Utro?

[AnonymBruker]

Har en kjempestor klump i magen og en stemme i bakhodet som sier at samboer har vært utro. Vi har et felles barn som er rundt året og vi har kranglet mye siden hun ble født. Merker at han sakte men sikkert tar mer avstand til meg og virker mye irritabel og sur hjemme. Sex er nesten ikke eksisterende, selv om jeg ofte prøver å innlede til det. Prøver jeg å snakke om det blåser han det vekk. Nå hadde vi ikke sånn kjempemye sex før vi fikk barn heller men nå er det nesten aldri. Ikke er han interessert i kyssing, klemming eller kos i armkroken lenger heller.

Har den siste måneden hatt en skikkelig ekkel følelse i magen når samboer er borte og med en gang han kommer hjem. Får ikke tankene om utroskap vekk og dette har aldri vært noe jeg har brydd en eneste tanke på før, jeg har bestandig stolt helt og fullt på han og aldri bekymret meg for utroskap. Men nå hjemsøker tankene meg hele tiden. Han har begynt å vise noen av de klassiske tegnene.

- Aldri sex

- Begynt å dra tidlig på jobb enkelte dager.

- Begynt å jobbe overtid plutselig enkelte dager.

- Begynt å trene veldig mye, men her er det noe som skurrer. Man kan trene på jobben hans, men han tar aldri med seg treningstøy dit og dusjer når han kommer hjem. Han trener med sine vanlige klær, blant annet hettegenser så han kan svette mest mulig. Da stusser jeg veldig på at han ikke lukter svett i det hele tatt noen ganger når han kommer hjem etter trening. Nå vet jeg jo heller ikke om han faktisk drar på trening etter jobb heller da han ikke har med treningstøy.

- Dusjer nesten hver gang han kommer hjem, enten det er etter jobb, trening eller bare etter han har vært på besøk hos venner.

- Plutselig begynt å motta og sitte masse med mobilen å skrive meldinger. Dette har han aldri gjort før og har alltid vært så uinteressert i mobilen at det nærmest har vært umulig å få tak i han for andre.

- Er veldig mye ute hos venner og kommer gjerne ikke hjem før i 12-02.00 tiden.

I dag kranglet vi på nytt. Han stormet ut døren og kom ikke hjem før 14 1/2 time senere nå i kveld. Sier ikke et ord til meg, og går rett i dusjen. Det var da det tippet litt over for meg med disse utrotankene, for han dusjen etter han hadde vært på morgensvømming i dag. Etter det gikk han rett i seng uten å si et ord, så nå sitter jeg her alene igjen og vet ikke helt hva jeg skal tenke eller tro.

Hva tror dere? Utro eller tror dere bare han er ferdig med meg rett og slett? Han bruker jo å si i sinne når vi krangler at det er meg som er problemet, at jeg er så forferdelig at han vil bare slippe unna meg. Men de fleste sier jo dumme ting i sinne. Vet ikke helt hva jeg håper på mest. Elsker kjæresten min over alt på jord, men vi er begge utslitt og har ikke vært oss selv etter ungen kom og det verste er at jeg vet at det er derfor vi krangler så mye. Er derfor livredd for at han ikke elsker meg mer, og har gitt opp før denne fasen er over.

Anonymous poster hash: c073c...a6e

[Horsepower]

Høres desverre ut som han er utro ja..

[Gjest Awzm me]

Oioi, mange dårlige signaler her ja

Har du konfrontert han med dette før?

[AnonymBruker]

Oioi, mange dårlige signaler her ja

Har du konfrontert han med dette før?

Ja for en ukes tid siden så sporte jeg faktisk rett ut om han er utro. Det var ikke på en fiendtlig måte, men jeg observerte reaksjonen og blikket hans nøye etter jeg sporte. Han svarte akkurat slik han bruker å svare til vanlig på andre spørsmål, at jeg måtte slutte å tulle og at jeg visste at han selvfølgelig ikke var det. Så reaksjonen hans var ikke mistenkelig, men det kan jo bare være at han er flink til å lyve. Hva vet vel jeg.

