Sjenert. Greier ikke å kommunisere med personal

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 19 år som er veldig sjenert. Det er ikke sånn at jeg ikke greier å svare, men har veldig vanskelig for å ta intiativ og holde på samtaler med folk jeg ikke kjenner.

Jeg har for tiden et friår, før jeg skal studere sykepleien. Har gått på helse og sosial, og praksisperiodene var grusomme! Ikke misforstå meg, jeg liker selve jobben, liker å hjelpe mennesker som trenger det, føle at jeg er til nytte osv.. og har veldig lyst til å utdanne meg innen det. Problemet ligger i selve personalet.

Jeg greier ikke å være meg selv blant dem. Syntes det er flaut å kommunisere med pasienter, eldre og barn når noen andre hører på. Vet ikke hva jeg skal si osv.. Men om jeg er alene med dem går det veldig fint. Også når vi sitter der, har jeg ekstremt vanskelig for å si noe med mindre noen spør meg om noe. Blir nesten sånn at jeg bare svarer "ja" og "nei", eller om de spør om skole osv, så svarer jeg bare på det. Burde jo ikke være noe problem, er jo bare damer. Og de var jo eldre enn meg også.

Nå som jeg har friår, har jeg fått en vikarjobb i barnehage. Tenkte det ville bli bedre der, siden det ikke er så stille rundt meg slik som det var på sykehjem. Men neida, jeg greier ikke å snakke, og føler meg dum når jeg er rundt barna. Greier ikke å ta den ut som de andre gjør, og er bare stille..

Har VELDIG lyst til å jobbe med psykisk utviklingshemmede i fremtiden, eller jobbe innenfor psykiatrien eller med demente. Men lurer på om jeg bare skal droppe hele utdanningen og finne meg noe annet. Er jo veldig viktig å kommunisere i disse yrkene, og selv om jeg har masse omsorg og empati så føler jeg meg bare nytteløs..

Er dette noe som går over? Er det andre som jobber innenfor helsefag som er slik? Kollegaer av dere? Lærer man å kommunisere på høyskole osv? Eller bør jeg finne meg noe annet å utdanne meg som? Har jo noen måneder på meg til jeg må søke..

Anonymous poster hash: a1e83...d35

[AnonymBruker]

Tror det handler om modning. Hvis du er flink til å kommunisere med pasienter så skal du ikke gi opp.

Forskjellen er ofte at når du snakker med pasienter er du i rollen som hjelper, mens når du snakker med kolleger så kan det føles mer privat og personlig, og derfor kan man bli mer sjenert. Du må bare øve deg på å bli litt profesjonelt privat og personlig

Anonymous poster hash: 4a615...500

[Sjokoladenøtt]

Tror ikke det har så mye med bare helsepersonalet. Er du aldri sjenert andre steder?

Jeg har også ganske store problemer med å snakke med folk og holde samtaler igang. Men jeg har jo et snev av sosial angst også, som gjør at jeg mye heller trekker meg unna og lar være å si noe fordi jeg føler meg dum.

Jeg trodde også det bare var jobben som lagde problemet, men innså jo at det faktisk skjedde andre steder hvor jeg måtte gjøre noe alene mens andre folk var rundt meg.

Kan jo være en tanke å sjekke ut dette?

[AnonymBruker]

Tror ikke det har så mye med bare helsepersonalet. Er du aldri sjenert andre steder?

Jeg har også ganske store problemer med å snakke med folk og holde samtaler igang. Men jeg har jo et snev av sosial angst også, som gjør at jeg mye heller trekker meg unna og lar være å si noe fordi jeg føler meg dum.

Jeg trodde også det bare var jobben som lagde problemet, men innså jo at det faktisk skjedde andre steder hvor jeg måtte gjøre noe alene mens andre folk var rundt meg.

Kan jo være en tanke å sjekke ut dette?

Jeg er veldig sjenert til vanlig. Liker å være alene, og har ikke så veldig stort behov for å være sosial. Være med venner et par ganger i uka holder når jeg har vært på jobb. (Jobber i butikk i tillegg, og der er det ikke vanskelig å kommunisere, er blitt en vane med "Hei, det blir ***, kvittering? Hadebra"

Har alltid vært sjenert rundt mennesker jeg ikke kjenner, men syntes nesten det er verre når folk forventer noe av meg. Og når det er populære/sosiale mennesker jeg må prate med.

Anonymous poster hash: a1e83...d35

[AnonymBruker]

Jeg er 20 år, og har det på samme måte. Akkurat nå jobber jeg på et eldrehjem, og jeg merker at jeg synes det er vanskelig å ta kontakt og ta initiativ. Og det å måtte gå inn alene på et rom, og forklare alt jeg gjør til pasienten.

