Helt i villrede..

[AnonymBruker]

Det her virker kanskje som piece of cake for noen, men for meg er det veldig vanskelig..

På starten av året flyttet jeg fra min samboer i 9 år. Vi hadde alt på stell, hus, hjem og alt lå til rette for å skape en familie. Han var knust og forstod ikke hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg hadde fått følelser for en annen mann og var lei av følelsen å bli tatt for gitt. Jeg hadde i forkant også gitt sterkt uttrykk for at vi måtte gjøre noe for å endre situasjonen vår, men det virket ikke som han tok det til seg.

Nå sitter jeg her, gravid med den "andre" mannen. For 2. gang.. Tok MA i juni, fordi jeg var helt sikker på at det var det riktige å gjøre (det var det!!), samme mann. Da jeg fant ut at jeg var gravid igjen var den første tanken, "Åja.. det blir spennende!" og jeg merket at jeg gledet meg litt. Etter et par uker dukket tanken på ekskjæresten opp; "Herregud hvordan vil han reagere?!" (Han er fortsatt helt forelsket i meg, og håper at jeg vil komme tilbake.. han er sikker på at det er meg han vil ha og er veldig lei seg..Jeg har bedt han slutte å kontakte meg og bedt han om å komme seg videre). Jeg ble veldig lei meg da jeg tenkte på dette, og vil ikke utsette han for mer vondt enn jeg allerede har gjort istand. Jeg bryr meg fortsatt så veldig om han, og ønsker han alt godt! Jeg har blitt så tvilende til hele graviditeten at jeg vurderer abort. Den nye kjæresten min ønsker å beholde og er helt i ekstase over at jeg er gravid..

Kjæresten min bor dessuten et par timer unna, så vi ser hverandre ca bare i helgene. Jeg har fotalt at jeg nekter å flytte unna famile og venner nå. Det vil si at jeg blir alenemor i uken. Jeg bor i en liten "hybel" og har ganske dårlig råd. Ting er ikke på stell som det var med eksen. Når vi er sammen føles alt riktig og godt, men så fort han drar, kommer usikkerheten og tankene... hvorfor?`

Jeg er egentlig ganske langt nede, og er ganske apatisk om dagen, men jeg vet ikke om det bare er tull. Trenger noen til å si at jeg må ta meg sammen og at alt vil bli bra. evt om jeg bør gjennomføre en abort?! Jeg har allerede vært i kontakt med amathea, men er fortsatt veldig usikker.. Er snart 10 uker på vei, og jeg begynner å få dårlig tid.

Hvorfor kan jeg ikke bare glede meg og være like entusiastisk som kjæresten min?

Anonymous poster hash: e5537...038

Anonymous poster hash: e5537...038

[*Borealis]

Vet ikke om jeg er helt den rette til å svare på dette. Men du hadde ikke fått noe svar. Så synes det var på tide. Er ikke noe godt å være nedenfor og hormonell.

Abort er noe du må vurdere selv. Så lenge du ikke blir skremt av det og vis du er usikker på at det er det du vil. Og at du ikke har alt på stell så gjør du det du selv føler. Ja eller nei er ditt valg. Det er din fremtid det er snakk om.

Elsker du fortsatt exn? Tror du det er noen som helt mulighet til at dere kan bli dere igjen? Hvis han elsker deg høyt nok så vil han også ta babyen med på kjøpet. (Vis du og kjæresten ikke fungerer med tiden) For vis du ikke elsker han, hvorfor bryr du deg om hans følelser?

Siden du snakker mye om trygghet og alt på stell så ville jeg ha satt meg ned å snakket med kjæresten. Hvordan skal dere få dette til å fungere. Går kabalen opp. Men jeg tror at det blir lettere å ta inn et barn når du har familie og venner i nærheten. Og snakk om hvordan det blir, både positivt og negativt. Finn en løsning sammen.

Bare sørg for at du tar barnet fram til noe du føler er en trygg omgivelse der du er trygg på deg selv og glad. Vis du er nedenfor fordi du har to menn som elsker deg? og du vet ikke hvem du skal velge. Da må du tenke på det som et luksusproblem. Vis du beholder barnet tror jeg nok at dem begge vil ha de uansett.

Kort sagt:

Vil du ha barnet? Så behold det! Hvis ikke, så blir det abort. Hvem du ender opp med, kan du ta senere. Du har all verdens tid.

Lykke til i avgjørelsen. Som sagt jeg hadde ikke noe godt svar, men jeg prøvde.