familievernkontoret, tvinger de?

[AnonymBruker]

Jeg sliter en del med diverse ting når det kommer til dette å være mor for første gang. Morsfølelsen etc er ikke helt på plass, er trist, sliten og ikke helt der jeg burde være. Dette går -ut over- barnet nok som det er. BF ønsker at samvær skal skje ut fra hans ønsker, trappes opp i hans tempo osv, noe jeg ikke er komfortabel med pr dags dato. Barnet er 4 mnd (noen vil riste på hue her), og har ikke vært alene (ute) med BF enda, fordi jeg sliter med dette.
Han har nå 2 ganger i uken, 1-2 timer pr gang-jeg er IKKE komfortabel med han i samme rom og skulle ønske for min del at han ikke ville ha noe med barnet og gjøre, men prøver så godt jeg klarer.
Barnet er også kommet inn i en periode (et skritt tilbake) der det våkner annenhver time for mat.

Kan og vil familievernkontoret tvinge meg til samvær som ikke er komfortabelt hos meg? Tenker om de øker og gir BF samværs typer jeg ikke er vel med...
Merker dette gjør meg mer stresset og deprimert, det og muligens må -presses- til ting jeg ikke takler for øyeblikket.
Eller klarer de å se midten: barnet får samvær ut fra hva som faktisk er mulig, med trygge, rolige omgivelser og en mor som ikke er mer stress enn hun trenger?

Er jeg helt bak mål som ønsker å ha et samvær og en opptrapping som gjør at barnet har det best med en fungerende mor og at BF må ta tiden til bruk og rett og slett være tålmodig med hvordan ting økes?

Anonymous poster hash: a7ee5...730

[Gjest RompeRusk]

Har det slått deg at det vil være bra for deg og din helse om du faktisk fikk litt avlastning? Som du sier selv, så er du sliten, trøtt og lei. Hva om du tillater barnefar å være hos deg mens du selv hviler, eller gjør ting for deg selv, mens barnefar tar baby? Barnet er jo 4 mnd, og klarer fint være sammen med barnefar en stund uten deg. Høres ut som om det vil være bra for dere alle

[AnonymBruker]

Det er jo i utgangspunktet positivt at barnefar ønsker mye kontakt. Hva med å la han ta barnet ut på trilletur e.l. en 2-6 ganger i uka så du får fred, som foreslått over. Da kan du sove, besøke en venninne uten barnet, handle inn mat, gjøre husarbeid etc.

Det er heller ikke positivt for kontakten mellom far og barn at du er til stede. De er far og sønn/datter og trenger alenetid der de kan ble godt kjent med hverandre uten at du svever i bakgrunnen. Det er viktig i en så tidlig fase i livet som mulig. Dette handler jo egentlig ikke om deg, men om barnet. Men du kan altså vinkle det enten negativt (som du velger å gjøre nå) eller positivt (som vil være det beste for dere alle).

Anonymous poster hash: f1713...b35

[AnonymBruker]

Sliten, lei, og trøtt er pga av BF, ikke babyen eller situasjonen i seg selv.
Så et lignende innlegg her, men der var barnet bare 14 dager.
Jeg har slitt med depresjon i graviditeten pga BF, og gjør det fremdeles. Han stresser og presser slik hun i det andre innlegget jeg kom over gjør.
Barselukene mine var rene helvette, der jeg ikke fikk nyte tiden, slappe av etc fordi barnefar "sto over" meg og forlanget helt urimelige ting. Moren hans på samme måte, meldinger fra samme dag som fødsel, pågår fremdeles om krav, advokater ol.
Jeg er virkelig ikke komfortabel med barnefar pga forholdet mellom oss, og mest pga måten han har håndtert situasjonen frem til nå. Jeg har gitt KLAR beskjed at han må roe ned, for det driver meg sprø når han presser slik han gjør.
Har fra fødsel av gått rundt å bekymret meg for rettsaker, hørt om krav, grini når jeg har ammet, grini når barnet sov, grini uansett. Er helt kokt og tom.
Hadde vært godt å la det gå begge veier, han har samvær, men ut fra hva jeg også finner det som komfortabelt. La det gå rolig og trygt for seg.
De dagene han er hos meg så "glemmer" jeg tiden, "glemmer" når jeg sist maten barnet ol, såpass mye har barnefar sin håndtering av situasjonen påvirket meg.
Derfor er jeg sliten, trist og trøtt, av han, ikke babyen.
Er førstegangs mor, og kjenner jeg har lyst å la ting være trygge, og stabile for barnet når det er så lite, og ikke med konstant stress og "krangling" rundt det.

