Kjæresten min snakker hele tiden om fortiden sin

[AnonymBruker]

Har vært sammen med kjæresten min i over 2 år. Fra før har han alltid vært veldig populær, alltid noe som skjedde rundt han og veldig mye ute på byen etc. Selvfølgelig roet dette seg når han ble sammen med meg. Problemet er at han de siste månedene hele tiden snakker om hvordan ting var før, at det var så bra før, han forteller de samme historiene gang på gang og jeg blir så sliten av det. Går konstant rundt og tenker at han vil "tilbake" til livet sitt før meg og er veldig lei meg. Jeg har ofret mye for at vi skal være sammen, man må jo det i et forhold til tider, han har jo det han og med tanke på hvordan han var før kontra nå, men det virker som han angrer seg.

Har tatt det opp med han såklart, vi er veldig flinke til å snakke om ting, han sier at han elsker meg og at han selvfølgelig vil at vi skal være sammen, men skjønner bare ikke hvorfor han hele tiden snakker om fortiden til meg. Dette gjorde han ikke før. Han sier at han har forandret seg så mye og at han må forandre seg tilbake.. Skjønner virkelig ingenting.

Han er også skikkelig sur og irritert hele tiden, tør nesten ikke være hjemme fordi jeg er redd for å irritere han eller gjøre noe galt. Egentlig tror jeg han ønsker å slå opp med meg, men ikke tør.. Jeg har sagt til han at jeg heller vil han skal slå opp enn å være sammen med meg når han ikke vil, det merkes jo til slutt uansett og det er bedre å gå nå enn om 5 år. Han står på sitt og sier han vil være sammen med meg.

Men innerst inne tror jeg ikke han vil det.. Så hva gjør jeg? Er utrolig rådvill..

Anonymous poster hash: eb9a6...0e6

[Anglofil]

Her må dere snakke ordentlig ut, du må virkelig spørre ham "hvorfor snakker du om fortiden din hele tiden?", "hvorfor er du så sur og irritert på meg hele tiden?" og "vil du egentlig være i dette forholdet?".

Du kan ikke la ham komme unna med dumme unnskyldninger. Det høres helt klart ut som at han ikke helt klarer å leve med det faktum at han nå er i et forhold. Det høres ut for meg som han angrer seg. Og da synes jeg det er for ille at han skal holde deg på gress på denne måten.

Mvh Yvonne

[Gjest Red Queen]

En trenger ikke å elske en sin kjære mindre bare fordi man føler et lite savn til livet før. Vår livsstil kjennes som en viktig del av "hvem vi er" og når den endrer seg slik som den gjerne gjør med nye forhold så kan det komme en tid der en savner litt tilbake.

Dette behøver absolutt ikke være et problem. Med litt tillit, åpenhet og villighet i forholdet til å gjøre noen ting litt annerledes enn før så kan man tilpasse veldig mye. Min anbefaling er å forsøke å finne ut hva han savner fra det tidligere livet og se om det finnes en måte å gjenskape noen av de samme opplevelsene eller følelsene i livet som han har nå (eksempelvis spenning, "mye som skjer", sosiale aktiviteter og lignende).

Jeg tror det er mye bedre og styrkende for et forhold når begge føler seg lykkelige med tilværelsen. Det er nok mye mer destruktivt for et forhold dersom en føler seg frustrert og "fengslet" i en tilværelse som en føler at holder en tilbake. Tillit, kjærlighet og ansvarsfølelse for hverandres velvære er nøkkelen tror jeg.

Håper det ordner seg. Lykke til!

Endret 8. oktober 2013 av Red Queen

[Anglofil]

En trenger ikke å elske en sin kjære mindre bare fordi man føler et lite savn til livet før. Vår livsstil kjennes som en viktig del av "hvem vi er" og når den endrer seg slik som den gjerne gjør med nye forhold så kan det komme en tid der en savner litt tilbake.

Dette behøver absolutt ikke være et problem. Med litt tillit, åpenhet og villighet i forholdet til å gjøre noen ting litt annerledes enn før så kan man tilpasse veldig mye. Min anbefaling er å forsøke å finne ut hva han savner fra det tidligere livet og se om det finnes en måte for ham å gjenskape noen av de samme opplevelsene eller følelsene i livet som han har nå (spenning, "mye som skjer", sosiale aktiviteter og lignende).

Jeg tror det er mye bedre og styrkende for et forhold når begge føler seg lykkelige med tilværelsen. Det er nok mye mer destruktivt for et forhold dersom en føler seg frustrert og "fengslet" i en tilværelse som en føler at holder en tilbake. Tillit, kjærlighet og ansvarsfølelse for hverandres velvære er nøkkelen tror jeg.