Anonymous poster hash: c073c...a6e

[Gjest Mupsi]

Kikk på telefonen hans når han sover. Det synes jeg faktisk du har lov til nå, spesielt siden dere har barn. Han kommer nok ikke til å innrømme utroskapet uansett.

[AnonymBruker]

Han gjør ting som er tegn på utroskap, men kanskje også tegn på et forhold som skurrer litt, som ikke ble helt sånn som han hadde drømt om. Og det er ganske vanlig når man har fått barn. Det er en enorm overgang i livet for mange, særlig litt umodne menn...

Dessverre er det jo sånn at utroskap skjules og det går ikke an å spørre om en person er utro. 100% svarer "Nei, jeg er ikke sånn!" på det spørsmålet. Du må bare følge med og kanskje be om at dere skal ta et samlivskurs. Det er en fin ting å gjøre når man har fått barn og forholdet har endret seg.

Anonymous poster hash: e49b3...e9b

[Chloe-]

Kikk på telefonen hans når han sover. Det synes jeg faktisk du har lov til nå, spesielt siden dere har barn. Han kommer nok ikke til å innrømme utroskapet uansett.

Uenig i at snoking er veien å gå.

Sett deg ned og be om å få lese meldingene hans. Sier han nei har du svaret ditt.

[Bernardette]

Uansett om han pøker på andre eller ikke er hans oppførsel fullstendig uakseptabel og du bør ikke finne deg i at han er en drittsekk mot deg. Han høres jo ut som en psykiatrisk pasient!

[Mike Waters]

Dette kan da umulig være et velfungerende forhold uavhengig av om en av dere er utro eller ei?

Hva om han er utro? Hva da?

[AnonymBruker]

Fra en person som har vert på andre siden, altså utrosiden.

Signalene virker litt skremmende ja. Og jeg tror du bare bør konfrontere han, fortell hvordan dette oppleves fra din side, ikke beskylde han for tingene, men forklar at du har det vondt, er trist, såra og lurer. At du sliter med å legge fra deg tankene, og at du trenger å snakke med han om dette. Spør hva som har hendt med dere to, og hvorfor ting er sånn. Om han er sur for noe?
da spiller du litt på hans samvittighet, og det er bra. Om du etter det her ikke får noe svar, sjekk tlf hans, mest sannsynlig sletter han alt, og har gode rutiner på dette.

Jeg ble avvisende, fraværende, overopptatt av mobilen, hadde den alltid i baklomma, unngikk all fysisk og psykisk kontakt, og forsvarte meg så busta fløy viss jeg ble konfrontert med det her.

Anonymous poster hash: c2b92...dfa

[AnonymBruker]

Dette kan da umulig være et velfungerende forhold uavhengig av om en av dere er utro eller ei?

Hva om han er utro? Hva da?

Nå er det kanskje vanskelig for deg å skjønne at å være utro er det verste man kan gjøre i et monogamt forhold siden du er i et åpent.

Jeg syns snoking på telefon er uakseptabelt, men uansett om jeg gjorde det vet jeg at han er alt for smart til å ta vare på noe form for bevis. Så det ville være nytteløst uansett. Det er helt sant at forholdet vårt ikke er sunt nå, men jeg ser at det er fordi vi enda er i denne nye fasen med å få en baby og vi er så utslitte at jeg kjenner oss ikke igjen lengre. Det er vanlig at man krangler når man får en baby og jeg har hørt om andre par som avtaler at uansett hvor ille det blir så avventer de noe brudd eller drastisk før denne fasen er over. Det er slik jeg også har tenkt det, men vi har vel kranglet mer enn det som er normalt fordi det har vært så slitsomt med baby som har hatt kolikk og diverse. Jeg har mistenkt at han har en fødselsdepresjon, men han er ikke typen som liker å snakke om vanskelige ting. Han går bare ut og forsvinner resten av dagen eller mange timer når vi begynner å krangle. Jeg har også slitt mye med depresjon noe han liker å skylde på men jeg har vært i aktiv behandling i to år, og har vært frisk siden begynnelsen av graviditeten. Men han liker å bruke dette mot meg som sagt, at det er jeg som er grunn til at vi har det så grusomt.