Det blir lettere for hver dag tror jeg. Det eneste jeg tror du må gjøre er å bare hoppe i det, og gjøre det mange ganger! Du er like flink som andre, og jeg tror ikke kollegane dine tenker at "Oi, nå snakker hun!", på samme måte som du kanskje gjør

Anonymous poster hash: 6f807...732

[AnonymBruker]

Dette er nok bare fordi du er usikker på deg selv. Jeg er sikker på at det kommer til å bli bedre når du jobber med det, noe du får sjanse til dersom du skal utdanne deg siden du da vil ha en del praksis.

Anonymous poster hash: 87c8a...bcd

[AnonymBruker]

Jeg har blitt bedre av sjenertheten ved å bli eldre og tryggere på meg selv og å øve på smalltalk. Jeg er nå en racer på å snakke om været.

Anonymous poster hash: 0d989...b31

[Sjokoladenøtt]

Jeg er veldig sjenert til vanlig. Liker å være alene, og har ikke så veldig stort behov for å være sosial. Være med venner et par ganger i uka holder når jeg har vært på jobb. (Jobber i butikk i tillegg, og der er det ikke vanskelig å kommunisere, er blitt en vane med "Hei, det blir ***, kvittering? Hadebra"

Har alltid vært sjenert rundt mennesker jeg ikke kjenner, men syntes nesten det er verre når folk forventer noe av meg. Og når det er populære/sosiale mennesker jeg må prate med.

Anonymous poster hash: a1e83...d35

Jeg gjør faktisk akkurat det samme, jeg har ingen problemer med å sitte i kassa og hilse på folk og spørre om kvittering

Jeg er veldig sjenert rundt mennesker jeg ikke kjenner, og aner ikke hvordan jeg skal reagere eller oppføre meg om de hilser på meg. Det er mye verre om de forventer at du skal hilse på dem.. Jeg sier sjeldent hei til folk først for eksempel. Kan også få helt kræsj oppi hodet om jeg skal snakke med noen som er veldig sosiale eller populære. Litt rart, men det er blitt litt værre med årene, men det går også veldig i perioder.

Du burde prøve å snakke med noen om det, for det hjelper meg veldig mye Det er ganske vanskelig hvis man begynner å utfordre seg selv til sånt, men det er noe som må til Jeg trodde også at jeg var veldig sjenert innimellom, men jeg skjønte såpass at jeg faktisk er litt redd for å snakke med folk jeg ikke kjenner. Det kan komme av dårlig selvtillit og slike ting.

[Frøken Fips]

Jeg hadde det på samme måte som deg før! Jeg ble flau da fremmede snakket til meg og klarte ikke å holde en samtale med folk jeg ikke kjente veldig godt.

Men etter jeg begynte å jobbe på nærbutikken løste det seg! Traff mange nye folk hver dag, ofte mange skravlesyke koselige folk. Etter jeg hadde jobba der noen måneder kunne jeg prate lett med alle og enhver!

Så jeg tror det er lurt å pushe seg litt, selv om det ikke er lett. Begynne med feks å lese litt nyheter å ha noen samtaleemner i bakhodet. Jeg lærte meg også å spørre folk om ting og tang, slik blir samtalene satt i gang. Spør feks om noe faglig, matlaging eller bare hvordan helga har vært 😊 Det er veldig vanlig å være sjenert og er som regel noe man vokser av seg 😊

[Majott]

Jeg er ei jente på 19 år som er veldig sjenert. Det er ikke sånn at jeg ikke greier å svare, men har veldig vanskelig for å ta intiativ og holde på samtaler med folk jeg ikke kjenner.

Jeg har for tiden et friår, før jeg skal studere sykepleien. Har gått på helse og sosial, og praksisperiodene var grusomme! Ikke misforstå meg, jeg liker selve jobben, liker å hjelpe mennesker som trenger det, føle at jeg er til nytte osv.. og har veldig lyst til å utdanne meg innen det. Problemet ligger i selve personalet.

Jeg greier ikke å være meg selv blant dem. Syntes det er flaut å kommunisere med pasienter, eldre og barn når noen andre hører på. Vet ikke hva jeg skal si osv.. Men om jeg er alene med dem går det veldig fint. Også når vi sitter der, har jeg ekstremt vanskelig for å si noe med mindre noen spør meg om noe. Blir nesten sånn at jeg bare svarer "ja" og "nei", eller om de spør om skole osv, så svarer jeg bare på det. Burde jo ikke være noe problem, er jo bare damer. Og de var jo eldre enn meg også.

Nå som jeg har friår, har jeg fått en vikarjobb i barnehage. Tenkte det ville bli bedre der, siden det ikke er så stille rundt meg slik som det var på sykehjem. Men neida, jeg greier ikke å snakke, og føler meg dum når jeg er rundt barna. Greier ikke å ta den ut som de andre gjør, og er bare stille..

