endret sine planer for å redde meg økonomisk, og på ulike måter fungerte som krykke og hjelper med et ansvar som barn ikke skal ha. Da hadde jeg hatt fryktelig dårlig samvittighet i tillegg

Som sagt: vær der gjerne for mammaen din, men la henne ta ansvaret selv, for den byrden er ikke din. Og hun finner nok løsninger (at du blir boende for å finansiere et hus hun ikke har råd til, er ikke en av dem ) Lev ditt liv og gjør det som gjør deg glad og lykkelig, det er nok det mammaen din ønsker for deg også.

Hilsen skilsmissebarn og mamma

Anonymous poster hash: 260b4...f56

[AnonymBruker]

Tusen takk for et kjempefint svar. Det hjalp faktisk mer enn jeg ville trodd.
Jeg mistenkte egentlig at det var det rette valget å ta selv, men det er godt å høre det fra noen andre også for å være sikker. Kommer til å følge rådene dine om de alternative måtene å støtte henne på.

Anonymous poster hash: 7267c...f44