Hvorfor er det så mange menn som ikke vil ha kontakt med barna sine?

[AnonymBruker]

Jeg har lurt en del på dette i det siste..

Hva er det som foregår i hodet på en mann som enten er slurvete når det gjelder samvær og avtaler eller rett og slett ikke vil se sitt eget barn?

Jeg skjønner det rett og slett ikke, og jeg greier heller ikke å skjønne at noen på noen måte kan forsvare en slik adferd uansett.

Er du en slik mann, eller en mann som skjønner og forsvarer adferden? Jeg vil gjerne høre fra dere!

Anonymous poster hash: 09408...2c8

[Gjest RompeRusk]

Problemet ligger mye i at de fortsatt er guttunger, ikke menn som tar ansvar for det de har gjort

[TheHairyToothfairy]

Hvis jeg tar utgangspunkt i min egen far, så finnes det fedre som har blitt så godt nedsyltet i fortellingen om at de ikke kan og ikke strekker til, at de velger å holde seg borte fordi det er nettopp dette de tror. Jeg skal ikke spekulere i om det er mange eller om disse er i fåtall.

[AnonymBruker]

Problemet ligger mye i at de fortsatt er guttunger, ikke menn som tar ansvar for det de har gjort

Greit nok at de er guttunger. Men det handler om medmenneskelig respekt, empati og samvittighet, hva er det som gjør at de ikke har det? Og hvorfor er det så lett å bare "stikke av" for disse mennene. Og hvorfor tror folk ofte at det er noe galt med moren og ikke faren?... (jeg lurer på så mye! )

-Ts

Anonymous poster hash: 09408...2c8

[Gjest RompeRusk]

Nei, det kan du si.. Hadde jeg vært på andre siden, kunne jeg aldri ha sviktet moren (og slettes ikke mitt eget kjøtt og blod) ved å kutte all kontakt. Men enkelte er ikke utdelt med respekt, empati og samvittighet, I guess..

Av de jeg vet om som har unger, men ingen kontakt med barna (Ikke folk som er i min nærmeste omgangskrets, av ganske åpenbare grunner), er alle ganske like. Ingen utdanning, ikke i arbeid, bor hjemme hos foreldrene uten noen videre planer for livet, annet enn å feste, drikke og å "kose seg".

Prøver å ikke generalisere, alle har nok sine grunner. Men etter de bekjente jeg har, er fellesnevneren ganske tydelig

Endret 8. oktober 2013 av RompeRusk

[AnonymBruker]

Problemet ligger mye i at de fortsatt er guttunger, ikke menn som tar ansvar for det de har gjort

Eller fordi det er så mange kvinner som lurer menn til og tro at de er far til et barn de ikke er far til.

Og hva med kvinner som forlater barna sine hva er de jentunger eller modige kvinner som satser på friheten ?

Anonymous poster hash: d257f...787

[Gjest RompeRusk]

Eller fordi det er så mange kvinner som lurer menn til og tro at de er far til et barn de ikke er far til.

Og hva med kvinner som forlater barna sine hva er de jentunger eller modige kvinner som satser på friheten ?

Anonymous poster hash: d257f...787

Jadda, disse to problemstillingene er jo rett og slett gigantiske samfunnsproblem..

[Lexandra]

Noen jenter velger å ta abort, kanskje disse guttene ville vært i denne gruppen om de var jenter?

En annen grunn kan være at (noen)menn ikke har samme følelse for barnet.. Selv om det var han som donerte spermdosen som ledet til graviditeten så har ikke han bært barnet i magen og knyttet bånd til det... Særlig om han ikke er glad i mor, og mor bare er ei tøs han sveipet over...

[AnonymBruker]

Eller fordi det er så mange kvinner som lurer menn til og tro at de er far til et barn de ikke er far til. Og hva med kvinner som forlater barna sine hva er de jentunger eller modige kvinner som satser på friheten ? Anonymous poster hash: d257f...787

Ser at en under dette innlegget kommenterte at det er et gigastort problem, hvilket hun nok har rett i, men det er faktisk et langt større problem enn hva vi aner!!!! Min samboer ble lurt til å tro han ikke var far til et barn, mens morens nye kjæreste ble lurt til å tro at han var faren. Dette var lenge før DNA-tester var vanlig. Når sannheten kommer frem etter mange år, så er det ikke vanskelig å skjønne at ting ikke er hverken lett for far, stefar og barn.

Anonymous poster hash: 51fee...b96

[AnonymBruker]

Her er det fars nye samboer som er årsaken til at faren til mitt barn ikke har noe særlig samvær med barnet lengre.

Hun har sagt rett ut at hun vil ha sin familie, dvs eksen og deres nye barn, rundt seg når det er helg og ferier.

Hvorfor eksen finner seg i det kan man bare spekulere i, men han ofrer vel sitt første barn for familiefreden, og han er nok redd for at hun går ifra han og han sitter der med to barnekull som han skal ha samvær med.

Anonymous poster hash: 73d6a...0e4

[AnonymBruker]

Godt spørsmål. I våres tilfelle så fikk ikke barnefar vite om barnet før det var 7 måneder. Min feil. Men det sto mellom to mulige fedre. Den ene hadde jeg hatt sex med en gang også hadde han flyttet, hadde ikke kontakt.