Anonymous poster hash: c073c...a6e

[Mike Waters]

Nå er det kanskje vanskelig for deg å skjønne at å være utro er det verste man kan gjøre i et monogamt forhold siden du er i et åpent.

Jeg syns snoking på telefon er uakseptabelt, men uansett om jeg gjorde det vet jeg at han er alt for smart til å ta vare på noe form for bevis. Så det ville være nytteløst uansett. Det er helt sant at forholdet vårt ikke er sunt nå, men jeg ser at det er fordi vi enda er i denne nye fasen med å få en baby og vi er så utslitte at jeg kjenner oss ikke igjen lengre. Det er vanlig at man krangler når man får en baby og jeg har hørt om andre par som avtaler at uansett hvor ille det blir så avventer de noe brudd eller drastisk før denne fasen er over. Det er slik jeg også har tenkt det, men vi har vel kranglet mer enn det som er normalt fordi det har vært så slitsomt med baby som har hatt kolikk og diverse. Jeg har mistenkt at han har en fødselsdepresjon, men han er ikke typen som liker å snakke om vanskelige ting. Han går bare ut og forsvinner resten av dagen eller mange timer når vi begynner å krangle. Jeg har også slitt mye med depresjon noe han liker å skylde på men jeg har vært i aktiv behandling i to år, og har vært frisk siden begynnelsen av graviditeten. Men han liker å bruke dette mot meg som sagt, at det er jeg som er grunn til at vi har det så grusomt.

Anonymous poster hash: c073c...a6e

Ja, jeg kan vanskelig forestille meg at utroskap er det værste som kan skje et par, selv i et monogamt forhold.

Når det er sagt finnes det flust av monogame par som lever fint uten å være ødelagt av sjalusi og/eller destruktive tanker rundt emnet utroskap selv om de aldri så mye sliter med småbarnsfasen.

Et åpent forhold innebærer at man er åpen og ærlig om sin ikke-monogame måte å se på seksualiteten, og det gir meg nok muligens en del filter når det kommer til denne aktiviteten, men det er ikke slik at bare fordi jeg er tilhenger av ikke-monogame løsninger at jeg aksepterer det når regler og grenser brytes.

Tvert imot

Men tilbake til saken:

For meg er det ikke et velfungerende forhold når man ikke klarer å snakke om vanskelige ting, ikke klarer å dra i samme retning når det stormer, stikker av når ting blir over middels komplisert, og kansje værst av alt når man bruker hverandres svake punkter maksimalt for å definere hvorfor ting er som de er framfor og prøve å løse de.

Jeg spør igjen: Hva om du oppdager at han er utro? Blir ting bedre, værre......og hva da? Jeg tror at utroskap nå blir en kjepphest som du rir for å unngå å ta tak i det som virkelig er problemet her, nemlig deres dysfunksjonelle forhold.

Endret 8. oktober 2013 av Mike Waters

[Steinar40]

Jeg tenker også at det hadde vært bedre å prøve å få til et bra familieliv og samarbeide.

Når dere har valgt å få barn så blir det mye jobb med det.

Spørsmålet er bare om han (og du) skjønner det.

[AnonymBruker]

Da har jeg snakket med han. Det tok mange timer hvor jeg prøvde å innlede til en samtale men han nektet, som etterhvert endte med mas før han orket å snakke med meg. Det viser seg at han ikke er utro, men han vil bare bort fra meg. Han innrømte til slutt at han er så lei av meg at han får lyst å kvele meg hver gang vi er i samme rom og at han hater å være rundt meg. Mente at det er jeg som er gal i hodet, psykopat, spinner opp ting og hakker på han hele tiden. Bare er sur, negativ og maser på han hele tiden. Alt er bare min feil og han er bare et offer som blir behandlet så grusomt. Når jeg da spurte om oppførselen hans var greit i går da, på måten han forsvant tidlig på morgen og kom hjem nesten 15 timer senere uten et ord var han helt uenig i at han gjorde noe galt. Datteren vår fikk ikke sett faren sin i går, og heller ikke i dag. Men at det er hun som blir mest straffet når han oppfører seg sånn hang ikke på greip for han.