Når BF er hos meg, så er ikke jeg i samme rom som han. Han er "alene" med barnet, men ikke helt alene i huset. Dette er ikke fordi jeg ikke stoler på at han klarer og håndtere barnet, men rett og slett fordi det er nå jeg endelig begynner smått å få morsfølelsen, og jeg kjenner at jeg ikke er komfortabel med at barnefar tar barnet ut eller annet.

Vet ikke jeg, men jeg trodde det handlet om mor også det første året, trodde en stresset mor påvirket barnet på samme måte som en rolig mor påvirker barnet?
Men kanskje omgivelsene og mitt sinn ikke har slik stor betydning som jeg trodde...

Anonymous poster hash: a7ee5...730

[AnonymBruker]

Når BF er hos meg, så er ikke jeg i samme rom som han. Han er "alene" med barnet, men ikke helt alene i huset. Dette er ikke fordi jeg ikke stoler på at han klarer og håndtere barnet, men rett og slett fordi det er nå jeg endelig begynner smått å få morsfølelsen, og jeg kjenner at jeg ikke er komfortabel med at barnefar tar barnet ut eller annet.

Anonymous poster hash: a7ee5...730

Men det handler ikke om deg! Det handler om far og barn. m du ikke takler å dele et barn du MÅ dele så anbefaler jeg psykolog.

Jeg blir så lei av mødre som sier "det gjør vondt i mammahjertet" og alt slikt. Hva så? Det kommer til å gjøre vondt resten av livet. Du vokser inni det.

Hva gjør du når barnefar får 50% omsorg? Den tiden kommer (og bør komme). Enten venner du deg til at denne mannen du ikke liker særlig godt har 50% eierskap til ditt barn, eller så lider du deg gjennom livet. Det er selvsagt ditt valg, men jeg tror nok barnefar her (rettmessig) kjenner på at du holder han unna sitt eget barn. Noe du ikke bør prøve. Hvorfor skulle du det? Selvsagt truer han da med det han kan true med. Ville ikke DU truet han om han tok fra deg barnet og sa du kunne se det når det "passet for han" og bare med han i huset? Og ikke si at det er irrelevant - i det moderne samfunn kan barn få morsmelkerstatning - det trenger ikke deg mer enn han.

Anonymous poster hash: f1713...b35

[AnonymBruker]

Det er jo i utgangspunktet positivt at barnefar ønsker mye kontakt. Hva med å la han ta barnet ut på trilletur e.l. en 2-6 ganger i uka så du får fred, som foreslått over. Da kan du sove, besøke en venninne uten barnet, handle inn mat, gjøre husarbeid etc.

Det er heller ikke positivt for kontakten mellom far og barn at du er til stede. De er far og sønn/datter og trenger alenetid der de kan ble godt kjent med hverandre uten at du svever i bakgrunnen. Det er viktig i en så tidlig fase i livet som mulig. Dette handler jo egentlig ikke om deg, men om barnet. Men du kan altså vinkle det enten negativt (som du velger å gjøre nå) eller positivt (som vil være det beste for dere alle).

Anonymous poster hash: f1713...b35

Hva med de som bor sammen med barnefaren? Skal de forlate huset daglig så far får alenetid med barnet? Det er ikke vanlig.

TS: som de andre sier se på samværet som en pause hvor du kan nyte litt alenetid, men samtidig ikke legg skjul på hvordan du har det, få det frem på en fornuftig måte.

Anonymous poster hash: 95d9b...0c1

[AnonymBruker]

Sliten, lei, og trøtt er pga av BF, ikke babyen eller situasjonen i seg selv.