Den andre hadde jeg hatt sex med flere ganger og datet gjennom graviditeten og etter at ungen kom til.

Jeg trodde, og håpet at det var nr 2 sin. Dna test kom med negativt svar når han var 7 måneder og da kontaktet jeg nr 1. Han har fast jobb, eget hus. Hadde kjæreste. Han var ikke interessert. Vil ikke vite noe om sitt eget barn, vil ikke se bilde eller noe. Tror de er gift nå. Kanskje får han fler barn, lurer på om han tenker på son første fødte da. Lurer på om han tenker på barnet sitt av og til..

Nå er han 6 år har en ny pappa som jeg møtte for 4 år siden.

Anonymous poster hash: af101...d97

[AnonymBruker]

Jeg har lurt en del på dette i det siste..

Hva er det som foregår i hodet på en mann som enten er slurvete når det gjelder samvær og avtaler eller rett og slett ikke vil se sitt eget barn?

Jeg skjønner det rett og slett ikke, og jeg greier heller ikke å skjønne at noen på noen måte kan forsvare en slik adferd uansett.

Er du en slik mann, eller en mann som skjønner og forsvarer adferden? Jeg vil gjerne høre fra dere!

Anonymous poster hash: 09408...2c8

Min far flyttet fra meg og mamma da jeg var 7 mnd. Han har siden den gang aldri vært så veldig opptatt av å treffe meg. Traff han for første gang igjen da jeg var 8 år, også en gang da jeg var tolv.

Han ringte aldri for å høre hvordan det er med meg.

Mamma har aldri vært noen hindring her, hun syns det er enda mer leit at ikke han vil ha noe med meg å gjøre, enn det jeg syns, jeg har aldri visst noe annet enn å kun ha mamma. Nå er jeg voksen og kommer aldri til å tilgi ham for det han har gjort. Skjønner ikke heller hva som gjør at enkelte, uavhengig av kjønn(!), kan la sine barn i stikken på den måten. Det er ikke så veldig lett å være ti år når pappa/mamma glemmer bursdagen din.

Anonymous poster hash: a13fb...c73

[Gjest Violetta]

I slike diskusjoner som denne har jeg til gode å se svar der en far kommer med en reell begrunnelse for sitt syn. Det ender som oftest opp med diskusjoner mellom bitre menn og om rettigheter, penger og Stoltenberg.

Jeg tror mange menn velger bort sine barn fordi det er det enkleste valget. Det er ikke enkelt å være far, og i hvert fall ikke når man må forholde seg til en mor til sitt barn, en kvinne som man helst aldri skulle sett noe mer til. Det er gjerne ikke akseptert i kameratflokken å prioritere bleier framfor øl, tidlige morgener framfor sene kvelder, ansvar framfor frihet.

Vi kvinner har stor støtte i samfunnet som mødre. Menn har kanskje ikke den samme aksepten og støtten blant sine kamerater, som de ofte opplever som sitt nærmeste nettverk.

Jeg tror også at menn kan føle seg tvunget inn i en papparolle der de må følge et mønster de ikke er komfortable med.

Mor har ni måneder til å vokse inn i rollen hun skal tre inn i. Far bærer ikke barnet inni seg, har dermed ikke denne forhandlingsprosessen biologisk, og jeg tror derfor far kan bli litt overveldet over hvor altomfattende det er å bli forelder. Da er det lett å trekke seg tilbake og si man ikke vil eller klarer.

Endret 9. oktober 2013 av Violetta

[AnonymBruker]

Min sønn har også en far som ikke vil ha kontakt. Jeg har forsøkt i flere år, og ha har hatt et par halvhjerta forsøk på samvær, men bare ikke giddet etter ei stund.

Nå er det flere år siden han overhodet hadde kontakt med sønnen sin.

Det er hans tap! Forstå det den som kan. det verste er athan selv vokste opp uten far, og han skulle iallefall ikek bli som sin far. Ja, jeg ser det!!!

Men vi klarer oss uten han .

Anonymous poster hash: 3985e...b46

[AnonymBruker]

Mine foreldre skilte seg når jeg var 8 år. Jeg hadde ikke noen spesielt god kontakt med faren min før de skilte seg, han var aldri interessert i familie. Var ikke med på noe som gjaldt oss barna. Så etter de skilte seg så ble kontakten nærmest lik null. Husker mamma tvang han til samvær, men det skle bare mer og mer ut. Han prøvde i et par år, men det ble bare tull og ingen interesse.

I dag har jeg ikke noen kontakt med faren min og det er jo egentlig trist. Men for meg er det ikke noe savn siden jeg ikke har vært vandt til å ha han i nærheten. Men jeg skulle gjerne visst hvorfor han forsvant ut fra livene våre.

Anonymous poster hash: 69f15...dd6

[edderkoppdame]

Noen jenter velger å ta abort, kanskje disse guttene ville vært i denne gruppen om de var jenter?

