Skilte foreldre i bryllup.

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har det vanskelig for tiden, vi har akkurat satt dato for brullyp. Samtidig som mitt hjerte smiler føler jeg meg nummen. Problemet er mine foreldre, de er skilt, det er sytten år siden og i løpet av de sytten årene har mine søsken og jeg klart og holde de adskilt, mest for min mor har ønsket det. Min mor er psykisk syk og til tider er hun som et barn som trenger beskyttelse.

Dette er egentlig en veldig lang historie og vanskelig å forklare. Greien er at min far har alt pluss litt til og min mor har ingenting, forskjellen på de er enorm blitt med årene. Min far har på sin side valgt og glemme alt ved min mor og mener de kan oppføre seg voksent, å så legger han til at det er ikke sikkert han orkerå være i samme rom som henne.

I lange perioder i oppveksten var han ikke til stede. Han lot oss små barn være alene med en psykisk ustabil og suicidal mor. Det var tøft.

På den ene siden vil jeg gifte meg langt vekk fra min familie, samtidig som det er veldig sårt at de ikke skal være der. Men reiser vi vekk får jo ikke min samboers foreldre være der heller. Hva i all verden skal jeg gjøre??

Har snk med min fars samboer, men hun forstår ikke noenting eller vil ikke forstå. Hadde hun ikke kommet i bryllupet hadde dette gått bra. Mine foreldre kunne holdt ut noen timer sammen. Men når hun insisterer på og være der må jeg bare glemme å invitere mine foreldre.

Hel ærlig så er det en sorg inni meg a de ikke skal være der, samtidig som jeg er fryktelig sint på de(spesielt min far).

Hjelp?!

Anonymous poster hash: 6ccb5...613

Anonymous poster hash: 6ccb5...613

[Bluegreen]

Hei,

Jeg har det vanskelig for tiden, vi har akkurat satt dato for brullyp. Samtidig som mitt hjerte smiler føler jeg meg nummen. Problemet er mine foreldre, de er skilt, det er sytten år siden og i løpet av de sytten årene har mine søsken og jeg klart og holde de adskilt, mest for min mor har ønsket det. Min mor er psykisk syk og til tider er hun som et barn som trenger beskyttelse.

Dette er egentlig en veldig lang historie og vanskelig å forklare. Greien er at min far har alt pluss litt til og min mor har ingenting, forskjellen på de er enorm blitt med årene. Min far har på sin side valgt og glemme alt ved min mor og mener de kan oppføre seg voksent, å så legger han til at det er ikke sikkert han orkerå være i samme rom som henne.

I lange perioder i oppveksten var han ikke til stede. Han lot oss små barn være alene med en psykisk ustabil og suicidal mor. Det var tøft.

På den ene siden vil jeg gifte meg langt vekk fra min familie, samtidig som det er veldig sårt at de ikke skal være der. Men reiser vi vekk får jo ikke min samboers foreldre være der heller. Hva i all verden skal jeg gjøre??

Har snk med min fars samboer, men hun forstår ikke noenting eller vil ikke forstå. Hadde hun ikke kommet i bryllupet hadde dette gått bra. Mine foreldre kunne holdt ut noen timer sammen. Men når hun insisterer på og være der må jeg bare glemme å invitere mine foreldre.

Hel ærlig så er det en sorg inni meg a de ikke skal være der, samtidig som jeg er fryktelig sint på de(spesielt min far).

Hjelp?!

Anonymous poster hash: 6ccb5...613

Anonymous poster hash: 6ccb5...613

Her ville jeg uten tvil ofret fars samboer. Ja - hun er også viktig, men dine og samboerens foreldre er viktigere.

Dessuten vil også disse foreldreparene være svært viktig for andre gjester - som dine søsken.

Samboeren får surmule, men du kan sette deg ned med henne og si at du gjør dette for å beskytte deg selv og faren din (kan vel skylde på det) og at du håper hun ønsker å komme på en etterfeiring - eventuelt være involvert i forberedelsene på annen måte.

Dette blir uansett ubehagelig, men i valget mellom to onder ville jeg kuttet ut henne hvis du tror det løser problemet.

[Pimpel]

Jeg er enig med Bluegreen. Jeg hadde latt være å invitere fars samboer.

Skal du gifte deg uten foreldrene dine, for at stemor ikke skal bli såret?

[AnonymBruker]

Du velger bort fars samboer. Hvis de lager problemer så får heller ikke din far komme. Enkelt og greit. Jeg skjønner godt at du er bitter på din far.