Håper det ordner seg. Lykke til!

Forsåvidt, jeg kan også prate om livet mitt før. MEN, prater man om dette hele tiden, på den måten ts her beskriver, så mener jeg det er litt spesielt. Også sett i sammenheng med at kjæresten er så sur og irritert hele tiden at hun knapt tør å være hjemme. Da mener jeg at ting ikke er som det bør være.

Mvh Yvonne

[Gjest Red Queen]

Forsåvidt, jeg kan også prate om livet mitt før. MEN, prater man om dette hele tiden, på den måten ts her beskriver, så mener jeg det er litt spesielt. Også sett i sammenheng med at kjæresten er så sur og irritert hele tiden at hun knapt tør å være hjemme. Da mener jeg at ting ikke er som det bør være.

Mvh Yvonne

Jeg tror at du har helt rett, Yvonne. Derfor er det viktig å ta slike bekymringer alvorlig og være flink til å finne løsninger som fungerer godt for begge parter. Nå vet ikke vi ikke noe om fortiden til TS sin kjæreste, men han høres helt klart litt frustrert ut. Det kan helt klart være mange årsaker til dette, men i mange tilfeller tror jeg det kan være så såre enkelt som at overgangen fra et aktivt singelliv til et roligere samliv kan føles litt brå etter en tid. Om hverdagen har blitt litt for forutsigbar og uvariert så er jo dette lett å løse.

Og the good news er at hvis dette er tilfellet så er det jo lett å bringe tilbake litt aktivitet i livet igjen. Å komme seg ut av huset mer, gjøre litt andre ting på fritiden, treffe venner oftere, ta del i en fresh fritidsaktivitet, eller kanskje ta seg en real fest i ny og ne. Det er ingen regel som sier at begge må være med på alt sammen hele tiden heller. Noen ganger er det kanskje greit å ha litt tid for seg selv også? Om han spiller paintball med gutta mens venninnene går på shopping eller sipper vin for eksempel.

Kanskje det rett og slett er så enkelt.

[Red-Ruby]

Jeg syns det kan virke som om han blir sur på deg fordi han skylder på deg for at den delen av livet hans er over.. men alt er ikke så svart-hvit,det er ikke nødvendigvis sånn at han hater deg. Det kan være at han er redd for å slå opp og angre, eller at han holder deg på gresset.. Selvfølgelig vet jeg ingenting, jeg kan bare tolke signalene du har skrevet om. Det beste hadde vert å snakke med han ja.

[AnonymBruker]

,det er ikke nødvendigvis sånn at han hater deg. Selvfølgelig vet jeg ingenting

Flott, balansert og beroligende. Da er vel denne tråden lagt død.

Anonymous poster hash: a301b...78c

[brunsaus123]

Hvor gamle er dere?

Er dere et ungt par vil jeg skjønne savnet hans. Det kommer ofte hos menn som etter mange år som singel og festglad kommer inn i et langvarig forhold. Kanskje du kan prøve å vise han at han kan ha det gøyere med deg? Går dere ofte ut eller gjør ting sammen?

[Gakkepus]

Har vært sammen med kjæresten min i over 2 år. Fra før har han alltid vært veldig populær, alltid noe som skjedde rundt han og veldig mye ute på byen etc. Selvfølgelig roet dette seg når han ble sammen med meg. Problemet er at han de siste månedene hele tiden snakker om hvordan ting var før, at det var så bra før, han forteller de samme historiene gang på gang og jeg blir så sliten av det. Går konstant rundt og tenker at han vil "tilbake" til livet sitt før meg og er veldig lei meg. Jeg har ofret mye for at vi skal være sammen, man må jo det i et forhold til tider, han har jo det han og med tanke på hvordan han var før kontra nå, men det virker som han angrer seg.

Har tatt det opp med han såklart, vi er veldig flinke til å snakke om ting, han sier at han elsker meg og at han selvfølgelig vil at vi skal være sammen, men skjønner bare ikke hvorfor han hele tiden snakker om fortiden til meg. Dette gjorde han ikke før. Han sier at han har forandret seg så mye og at han må forandre seg tilbake.. Skjønner virkelig ingenting.

Han er også skikkelig sur og irritert hele tiden, tør nesten ikke være hjemme fordi jeg er redd for å irritere han eller gjøre noe galt. Egentlig tror jeg han ønsker å slå opp med meg, men ikke tør.. Jeg har sagt til han at jeg heller vil han skal slå opp enn å være sammen med meg når han ikke vil, det merkes jo til slutt uansett og det er bedre å gå nå enn om 5 år. Han står på sitt og sier han vil være sammen med meg.