Så et lignende innlegg her, men der var barnet bare 14 dager.

Jeg har slitt med depresjon i graviditeten pga BF, og gjør det fremdeles. Han stresser og presser slik hun i det andre innlegget jeg kom over gjør.

Barselukene mine var rene helvette, der jeg ikke fikk nyte tiden, slappe av etc fordi barnefar "sto over" meg og forlanget helt urimelige ting. Moren hans på samme måte, meldinger fra samme dag som fødsel, pågår fremdeles om krav, advokater ol.

Jeg er virkelig ikke komfortabel med barnefar pga forholdet mellom oss, og mest pga måten han har håndtert situasjonen frem til nå. Jeg har gitt KLAR beskjed at han må roe ned, for det driver meg sprø når han presser slik han gjør.

Har fra fødsel av gått rundt å bekymret meg for rettsaker, hørt om krav, grini når jeg har ammet, grini når barnet sov, grini uansett. Er helt kokt og tom.

Hadde vært godt å la det gå begge veier, han har samvær, men ut fra hva jeg også finner det som komfortabelt. La det gå rolig og trygt for seg.

De dagene han er hos meg så "glemmer" jeg tiden, "glemmer" når jeg sist maten barnet ol, såpass mye har barnefar sin håndtering av situasjonen påvirket meg.

Derfor er jeg sliten, trist og trøtt, av han, ikke babyen.

Er førstegangs mor, og kjenner jeg har lyst å la ting være trygge, og stabile for barnet når det er så lite, og ikke med konstant stress og "krangling" rundt det.

Når BF er hos meg, så er ikke jeg i samme rom som han. Han er "alene" med barnet, men ikke helt alene i huset. Dette er ikke fordi jeg ikke stoler på at han klarer og håndtere barnet, men rett og slett fordi det er nå jeg endelig begynner smått å få morsfølelsen, og jeg kjenner at jeg ikke er komfortabel med at barnefar tar barnet ut eller annet.

Vet ikke jeg, men jeg trodde det handlet om mor også det første året, trodde en stresset mor påvirket barnet på samme måte som en rolig mor påvirker barnet?

Men kanskje omgivelsene og mitt sinn ikke har slik stor betydning som jeg trodde...

Anonymous poster hash: a7ee5...730

Nevn alt dette til familievernkontroet. En ødelagt barseltid, krav, advokat osv. Få alt frem. Men vær ikke helt i mot at barnefar skal få ha samvær, du må vise at du er en fornuftig person.

Anonymous poster hash: 95d9b...0c1

[AnonymBruker]

Nevn alt dette til familievernkontroet. En ødelagt barseltid, krav, advokat osv. Få alt frem. Men vær ikke helt i mot at barnefar skal få ha samvær, du må vise at du er en fornuftig person.

Anonymous poster hash: 95d9b...0c1

Er IKKE i mot at far skal få samvær, det har han fått fra dag 1. Jeg ønsket virkelig ikke å ha han på sykehuset etter fødselen, men jeg valgte å la han komme, noe som resulterte i at min lykkeligste dag, ble en dag med uvelhet, tristhet og bare en kjip følelse. Så jeg prøver virkelig så godt jeg kan. Dag to måtte jeg kaste ut hans familie, da de faktisk presterte å begynne med snakk om advokat, kontakt ol. Noe jeg ga dem streng beskjed om på forhånd at jeg ikke maktet rett etter fødsel. De var ikke engang ønsket på sykehusets data, men jeg ga dem fremdeles en sjangs.

I barseltiden der jeg skulle få slappet av, nyte det nyfødte barnet var et mareritt. Det er ikke engang en rett far har de første 6 ukene, samvær, men jeg lot han komme, noe jeg angrer veldig på.

Jeg sier ikke at det kun er far sin håndtering av situasjonen som har gjort meg trist, men jeg ga tydelig beskjed at det han drev med og driver med hjelper ikke på mitt humør, og gjør det faktisk værre. Springer fremdeles inn og ut av Amathea og helsestasjoner og snakker om hvordan jeg har det, og takler mamma rollen...så ja, jeg sliter med morsfølelsen, tilknytning og resten av det som skal komme "naturlig".