Anonymous poster hash: f1ae2...86d

[Petalouda]

hun insisterer ... ? jøsses.

[Marianne84]

Hadde nok valgt mine foreldre fremfor en stemor. Mine foreldre er også skilt,vært det i 27 år,men de er på talefot. Eneste som bekymrer meg litt er at pappa er alkoholiker og begynnende dement. Og at de to kan komme på kanten med hverandre. Men dette skal jeg sette meg ned og snakke grundig om når det nærmer seg. Jeg vil ikke at de skal krangle på vår dag. Og det MÅ de også forstå. Du kunne ikke satt deg ned og fortalt alt du skriver til hver av partene da? At de bør ha litt forståelse om at dette er DERES dag og at dere ønsker fred for denne ene dagen. Hvis de fortsatt ikke vil forstå dette da er de jaggu ikke voksne mennesker.

[kalinka85]

Her er det faktisk mora di som bør ta seg sammen de timene bryllupet tar. Ærlig talt det er 17 år siden!

[AnonymBruker]

Her er det faktisk mora di som bør ta seg sammen de timene bryllupet tar. Ærlig talt det er 17 år siden!

Fantastisk! Hør, hør på kalinka85! Ingen trenger å være psykisk syke lenger, det er bare å ta seg sammen!

Anonymous poster hash: f1ae2...86d

[Lou Salome]

Enig med Kalinka. 17 år har gått, og dere duller med henne fortsatt? Forståelig at hun er såret og ikke glad i faren din, men at det er farens nye samboer som er den vanskelige her, det er ikke sant. Inviterer alle, og ikke involver deg i forhandlinger av typen: "hvis hun kommer, kommer ikke jeg". Spør de deg, får du si at det får de ta opp med hverandre selv. Sier moren din at hun ikke kommer, pga faren din sin nye samboer, sier det faktisk litt om hvor høyt moren din prioriterer sine sårede følelser over dine. Blir faren din snurt, og ikke vil komme fordi de føler at samboer ikke er velkommen, vel, så har han rett, og han kan la være å møte opp. Der prioriterer du din mors sårede følelser framfor din fars samboer (og far). Er det du ønsker at ingen av dem skal komme, så lar du være å be dem. Ønsker du kun din mor, så ber du kun henne. Ønsker du kun mor og far, ikke fars samboer (hvor ny er ny i denne sammenhengen?), er du utrolig uhøflig, men greit nok. Da risikerer du at far ikke kommer. Sånn er det, slik du har forklart situasjonen. Ingen ting du kan gjøre med det (annet enn å slutte å ta så overdrevent hensyn til din mor, hun er da voksen).

[JotunHuldra]

Hvis det er viktig for deg å ha foreldrene dine der, så ber du dem. Du ofrer samboer til far i denne settingen, og står din far ved hennes side så får du ofre ham heller. Tenker det betyr mer for din mor i hennes situasjon enn din far.

Prøv å snakk med din far og samboer igjen, si at dere kan ta en privat feiring litt etter bryllupet med samboeren og faren din - og gjerne også foreldrene til mannen din.

Noen ganger må enkelte tas mer hensyn til, og slik du beskriver din mor bør hun hensyntas litt mer enn din fars samboer i denne sammenhengen mener jeg.

[Gjest Daenerys]

Velg bort fars samboer, hun kan ikke kreve å være i bryllupet ditt, og din mor er jo viktigere å ha der enn henne

[kalinka85]

Velg bort fars samboer, hun kan ikke kreve å være i bryllupet ditt, og din mor er jo viktigere å ha der enn henne

Hvis mor etter 17 år fortsatt har så store psykiske problemer at hun ikke klarer å face eksen med samboer de få timene et bryllup tar, da bør hun sørge for å skaffe seg hjelp. Hun ian ikke herse med resten av familien på det viset som et barn. "Kommer hun komner ikke jeg!" Barnehagenivå!

Så fars samboer skal ekskluderes nå, og i barnedåper til 2-3 barn, bursdager til 2-3 barn, konfirmasjoner.. Bare fordi det skal dulles med ett menneske som burde skaffet seg hjelp for problemene sine?

Hvis jeg hadde hatt angst og ikke turt gå ut døra måtte jeg gjort noe med problemet! Blir akkurat det samme her.

