Tar alt for gitt

[AnonymBruker]

Hva gjør man for at viktige personer i livet til en ikke skal ta deg for gitt? Må man gi mindre av seg selv? Hvordan gjør man det.. ?

Er i en litt vanskelig situasjon. Håper på noen kloke ord fra kloke hoder her inne.

Anonymous poster hash: a9e3c...09a

[Sugar&Spice]

Hva gjør man for at viktige personer i livet til en ikke skal ta deg for gitt? Må man gi mindre av seg selv? Hvordan gjør man det.. ?

Er i en litt vanskelig situasjon. Håper på noen kloke ord fra kloke hoder her inne.

Anonymous poster hash: a9e3c...09a

For det første er det greit med litt mer info, sånn at vi enklere kan sette oss inn i situasjoen din!

For det andre tenker jeg på at viktige personer ikke tar en for gitt. Og om de gjør det, så er de ikke viktige personer.

[AnonymBruker]

For det første er det greit med litt mer info, sånn at vi enklere kan sette oss inn i situasjoen din!

For det andre tenker jeg på at viktige personer ikke tar en for gitt. Og om de gjør det, så er de ikke viktige personer.

Det gjelder personer som tar for gitt at mange rundt dem gjør alt de kan for at personen skal ha det bra. Alltid stiller opp og bidrar til en hver tid. Gjelder en venninne jeg har. Det gjelder også min kjære, som for tida bor et stykke unna. Og alltid måtte være den som forteller at man er glad i personen, savner personen. Man føler seg som siste prioritet, fordi denne personen regner med at uansett hva, og uansett hvordan en blir behandlet, så skal jeg sitte å vente. At jeg skyver ting til side for å få tid til personer, som ikke kan gjøre det samme tilbake. Min kjære har også innrømmet at jeg blir tatt litt for gitt. Jeg liker å være god mot de jeg er glad i, og liker å vise det. Dette påvirker jo hverdagen min, for mine forhåpninger på noe tilbake blir ofte knust. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke ha forhåpninger, men det er vanskelig. Krysser alltid fingrene for at "i morgen" blir bedre, men jeg går i den samme fella, gang på gang. Jeg er bare så svak.

Anonymous poster hash: a9e3c...09a

[Gakkepus]

Ikke gi mindre av deg selv, ikke hold igjen paa noe du anser for normalt. Men sett ned foten naar du ser at en person tar deg for gitt og vaer konsekvent. Det kommer et oyeblikk, hvor vennskap/forhold blir til en vane. Man vet hva man kan forvente seg, man vet hva man faar og man vet man kan toye grenser, og dermed, blir det lett aa falle inn i en ond sirkel og ta noen for gitt. Det skjer ofte ubevisst, fordi man blir for komfortabel. Det mange ikke forstaar, at selv det eksemplariske forholet/vennskapet kan ta slutt. Ser du at noen begynner aa ta deg for gitt, setter du ned foten og ytrer din mening, men ikke spar paa det gode du har aa gi.

[frk.Sanna]

Kjenner til dette her. Jeg er en person som gir utrolig mye av meg selv. Forventer ikke halvparten tilbake, men ender ofte opp med å føle meg tom om det er veldog lite respons å få tilbake. Når man gjør fine ting for andre er det naturlig å forvente en eller form for respons og man blir skuffet når responsen aldri kommer. Uansett ingen er like. Kanskje mannen/venninen din viser kjærlighet/omtanke på en annen måte enn du? Ikke alle som tenker over det desverre. Jeg sitter selv i en situasjon som jeg vuderer om forholdet mitt er bra nok for meg pga jeg ikke føler meg ønsket nok. Det er vondt å sitte på slike følelser og spes når man har prøvd å tatt det opp uten forandringer.

Jeg vet iallefall av erfaring at man kan ikke forandre enn person, men vi har selv et valg av hvilken personer som vi vil omgåes med. Vi damer er flinke til å håpe og håpe at det skal bli bedre..

[AnonymBruker]

Ikke gi mindre av deg selv, ikke hold igjen paa noe du anser for normalt. Men sett ned foten naar du ser at en person tar deg for gitt og vaer konsekvent. Det kommer et oyeblikk, hvor vennskap/forhold blir til en vane. Man vet hva man kan forvente seg, man vet hva man faar og man vet man kan toye grenser, og dermed, blir det lett aa falle inn i en ond sirkel og ta noen for gitt. Det skjer ofte ubevisst, fordi man blir for komfortabel. Det mange ikke forstaar, at selv det eksemplariske forholet/vennskapet kan ta slutt. Ser du at noen begynner aa ta deg for gitt, setter du ned foten og ytrer din mening, men ikke spar paa det gode du har aa gi.

Takk for svar! Har prøvd dette og pratet en del om det. Føler jeg er i den onde sirkelen nå, og føles nesten som om det eneste jeg kan gjøre er å gi mindre av meg selv. Man vet liksom ikke hva en har før man har mistet det (eller i dette tilfellet; før man ikke har det FULLT SÅ mye lengre). Men ønsker jo ikke å spille et spill heller. Det her er vanskelig.

Anonymous poster hash: a9e3c...09a

[AnonymBruker]

Kjenner til dette her. Jeg er en person som gir utrolig mye av meg selv. Forventer ikke halvparten tilbake, men ender ofte opp med å føle meg tom om det er veldog lite respons å få tilbake. Når man gjør fine ting for andre er det naturlig å forvente en eller form for respons og man blir skuffet når responsen aldri kommer. Uansett ingen er like. Kanskje mannen/venninen din viser kjærlighet/omtanke på en annen måte enn du? Ikke alle som tenker over det desverre. Jeg sitter selv i en situasjon som jeg vuderer om forholdet mitt er bra nok for meg pga jeg ikke føler meg ønsket nok. Det er vondt å sitte på slike følelser og spes når man har prøvd å tatt det opp uten forandringer.

Jeg vet iallefall av erfaring at man kan ikke forandre enn person, men vi har selv et valg av hvilken personer som vi vil omgåes med. Vi damer er flinke til å håpe og håpe at det skal bli bedre..

Ja, er akkurat det samme som du beskriver. Jeg forventer ikke gull og grønne skoger tilbake heller. Kunne bare ønske at forventningene mine var null, så hadde jeg heller blitt kjempeglad om jeg får noe som helst form for respons.

Føler meg bare så svak som er stuck i den onde sirkelen her. Hodet, hjertet eller magen? liksom.

Takk for svar!

Anonymous poster hash: a9e3c...09a

[frk.Sanna]

Jeg vet iallefall av erfaring at jeg mister litt av meg selv og det blir atumatisk at jeg ikke har lyst til å gjøre alle de fine tingene for han når responsen er laber og til slutt går man helt tom. Man skal jo ikke ha det sånnt i et forhold. Uansett skal man ikkje legge bort sine egne behov helt heller. Dersom man har tatt opp samtalen og prøvd å forklart hvordan man føler på det og ting ikke bedrer seg er det bedre å stoppe mens leken er god. Det blir iallefall ikke bedre med tiden har jeg erfart.. Litt forventingar skal man ha til andre synst jeg. Vi velger selv hva slags liv vi ønsker å leve. Følelser er ikke alltid nok. Jeg er. Komt dit at jeg er nødt til å prate med kjæresten min å være tydelig på at sånn som det er nå kan jeg ikke ha det. Det er vanskelig/vondt, men dersom jeg ikke klarer å være meg selv er det ikke bra for noen av oss å fortsette.