Vil selvsagt at barnet skal ha pappaen sin i livet sitt, er skilsmissebarn selv, så vet hvor viktig dette er, men er ikke helt enig at det skal gå på bekostning av mitt sinn, og min mulighet til å ta vare på barnet, og syns derfor at det bør finnes en mellomting - han får samvær, men må ta hensyn til hvordan ståa faktisk er, og at det kanskje tar litt lengre tid hos oss enn det gjør hos andre foreldre. I en helt normal tilværelse ville det selvsagt vært annerledes, men nå er saken litt annerledes hos oss, og jeg merker jeg bekymrer meg en del for at jeg skal bli værre om jeg må "presses" til samvær typer jeg ikke er komfortabel med pr dags dato.

Jeg gir han mulighet til å trille barnet et par ganger, når jeg føler jeg er komfortabel med det, ut fra dagens form. Er jeg veldig utenfor så ønsker jeg det ikke, for jeg merker barnet blir stresset av mitt humør senere på kvelden og ved leggetid. Er jeg i god hjørnet så lar jeg han få trille barnet, for da er jeg ikke redd for at barnet skal ha en urolig kveld/leggetid.

Er derfor jeg lurte på om fvernkontoret ser sammenheng mellom alt, og ikke "tvinger" til en avtale som ikke er komfortabel for alle parter.

Tenker selv at barnet har det best med kontakt mellom far generellt, men at det også blir tatt hensyn til mor og hennes evne til omsorg utfra hvordan hun selv har det. Ser ikke helt poenget med å stresse/presse på kun for at barnet skal få være alene med far eller trilles x antall i mnd. Det kommer jo, men i vårt tilfelle noe tregere enn hos andre...

Anonymous poster hash: a7ee5...730

[Gjest Magdalene]

Prøv å tenk på barnets, og ikke bare dine egne behov. Det er viktig for forholdet mellom farlig barn at de har jevnlig samvær helt fra starten av.

Du kan hvertfall ikke komme seinere og klage på en lite deltakende far, som ikke vil bidra noe ekstra etc.

[AnonymBruker]

Er IKKE i mot at far skal få samvær, det har han fått fra dag 1. Jeg ønsket virkelig ikke å ha han på sykehuset etter fødselen, men jeg valgte å la han komme, noe som resulterte i at min lykkeligste dag, ble en dag med uvelhet, tristhet og bare en kjip følelse. Så jeg prøver virkelig så godt jeg kan. Dag to måtte jeg kaste ut hans familie, da de faktisk presterte å begynne med snakk om advokat, kontakt ol. Noe jeg ga dem streng beskjed om på forhånd at jeg ikke maktet rett etter fødsel. De var ikke engang ønsket på sykehusets data, men jeg ga dem fremdeles en sjangs.

I barseltiden der jeg skulle få slappet av, nyte det nyfødte barnet var et mareritt. Det er ikke engang en rett far har de første 6 ukene, samvær, men jeg lot han komme, noe jeg angrer veldig på.

Jeg sier ikke at det kun er far sin håndtering av situasjonen som har gjort meg trist, men jeg ga tydelig beskjed at det han drev med og driver med hjelper ikke på mitt humør, og gjør det faktisk værre. Springer fremdeles inn og ut av Amathea og helsestasjoner og snakker om hvordan jeg har det, og takler mamma rollen...så ja, jeg sliter med morsfølelsen, tilknytning og resten av det som skal komme "naturlig".

Vil selvsagt at barnet skal ha pappaen sin i livet sitt, er skilsmissebarn selv, så vet hvor viktig dette er, men er ikke helt enig at det skal gå på bekostning av mitt sinn, og min mulighet til å ta vare på barnet, og syns derfor at det bør finnes en mellomting - han får samvær, men må ta hensyn til hvordan ståa faktisk er, og at det kanskje tar litt lengre tid hos oss enn det gjør hos andre foreldre. I en helt normal tilværelse ville det selvsagt vært annerledes, men nå er saken litt annerledes hos oss, og jeg merker jeg bekymrer meg en del for at jeg skal bli værre om jeg må "presses" til samvær typer jeg ikke er komfortabel med pr dags dato.