Har VELDIG lyst til å jobbe med psykisk utviklingshemmede i fremtiden, eller jobbe innenfor psykiatrien eller med demente. Men lurer på om jeg bare skal droppe hele utdanningen og finne meg noe annet. Er jo veldig viktig å kommunisere i disse yrkene, og selv om jeg har masse omsorg og empati så føler jeg meg bare nytteløs..

Er dette noe som går over? Er det andre som jobber innenfor helsefag som er slik? Kollegaer av dere? Lærer man å kommunisere på høyskole osv? Eller bør jeg finne meg noe annet å utdanne meg som? Har jo noen måneder på meg til jeg må søke..

Anonymous poster hash: a1e83...d35

Sånn var datteren min også, og hun slet litt med det.

Hun kunne kommunisere fint med pasienter så lenge hun var alene, men når det var flere der, ble hun sjenert.

Hun har nå gått et år på sykepleien, jobbet i hjemmetjenesten som ekstrajobb, og nå går det mye bedre med henne, også med kollegaer. Når hun ble bedre kjent med dem, og også følte seg flinkere og mer selvsikker i jobben, så løste det seg.

Det vil det gjøre med deg også. Det viktigste er at du har empati og forståelse, og kan snakke med pasientene. Det er et veldig pluss for en sykepleier, både for pasienten og for pleieren. I enhver annen jobb der en må omgås folk også.

Det vil gå bedre etterhvert som du vil kjenne kollegaene mer.

Det å bli flink til å "snakke om været" er en god ting. Der kan du øve mye på kommunikasjon. Hold deg litt oppdatert på nyheter, så har du mye å snakke om. Bli god på smalltalk gjennom slike enkle samtaleemner, så går det bedre med litt trening.

Ikke gi opp det du har lyst til fordi du er sjenert og litt dårlig til å holde en samtale i gang. Det bedrer seg som oftest når du blir bedre kjent og mer sikker på deg selv.

Du er IKKE nytteløs når du har mye empati og omsorg! Det er det som er viktig. Smalltalken kommer med trening. Du utvikler deg mye gjennom studiene, og dere får også undervisning i kommunikasjon.

Lykke til videre, og jeg håper du søker og kommer inn! Det er slike som deg som kan bety noe for andre.

[Majott]

Jeg hadde det på samme måte som deg før! Jeg ble flau da fremmede snakket til meg og klarte ikke å holde en samtale med folk jeg ikke kjente veldig godt.

Men etter jeg begynte å jobbe på nærbutikken løste det seg! Traff mange nye folk hver dag, ofte mange skravlesyke koselige folk. Etter jeg hadde jobba der noen måneder kunne jeg prate lett med alle og enhver!

Så jeg tror det er lurt å pushe seg litt, selv om det ikke er lett. Begynne med feks å lese litt nyheter å ha noen samtaleemner i bakhodet. Jeg lærte meg også å spørre folk om ting og tang, slik blir samtalene satt i gang. Spør feks om noe faglig, matlaging eller bare hvordan helga har vært Det er veldig vanlig å være sjenert og er som regel noe man vokser av seg

Veldig gode råd her, det holdt ikke å bare gi en pluss

[AnonymBruker]

Jeg tror det handler om alder og modning jeg også. Jeg er 29 år og jobber med psykisk utviklingshemmede. Har null problemer med kommunikasjon med brukere, pårørende og kollegaer. Men for ti år siden ville dette vært et problem for meg! Da var jeg også sjenert, og hadde ikke noe å si. Og følte meg veldig dum!

Vi hadde en praksiselev for et års tid siden, som knapt sa et eneste ord, selv om hun jobbet med oss i noen uker. Ikke engang under møtet med læreren sin og meg, sa hun noe særlig.

Anonymous poster hash: 1d27a...d3b

[AnonymBruker]

Jeg er også sånn. Jeg er nyutdannet sykepleier og synes det er vanskelig. På min forrige jobb, som jeg jobbet i flere år så ble jeg jo etterhvert trygg og kunne snakke med de ansatte. Men det er stor forskjell på hvordan andre får deg til å bli trygg. Jeg kan fint snakke med pasienter, men da helst alene.

Jeg er sjenert, men har blitt bedre med årene. Må fortsatt tvinge meg selv til å åpne munnen.

Noen får man en kjemi med, med en gang og praten går. Andre kan jeg ha jobbet med i flere år og enda er det vanskelig.

Men en ting har jeg lovet meg selv. Når det kommer stille studenter/elever så skal jeg prate med dem på en ordentlig måte. Ikke intervjue dem og heller ikke overse dem. Det vet jeg så godt hvor fælt det kan være.