Men innerst inne tror jeg ikke han vil det.. Så hva gjør jeg? Er utrolig rådvill..

Anonymous poster hash: eb9a6...0e6

Det virker som om din partner sliter med aa gaa framover, og tviholder i fortiden sin. Det kan vaere det er noe han onsker seg tilbake til, og ser ikke helt hvordan framtiden skal se ut hvis den ikke ligner paa fortiden. Forstaar veldig godt at det kan vaere slitsomt aa hore paa.

Du maa finne ut om du onsker deg et forhold med han. Still deg selv harde sporsmaal. Hvorfor er du sammen med han? Kan du se for deg en framtid med han? Gir han deg det du trenger? Er du med han, fordi han er et godt menneske, og du onsker ingen endringer.. Holder frykten deg igjen fra aa bli alene?

Lyikke til.

[AnonymBruker]

Takk for svar til alle som har svart og kommet med gode råd:)

Vi er 22 og 25 så relativt unge ja.

Vi skal snakke sammen i kveld, alle kortene på bordet. Selvom han ikke innrømmer det tror jeg at han lengter tilbake til den tiden, han hadde en jobb som han elsket (som han dessverre sa opp fordi han mente den ikke egnet seg nå som han skulle bli seriøs med kjæreste osv) For min del kunne han mer enn gjerne ha beholdt gamle jobben sin.

Tror han savner å henge mer med venner, reise, ikke ha noen forpliktelser osv. Men jeg sliter litt med å skjønne det fordi jeg er seriøst den minst sjalue personen. Han må mer enn gjerne reise hvor han vil med kompisene sine, dra hvor han vil etc så lenge vi får litt kvalitetstid sammen. Jeg føler virkelig ikke at jeg nekter han noe, jeg vil jo bare at han skal være glad og fornøyd som før!

Vi hadde hvertfall mye å snakke om virker det som. Vi snakket en del i dag og jeg fikk følelsen av at han ønsker å slå opp. Så vi har avtalt å møtes hjemme i kveld og legge alle kortene på bordet så får vi se hva som skjer.

Hvis det blir slutt blir jeg knust, vi har vært sammen i over 2 år og har vært som knoll og tott. Han er jo min bestevenn og kjæreste som jeg har gått gjennom mye med.

Jeg har heldigvis et godt støtteapparat rundt meg med familie og venner som stiller opp og jeg kan flytte (det er hans leilighet) til mine foreldrene som bor i samme by for en periode hvis det blir nødvendig ..

Anonymous poster hash: eb9a6...0e6

[Red-Ruby]

Takk for svar til alle som har svart og kommet med gode råd:)

Vi er 22 og 25 så relativt unge ja.

Vi skal snakke sammen i kveld, alle kortene på bordet. Selvom han ikke innrømmer det tror jeg at han lengter tilbake til den tiden, han hadde en jobb som han elsket (som han dessverre sa opp fordi han mente den ikke egnet seg nå som han skulle bli seriøs med kjæreste osv) For min del kunne han mer enn gjerne ha beholdt gamle jobben sin.

Tror han savner å henge mer med venner, reise, ikke ha noen forpliktelser osv. Men jeg sliter litt med å skjønne det fordi jeg er seriøst den minst sjalue personen. Han må mer enn gjerne reise hvor han vil med kompisene sine, dra hvor han vil etc så lenge vi får litt kvalitetstid sammen. Jeg føler virkelig ikke at jeg nekter han noe, jeg vil jo bare at han skal være glad og fornøyd som før!

Vi hadde hvertfall mye å snakke om virker det som. Vi snakket en del i dag og jeg fikk følelsen av at han ønsker å slå opp. Så vi har avtalt å møtes hjemme i kveld og legge alle kortene på bordet så får vi se hva som skjer.

Hvis det blir slutt blir jeg knust, vi har vært sammen i over 2 år og har vært som knoll og tott. Han er jo min bestevenn og kjæreste som jeg har gått gjennom mye med.

Jeg har heldigvis et godt støtteapparat rundt meg med familie og venner som stiller opp og jeg kan flytte (det er hans leilighet) til mine foreldrene som bor i samme by for en periode hvis det blir nødvendig ..

Anonymous poster hash: eb9a6...0e6

uffda, dette var trist!

Virker som om han ofret seg uten å bli bedt om det, og det er jo dumt. Men forholdet har jo en sjanse hvis du forklarer han at det ikke er du som er skyldig?