Jeg gir han mulighet til å trille barnet et par ganger, når jeg føler jeg er komfortabel med det, ut fra dagens form. Er jeg veldig utenfor så ønsker jeg det ikke, for jeg merker barnet blir stresset av mitt humør senere på kvelden og ved leggetid. Er jeg i god hjørnet så lar jeg han få trille barnet, for da er jeg ikke redd for at barnet skal ha en urolig kveld/leggetid.

Er derfor jeg lurte på om fvernkontoret ser sammenheng mellom alt, og ikke "tvinger" til en avtale som ikke er komfortabel for alle parter.

Tenker selv at barnet har det best med kontakt mellom far generellt, men at det også blir tatt hensyn til mor og hennes evne til omsorg utfra hvordan hun selv har det. Ser ikke helt poenget med å stresse/presse på kun for at barnet skal få være alene med far eller trilles x antall i mnd. Det kommer jo, men i vårt tilfelle noe tregere enn hos andre...

Anonymous poster hash: a7ee5...730

Joda jeg mente ikke at du ikke ønsker han samvær men du må passe på så ikke familivernkontoret trur at du vil nekte han samvær.

Jeg skjønner deg godt. Klart at barnefar skal ha samvær men han på jo pinadø oppføre seg! Og familien hans har ingenting med deres avtale om samvær å gjøre. Har du møtt noen advokat? Kanskje de bare tuller med deg for å skremme deg for å få deres vilje. Barnefaren høres ut som en idiot som bare krever og krever og ikke klarer å gjøre det alene så han bruker familien sin som sin lille "mafiagjeng". Derfor syns jeg at det er lurt å få frem alt dette for familievernkontoret, så de kan se saken fra din side. Det kan være lurt å frem at du ikke er helt utslitt, selv om det bare er barnefar som sliter deg ut, for da kan de tenke at du kanskje ikke duger som mor.

Barnet skal være i sentrum men BÅDE mor og far skal ta hensyn til hverandre!

Anonymous poster hash: 95d9b...0c1

[AnonymBruker]

Hva med de som bor sammen med barnefaren? Skal de forlate huset daglig så far får alenetid med barnet? Det er ikke vanlig.

TS: som de andre sier se på samværet som en pause hvor du kan nyte litt alenetid, men samtidig ikke legg skjul på hvordan du har det, få det frem på en fornuftig måte.

Anonymous poster hash: 95d9b...0c1

Du kan ikke sammenligne med foreldre som bor sammen. I de aller fleste tilfeller vil det bli alenetid mellom far og barn. Både i korte og lengere stunder. Dessuten vil barnet bli kjent på en annen måte med foreldre det bor sammen med.

Anonymous poster hash: c3316...451

[Amarinda]

Hva med de som bor sammen med barnefaren? Skal de forlate huset daglig så far får alenetid med barnet? Det er ikke vanlig.

TS: som de andre sier se på samværet som en pause hvor du kan nyte litt alenetid, men samtidig ikke legg skjul på hvordan du har det, få det frem på en fornuftig måte.

Anonymous poster hash: 95d9b...0c1

Selvfølgelig får barnefar få tid sammen med barnet alene når mor og far bor sammen. Hvis mor ikke har latt far vært alene med barnet når det er 4 måneder vil jeg si at det er rimelig uansvarlig og egoistisk. Jeg mener dette også gjelder i TS sitt tilfelle, men tenker at det er viktig at dere begge klarer å samarbeide. Hvis du synes det er vanskelig, så må dere sammen finne en måte som fungerer for begge og kommer barnet til gode. Og barnet har, tro det eller ei, godt av å bli kjent med begge to. La han få en sjanse, la han ta med seg barnet på en liten tur. Går det ikke bra, har du i verste fall gode argumenter for å beholde barnet mer hos deg.

Og du har valgt å få barnet med en mann du ikke tåler, da er det desverre sånn at du må finne en måte å forholde deg til han de neste 18 årene, for barnets beste.