Det var tøffe ord å høre, men jeg ville jo høre sannheten. Det var i tårer jeg spurte om det var noe poeng i å fortsette dette forholdet når dette er det han føler, og hvorfor han ønsket å være sammen med meg da i så fall. Han ble irritert fordi jeg gråt og mente at det bare er for oppmerksomhet, men det blir sånn hver gang vi krangler fordi alt bygger seg sånn opp i hodet mitt da jeg ikke har noen andre å snakke med om dette. Han kunne bare svare at han visste ikke om dette var det han ville, men grunnen til at han fortsatt er sammen med meg er fordi han håper at jeg skal forandre meg. Han mener at alt blir bra så lenge jeg oppfører meg.

Etter en stund skiftet han helt humør, spurte om jeg hadde roet meg ned nå som vi endelig hadde fått snakket ut. Later som ingenting virket det nesten som, eller kanskje han ble redd for at jeg snakket så mye om å gå fra hverandre?

Føler meg så trist og livredd for å ende opp alene. Jeg har rett og slett utslettet meg selv til fordel for dette forholdet, og det vet han så veldig godt. Bruker det mot meg også, at jeg bare er sjalu og kontrollerende fordi han har venner, interessert og et liv men jeg sitter bare alene hjemme og har ingenting. At jeg bare er tom. Men det er ikke sant. Jeg er den som må ta vare på barnet vårt. Noen år før jeg ble gravid slet jeg veldig med depresjon og angst, men har jobbet veldig hardt med meg selv og gått i full behandling. Er en helt annen person enn jeg var i startfasen. Har fått høre av absolutt alle at jeg er så utrolig reflektert, og det har nok vært til stor hjelp med behandlingen. Jeg har enda mine feil men det har vi alle mennesker, selv om jeg har flere enn de fleste så jobbet jeg i hvert fall med å bli bedre. Etter jeg ble mamma har jeg jobbet mye med å få meg et nettverk og nå er jeg ute så og si hver eneste dag i mange timer med andre mammaer og små barn. Men det er visst ikke godt nok for han, når han enda må påminne meg om hvor tomt livet mitt er.

Hverdagen er så vond slik den er nå, for jeg har så lyst at vi skal finne en løsning og få det bedre. Men det er som å snakke med en vegg fordi han nekter å innse at han er en del av problemet. Jeg føler ikke at jeg fortjener all skyld men han føler vel heller ikke at han blir behandlet rett. For jo, det blir en evig runddans med at jeg hakker, maser mye og er veldig sliten om dagene, og han trekker seg så mer og mer unna da han blir sliten av meg ved å tilbringe mindre tid hjemme med meg og barnet vårt og mer tid på jobb, spille playstation, med kompiser og trening. Det har blitt et mareritt etter vi ble foreldre, det virker som han bygger opp en hat mot meg for hver dag som går. Så vet jeg ikke hva jeg/vi skal gjøre. På en side elsker jeg han over alt på jord, men på en annen side blir jeg så sint over måten jeg blir behandlet på. Jeg vil at det skal være oss to, men ikke slik vi har det nå. Jeg har også blitt forlatt og ikke ønsket hele livet mitt av familie og nære, så jeg er jo livredd for at han skal gjøre det samme.

Samlivsterapi har jeg prøvd å få han med på noe han sa ja til i sommer. Men kom alltid på en grunn til at det ikke passet i siste liten som jobb for eksempel. Nå i senere tid er han motvillig til det, mener han har ingenting å gjøre der fordi det bare er jeg som trenger hjelp.

Anonymous poster hash: c073c...a6e

[Britt Banditt]

Uff.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, men føler du selv at det ligger noe i det han sier? Man kan bli "gal" av en samboer som man opplever som konstant sur og negativ, som hakker og kritiserer. Hvis du vil fortsette forholdet så kan du bare forandre deg selv, og ikke han.