En annen grunn kan være at (noen)menn ikke har samme følelse for barnet.. Selv om det var han som donerte spermdosen som ledet til graviditeten så har ikke han bært barnet i magen og knyttet bånd til det... Særlig om han ikke er glad i mor, og mor bare er ei tøs han sveipet over...

min far hadde veldig lyst på barn, men i ettertid ser jeg jo at han kanskje ikke hadde så lyst til å være far.

[Missy1]

Selvfølgelig kommer det an på en del andre faktorer, men det finnes faktisk de mannfolka som gir faen i sitt eget barn selvom mor ikke legger noen hindringer, men faktisk tilrettelegger for samvær.

Jeg ble uplanlagt gravid, men min eks og jeg ble sammen enige om å beholde barnet.

Han forlot meg mot slutten av svangerskapet og flyttet til den andre enden av landet.

Jeg sa ifra når fødselen var i gang, da var han ikke så langt unna der jeg bodde, men valgte å ikke komme. Vi planla sammen at han skulle komme på besøk når vi kom hjem fra barsel fordi han mente han ikke hadde noe på sykehuset å gjøre, barnet mitt var da 1uke gammel, vi var lengre på sykehuset fordi babyen var på intensiven.

Sent på dagen ringte jeg og spurte hvor han var. Da hadde han visst blitt "syk" og kunne ikke komme. På kvelden lurte han på om han kunne komme alikevel fordi han ikke kunne overnatte mer der han var. Jeg forstod jo at han ikke var syk, men fyllesjuk og ble litt irritert over prioriteringene hans natten før han skulle møte sitt første barn for første gang, jeg ba han om å fortelle meg hva som faktisk var årsak til at han ikke kom som avtalt, da ble han sur og reiste hjem igjen (med fly altså)

Babyen var 3uker gammel og bf skulle komme på besøk. Han kom, men han brydde seg lite om babyen, han spiste bare maten min og sov.

Babyen var 6uker gammel. Jeg tok turen til hans hjemplass, 10timers reisevei med tog+fly+buss. Der var jeg en uke og hverken bf eller familien hans brydde seg stort om babyen. Jeg ble behandlet som dritt.

Da jeg skulle reise hjem igjen etter en uke hadde vi planlagt at bf skulle bli med, på vei til flyplassen ombestemte han seg.

Babyen var ca 6mnd gammel og bf kom på besøk. Han satt for det meste i sofaen og så på tvserier, det å gi barnet mat ble for mye for han så istedenfor å gi babyen maten som jeg hadde laget så gav han et par skjeer før han la fra seg og sa han ikke gadd mer.

På denne tiden hadde jeg fått meg kjæreste og fortalte derfor bf at neste gang han skulle komme på besøk måtte han overnatte et annet sted (han sov på gjesterom hos meg for å ha det klart). Etter det ble det stille fra bf sin side.

Nå er barnet 3år gammelt og jeg får ikke tak i bf. Bf har også fått et barn til i mellomtiden og det er samme regla mot den ungen.

Jeg har gjort min del. Lagt alt til rette for samvær, men bf har avfeid mitt eneste forsøk. Jeg tror det er klart hvem som er skyld i manglende samvær i mitt tilfelle.

Hvorfor han gir faen i sitt eget barn på denne måten og hvordan han klarer det kan ikke jeg svare for, men en ting er sikkert og det er at mitt barn har det bedre uten en slik person i livet sitt

[Kontormus]

Jeg vet bare om én mor som valgte å forlate far og barn, men kjenner veldig mange flere der hvor far har forduftet og fullstendig ignorerer sin forrige familie. Denne faren ble veldig lik hvilken som helst mor, og var veldig beskyttende ovenfor barnet i oppveksten.

Dessverrre er det nok andre kvinner som ofte er pådriveren bak dette fordi det ikke er ønskelig at andre enn dem selv og sine barn som skal bety noe. Like beklagelig er det at disse mennene etterkommer disse særdeles egoistiske ønskene.

Det igjen, må bety at menn umulig kan kjenne på det samme nære forholdet til barna sine (er en kjent sak at menn ikke bryr seg særlig om spedbarn, og det er i denne tiden kvinner tydeligvis føler et sterkere ansvar).

Men det er ingen tvil om at menn er i stand til å distansere seg fra barna sine, i langt større grad enn kvinner, og i så stort omgang at de har hatt fått et generelt tillitsproblem. Fram til nå.

[AnonymBruker]

Uff det er så trist å lese om fedre som oppfører seg sånn. Min far stakk selv til Sør-Amerika da jeg var liten, ga blankt f i noen år til hans yngre flamme dumpet han. Da var jeg grei nok. Har i dag et veldig bra forhold til faren min, men det var ikke lett å tilgi. Han er også gift med en drittkjerring som hater meg og har vært slem mot meg.

Jeg skal ALDRI involvere meg med en mann og få barn. Har hysterisk angst for å bli forlatt. Synd det fins så mange drittsekker der ute. Det er det jeg har sagt før,menn gir oss kvinner psykiske skader.

Anonymous poster hash: df0c7...0c9

[Gjest Daenerys]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Daenerys, mod.