[AnonymBruker]

Men det handler ikke om deg! Det handler om far og barn. m du ikke takler å dele et barn du MÅ dele så anbefaler jeg psykolog.

Jeg blir så lei av mødre som sier "det gjør vondt i mammahjertet" og alt slikt. Hva så? Det kommer til å gjøre vondt resten av livet. Du vokser inni det.

Hva gjør du når barnefar får 50% omsorg? Den tiden kommer (og bør komme). Enten venner du deg til at denne mannen du ikke liker særlig godt har 50% eierskap til ditt barn, eller så lider du deg gjennom livet. Det er selvsagt ditt valg, men jeg tror nok barnefar her (rettmessig) kjenner på at du holder han unna sitt eget barn. Noe du ikke bør prøve. Hvorfor skulle du det? Selvsagt truer han da med det han kan true med. Ville ikke DU truet han om han tok fra deg barnet og sa du kunne se det når det "passet for han" og bare med han i huset? Og ikke si at det er irrelevant - i det moderne samfunn kan barn få morsmelkerstatning - det trenger ikke deg mer enn han.

Anonymous poster hash: f1713...b35

Hvis dette havner i en rettsak, så blir det slik at den ene får hovedomsorgen, det blir ikke "dømt" til 50/50 fordeling, for det er det ingen av hverken helsepersonell eller andre forskere som tror er bra, nyere forskning har kommet og disse barna som først "opplevde" det å ha 50/50 begynner å uttale seg. Det er ikke alltid dette er positivt.

Og du, ingen eier barna sine og godt er nå det.

Dessuten så er det inne snakk om at barnet skal ut av hjemmet (altså overnatting e.l.) med barnefaren første året. Og det er ingen terapeuter på et Familievernkontoret som i det hele tatt snakker om 50/50 fordeling før barnet begynner å nærme seg 2-3 år.

Og TS, la de nå komme med disse kravene sine, det er da bare latterlig å skulle begynne med advokater da et barn er 4 måneder. Det første året er mor gjerne den beste, den barnet kjenner best, så det er ingen som sier at mor ikke betyr noenting barnet kan likesågodt bo hos far.

MEN far skal ha samvær, far trenger å komme inn i bildet nå pga tilknytning. Og det beste for barnet er at far er der på dagsamvær (det beste er 1-3 timer flere dag er i uke ). Men det skal være kjente omgivelser for barnet.

Til TS, jeg forstår at situasjonen er vanskelig de deg, men du er nødt til å takle dine problemer med bf på en annen måte. Kanskje det er greit hvis du går til psykolog?

Jeg vet jeg hadde veldig utbytte av å snakke med HS da jeg var i samme situasjon med et yngre barn for ett år siden.

Anonymous poster hash: ed307...81d

[Biloba]

Jeg var 10 år da jeg var trillepike for min nyfødte fetter. Jeg trillet selvsagt i nabolaget og hadde full forståelse for at gråtende baby skulle trilles hjem igjen, jeg skulle ikke styre med den på egenhånd om det ble problemer.

4 mnd etter fødsel er det ikke akseptabelt at far ikke har lov til å trille barnet sitt. Dersom dette vekker så vanskeluge følelser hos deg må du håndtere disse på annet hold, ved å bearbeide dem med helsepersonell eller samtaler med andre, ikke ved å strupe far og barns muligheter for å utvikle et nært forhold. Jeg forutsetter at far ikke er rusmisbruker eller på andre måter kan være til fare for barnet. Mors komfort er ikke ALT barnet trenger, du må slippe far til også.

[AnonymBruker]

Du må vokse opp, og innse at dette handler ikke om deg.

Dere må holde dere til en fast samværsavtale. Du har valgt å få barn med han, og om 8 måneder kan han kreve overnatting, og selvfølgelig vil han få det om han er en god mann! (Om du ikke liker han, syns han er vanskelig å samarbeide med er ikke relevant)...

At du har hatt ditten og datten er heller ikke relevant! Du har valgt å få dete barnet, ergo så må du åpne døren for han og slippe han inn. Du må bare! Det handler ikke om deg, det handler om barnet, oog da må du svelge mange kameler.

Anonymous poster hash: f2a14...693