Anonymous poster hash: 485ed...909

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen!

Jeg jobbet litt med psyk.utviklingshemmede for en stund siden. Er nokså privat av meg. Ønsker ikke å snakke om altfor personlige ting og bli "for godt" kjent med kolleger. Men der var det mye kakling, om alt mulig. Flere la ut om mann, barn, sykdom osv osv. Og spurte og gravde om meg og mitt. Jeg syntes ikke det var noe særlig..

Med brukerne følte jeg at jeg gjorde en god jobb. Snakket med dem uten problemer.. Men ble mer stille om andre ansatte var i nærheten, spesielt om disse snakket mye og tok mye plass. Jeg ble nok sett på som for reservert og beskjeden, og utifra det tror jeg de så på meg som upassende for jobben...

...For i starten ble jeg satt opp på ulike vakter. Etterhvert fikk jeg plutselig nesten bare nattvakter (da er man bare tilstede i tilfelle noe skulle skje, uten å særlig kontakt med noen). Pluss noen vakter med mye kontorarbeid, innkjøp og andre ærender.

Følte jeg nokså fort ble dømt av enkelte. Jeg snakker jo og er omgjengelig, men liker ikke å legge ut om alt mulig til fremmede. Man bør jo bli litt kjent, men jeg syntes det var vanskelig å finne temaer som interesserte, men som "beskyttet" det private..

Jeg er forresten 25 år. Så det er ikke bare veldig unge folk som kan slite med dette. Kan bli en ond sirkel og. Er man mye stille, usikker på hva man skal si, faller man fort ut av det sosiale. Etter en stund ute vet man ikke hvordan man bør forholde seg til andre. Da blir man gjerne enda mer usikker og stille.

Anonymous poster hash: 18ba4...97a

[Gjest Mrs. Random Nick]

Jeg har blitt bedre av sjenertheten ved å bli eldre og tryggere på meg selv og å øve på smalltalk. Jeg er nå en racer på å snakke om været.

Anonymous poster hash: 0d989...b31

Nyheter er også en god idé for smalltalk så lenge man holder seg unna politiske samtaleemner. Siden du jobber i en barnehage skal dere kanskje feire FN-dagen snart? Sånn i samtaler med voksne du treffer andre steder også kan jo dette åpne opp for samtaleemner. Likevel forstår jeg veldig godt at det ikke alltid er lett å snakke om ting selv om man til og med har i tankene hva man ønsker å si. Kanskje du skulle sett på biblioteket ditt etter bøker om sosial angst? Eller er jeg helt på jordet nå?

[Cordelia]

Det blir bedre, ikke frykt for det. Ta et sted av gangen, bryt små barrierer hver dag. Det går seg til.

Endret 9. oktober 2013 av Cordelia

[AnonymBruker]

Herregud, akkurat som å lese om meg selv! Jeg har håpet at problemene ville forsvinne av seg selv, men det har enda ikke skjedd. Jeg er drittlei! Jeg har insett at jeg må ta tak i problemet selv og jobbet mot det å kunne være meg selv. Jeg tror dette er noe man ikke bør utsette, ta tak i det nå uansett hvor vanskelig det er.

Anonymous poster hash: bf189...771

[Gjest navnelapp]

Det ein ofte tenker i slike situasjonar er at andre syns ein er dum. Ein er redd for at det ein seier skal vere dumt, og det er lett å tenke og tenke gjennom kva ein skal seie, og så endar ein med å ikkje seie det likevel. Då vil eg at du skal tenke over ein ting: Du ville ikkje bekymre seg så mykje om kva folk tenkte om deg om du visste kor sjeldan dei gjer det. Dei fleste har meir enn nok med å tenke på seg sjølv, og korleis dei blir oppfatta.

[Frøken Fips]

Det ein ofte tenker i slike situasjonar er at andre syns ein er dum. Ein er redd for at det ein seier skal vere dumt, og det er lett å tenke og tenke gjennom kva ein skal seie, og så endar ein med å ikkje seie det likevel. Då vil eg at du skal tenke over ein ting: Du ville ikkje bekymre seg så mykje om kva folk tenkte om deg om du visste kor sjeldan dei gjer det. Dei fleste har meir enn nok med å tenke på seg sjølv, og korleis dei blir oppfatta.

Godt poeng! 😊

[AnonymBruker]

Jeg synes det blir for enkelt å si at det vil løse seg av seg selv. Skal man bare stole på det? Hva om det ikke er tilfellet for TS? Jeg Tror det beste å gjøre er faktisk å jobbe aktivt for at det skal forandre seg. Begynn å les om det, prøv å finn ut hva som er grunnen til at du er så stille, er det tankene dine? Hva tenker du i situasjonen? osv

Anonymous poster hash: bf189...771