Så mor må faktisk ta seg sammen, skaffe hjelp og godta at far er gått videre. Ellers får hun droppe bryllupet. Verden kan ikke stoppe opp pga psykisk syke familiemedlemmer. De må også lære seg å komme seg over problemene sine istedet for å skjule seg bak "vil ikke".

[Gjest navnelapp]

Hvis mor etter 17 år fortsatt har så store psykiske problemer at hun ikke klarer å face eksen med samboer de få timene et bryllup tar, da bør hun sørge for å skaffe seg hjelp. Hun ian ikke herse med resten av familien på det viset som et barn. "Kommer hun komner ikke jeg!" Barnehagenivå!

Så fars samboer skal ekskluderes nå, og i barnedåper til 2-3 barn, bursdager til 2-3 barn, konfirmasjoner.. Bare fordi det skal dulles med ett menneske som burde skaffet seg hjelp for problemene sine?

Hvis jeg hadde hatt angst og ikke turt gå ut døra måtte jeg gjort noe med problemet! Blir akkurat det samme her.

Så mor må faktisk ta seg sammen, skaffe hjelp og godta at far er gått videre. Ellers får hun droppe bryllupet. Verden kan ikke stoppe opp pga psykisk syke familiemedlemmer. De må også lære seg å komme seg over problemene sine istedet for å skjule seg bak "vil ikke".

Som det framgår av HI var mor suicidal allereie medan dei var gift. Og vi veit vel ikkje kva hjelp ho har fått? Eg skulle ønske folk las ordentleg før dei uttalte seg med stor tyngde.

[kalinka85]

Som det framgår av HI var mor suicidal allereie medan dei var gift. Og vi veit vel ikkje kva hjelp ho har fått? Eg skulle ønske folk las ordentleg før dei uttalte seg med stor tyngde.

Vel, alt i livet kan ikke ta hensyn til den psyke.

[Løvefrøken]

For meg er det litt relevant hvor lenge far har hatt ny samboer... Om de er å regne for et etablert par mener jeg hun kan inviteres, men om hun er relativt ny i familien kan det være jeg kan være åpen for at hun ikke trenger å være til stede...

[Anglofil]

Jeg hadde valgt bort fars samboer og bare valgt dine foreldre. Eller: hvem er det du vil feire med innerst inne ts? Er det din mor og din far uten samboer, så inviterer du dem uten henne.

Nei, det er ikke bare-bare for alle å "ta seg sammen", psykisk sykdom er ikke nødvendigvis noe man velger selv.

Mvh Yvonne

[Norbertine]

Tråden er ryddet for personangrep.

Alice i Eventyrland, mod

[Lou Salome]

Selvfølgelig velger ikke din mor å være syk selv, men nå har dere tatt hensyn og levd med det i 17 år, skal det være slik 17 til? Hva med barnedåp, bursdager, jul, ferier, konfirmasjoner osv? Hele livet ditt kan ikke gå ut på å tilpasse seg ett sykt familiemedlem, selv om det er synd på moren din. Bryllupet er DIN dag, ikke din mors. Hvis hun kan klare å feire med din far, kan hun klare å feire med din fars samboer. Dette handler ikke om dem (mor, far, samboer) og forholdet mellom dem i det hele tatt. Du ber til bryllup, fordi du du skal feire ditt ekteskap. Voksne nære familiemedlemmer har å ta hensyn til dine ønsker, og gjør de ikke det, nei, da gjør de ikke det.

Er din mor for syk til å delta, så er hun for syk til å delta. Det er jo trist, men ikke din skyld eller ditt ansvar.

[pressplay]

Nå er ingen av mine foreldre psykisk syke, men ellers har jeg vært i lignende situasjon med mine foreldre ved jul og bursdager der min mor er enslig og min far er gift på nytt.

På et tidspunkt hadde jeg tre bursdagsfeiringer samme år. Et "barnebursdag" (med kompiser og venninner), en bursdag med min mor og en bursdag med min far og stemor. Min stakkars søster måtte komme i alle tre. Da var det gått så lang tid siden min far og mor skilte seg at jeg syntes det var gått for langt. Jeg satt meg ned med hver av dem og sa at enten fikk de tåle å se trynene til hverandre eller fikk de la være å komme og viste til hvilke problemer dette skapte ved jul, bursdag og fremtidige barnebarn. Heldigvis tok de seg sammen og siden har alle familiesammenkomster gått veldig bra. Nå skal det legges til at min stemor ikke var grunnen til at de skilte seg, men det var veldig turbulent skilsmisse likevel.