Du kan gå til samtaler hos familievernkontoret alene. Jeg ville begynt med det, så kan du evt. ta han med etterhvert, om han er villig til det.

[edderkoppdame]

for et slag i ansiktet! Tror faktisk at jeg hadde foretrukket beskjeden om utroskap. Spørsmålet er om det noengang kan bli bra om han ikke klarer å ta noen som helst slags form for selvkritikk, at han har enerett på å såre, behandle deg på den måten fordi "alt" er din feil. Dere begge har sikkert ting dere kan jobbe med, men det har gjør nå er bare stygt og det virker som om han har null innlevelsesevne for deg og dine behov og mangler respekt. Skal du leve på tå hev og "oppføre" deg fint for å unngå å bli forlatt? Er det slik at han skal sette reglene på hvordan du skal være for at han skal orke å holde ut, det innebærer jo at du må skjule følelsene dine for at han skal føle seg komfortabel.

Det er klart at om han oppfatter at du er mye sur og masete, er dette noe du må ta fatt i, på den annen side om han oppfører seg om han er singel og forsvinner i mange timer og ikke stiller opp i hjemmet for verken deg eller barnet, forstår jeg jo veldig godt at du er sur og masete. Vi alle kan bli slik om man føler at man er den eneste som bidrar i et forhold. Om dette skal reddes må han være villig til også å høre på deg.

[Schweppes]

Du fortjener ikke dette her. Han har sikkert hatt det tøft han også, men det er du som har gått gravid, og - som du nevner her, nedprioritert deg selv til fordel for han og babyen.

Det er igrunn enkelt for menn. En baby er ikke totalavhengig av de, så det å bare stikke av og komme tilbake når det måtte passe de er ingen problem. Forstår frustrasjonen din.

Selv om du sier at du har vært frisk siden starten av graviditeten kan det jo hende at du har vært deprimert uten å ha vært klar over det selv?

Jeg vet av erfaring at det er giftig med 2 deprimerte personen under samme tak over lengre tid.

Send meg gjerne en pm om du vil det

[Gjest JegHeterIngenting]

Uenig i at snoking er veien å gå.

Sett deg ned og be om å få lese meldingene hans. Sier han nei har du svaret ditt.

Hvordan er svaret "Respekter mitt privatliv" til noe hjelp her? Tulling.

Hvis han ikke vil vise meldinger så vil ikke det bety at han er utro. Problemet her er at uansett om han er det eller ikke, så har du nå bygget opp veldig mye tvil. Det er dermed veldig usannsynlig at dette kommer til å gå bra.

Å si "ja, han er utro" er idiotisk. Ingen her kan fortelle deg om han er det eller ikke.

[Chloe-]

Hvordan er svaret "Respekter mitt privatliv" til noe hjelp her? Tulling.

Hvis han ikke vil vise meldinger så vil ikke det bety at han er utro. Problemet her er at uansett om han er det eller ikke, så har du nå bygget opp veldig mye tvil. Det er dermed veldig usannsynlig at dette kommer til å gå bra.

Å si "ja, han er utro" er idiotisk. Ingen her kan fortelle deg om han er det eller ikke.

Hvis han ikke vil vise meldinger viser det at han gir faen i forholdet. Da trenger man egentlig ikke vite mer.

[Gjest JegHeterIngenting]

Hvis han ikke vil vise meldinger viser det at han gir faen i forholdet. Da trenger man egentlig ikke vite mer.

Skulle nesten til å spørre deg om du er synsk, men det er jo litt latterlig.

Dessverre så er det slik at folk har rett til privatliv selv om de er i et forhold. Dersom de ikke ønsker å vise telefonen sin, så må de ikke det. Dersom du tolker det på den måten så er det din sak.

Det du skriver er jo din personlige mening, kanskje du har kommet fram til den tankegangen ut ifra personlig erfaringer, men det virker også som om du kjenner personen, i hvilket tilfelle så beklager jeg at jeg tvilte på ditt innlegg. Du burde kanskje spesifisere det først