Ville du ha orket kronisk syk og arb.løs mann?

[AnonymBruker]

Har en perifer venninne som har nylig født og hun er sammen med en arbeidsløs mann med kronisk slitenhet/syk/utbrent men han vurderer SYSLAB.

Hadde dere klart det, trett mann som alltid er hjemme og som ikke har inntekt annet enn oppsparte midler?

Jeg hadde blitt sprø og ikke taklet det...synes synd på dem!

Anonymous poster hash: d44dc...3b3

[AnonymBruker]

Nei det hadde jeg aldri klart

Anonymous poster hash: e5641...3b0

[AnonymBruker]

Hadde nok klart det om jeg var veldig glad i ham, men helt uten noen form for inntekt er det ganske ille og vil tære mye på et forhold. Da skal man virkelig være glad i vedkommende. Min kronisk syke mann har i det minste AAP.

Anonymous poster hash: 26b58...e2b

[Anglofil]

Vel, man kan ikke vite hva som skjer på forhånd, livet kan snu uventet og ting kan skje. Jeg kan ikke med sikkerhet si "ja, det kunne jeg klart" fordi hver og en situasjon er unik. Jeg har derimot selv opplevd det, forholdet og jeg overlevde, selv om det var tungt. Jeg lærte om ikke annet veldig mye om meg selv, og forholdet gikk gjennom en skikkelig prøvelse.

Har jeg et ønske om å oppleve det igjen? Nei. Overhodet ikke. Kommer jeg til å kjempe om jeg opplever noe slikt igjen? Ja, absolutt. Kommer jeg og forholdet til å holde ut? Aner ikke. Tiden vil vise.

Mvh Yvonne

Endret 6. oktober 2013 av Yvonne

[AnonymBruker]

Hvorfor får han ikke hjelp fra NAV? Jeg hadde blitt gal. Men jeg hadde ikke dumpa han på stedet, hadde jo selvsagt prøvd å få det til, men dersom han var helt uten futt og helt uten hjelp i hadde jeg følt han som en belastning i stedet hjelp.

Anonymous poster hash: 1c506...bc0

[Gjest Faerunpedia]

Aldri, dersom et forhold kun blir en belastning blir jeg heller singel.

[AnonymBruker]

Kjærlighet har ikke slike grenser, i alle fall ikke for min del. Jeg er selv kronisk syk og går på AAP, så det hadde kanskje blitt litt tungvindt med to syke sammen - men det hadde ikke hindret meg i å være sammen med en mann jeg elsket. Jeg hadde også blitt litt lei meg dersom en mann likte meg, men ikke ville være sammen med meg på grunn av sykdommen min. Jeg er jo meg selv, jeg er ikke diagnosene mine.

Anonymous poster hash: a3571...f3c

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det bare er vanskelig for den som ikke er syk, men også den som er syk. Fordi det er jo den som går syk hele tiden og ikke orker noen ting og sitter md skyldfølelse hele tiden. Men uansett, det er nok utrolig vanskelig for de som har det sånn. Sliter nok mye på forholdet dems.

Anonymous poster hash: 36deb...a63

[Gjest BettyBoop]

Stygt å si det men det hadde ikke jeg klart. Hadde hatet å måtte være den sterke

[Gjest Kaffelattn]

Jeg hadde ikke klart det...høres utrolig slitsomt og nedtrykkende ut. Leste om hun tidligere vertinnen TV-Solfrid og i deres forhold jobber ingen og begge er syke. Grusomt.

[AnonymBruker]

Jeg tror verken menn eller kvinner ønsker og være sammen med noen som er kronisk syke og arbeidsløse

Det er kanskje noen som gjør det. Men de fleste ville ikke gjort det.

Anonymous poster hash: 456a1...796

[Yesterday]

Ikke hvis han var ufør og syk før vi møttes,, da hadde det ikke blitt noe mellom oss. Før hadde jeg nok tenkt at kjærligheten slår alt men nå som jeg har hatt min første samboer en stund så er jeg veldig glad for at han ikke er syk og har elendig økonomi. Men om det plutselig skjer en ulykke eller noe som gjør han kronisk syk og ufør så hadde jeg neppe dumpet han, elsker han og han er far til mitt barn.

Men hvem ønsker å dele livet sitt med en syk person? Ingen, men i blant så må man ta valget.

[Gjest Conradine]

Hvis mannen min hadde blitt syk og ufør så hadde jeg selvsagt fortsatt ekteskapet vårt. Vi lovet hverandre å elske hverandre i gode og vonde dager og det står jeg selvsagt ved ennå - 26 år etter at vi giftet oss.

Men jeg kunne neppe innledet et seriøst forhold til en person som ikke jobbet - det er for meg en helt annen sak. Noe av det jeg respekterer mannen min mest for er hans utrolige arbeidskapasitet, at alle alltid kan stole på at han stiller opp enten det er meg, barna, familie, venner eller arbeidsgiver ... han sier aldri nei, syter og klager aldri og er omtrent aldri syk.

[Brimi]

Jeg var syk da jeg ble sammen med kjæresten min. Nå har vi vært sammen i over 2 år og bodd sammen over 1 år. Klart vi har det vanskelig noen ganger med tanke på hvor lite jeg orker. Men vi har alltid kommet fram til løsninger.

Men jeg kan se at det ville blitt litt problematisk hvis begge hadde vært syke. Jeg hadde ihvertfall prøvd:)

[Gjest Daenerys]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Daenerys, mod.

[AnonymBruker]

Noe av det jeg respekterer mannen min mest for er hans utrolige arbeidskapasitet, at alle alltid kan stole på at han stiller opp enten det er meg, barna, familie, venner eller arbeidsgiver ... han sier aldri nei, syter og klager aldri og er omtrent aldri syk.

Høres veldig ut som han kommer til å bli utbrent en gang med den beskrivelsen der. Stiller du da opp for ham like mye som han har stilt opp for deg?

Anonymous poster hash: 42083...038

[Majott]

Jeg er selv ufør, men har en god uføretrygd og i tillegg en forsikring som gir meg utbetaling hver mnd. Jeg vet at min mann ikke har det dårlig med meg, det ser jeg godt i hverdagen vår. En kan fortsatt gi hverandre det som trengs i et forhold, selv om den ene parten er syk og ute av jobb. En kan fortsatt delta på det som trengs for å gi forholdet gode minner og mer å leve på.

Men jeg føler veldig på dette selv. Ikke dette med økonomi, ettersom jeg bidrar godt der. Men det å ha noe å gå til i hverdagen selv, å ha kolleger og et arbeidsmiljø.

Nå er ikke min sykdom noe min mann merker så mye til, ettersom jeg kan skjule endel. Jeg har en stor nakkeskade, men det påvirker ikke vår hverdag i særlig grad. Vi har ikke barn, og jeg kan fint holde meg i ro uten at det går utover forholdet om jeg har smerter. Han kommer hjem til ferdig middag, og slipper å forholde seg til husarbeid i hverdagene. Sånn sett har vi et "50-tallsforhold", uten at mannen har bedt om det. Men det funker for oss.

Da vi ble sammen, var jeg yrkesaktiv, og jeg hadde en god lederjobb. Så det var det han gikk inn i. Han har ikke hatt problemer med å tilpasse seg, annet enn at han har følt endel (empati og omsorg) på at jeg hadde/har endel smerter, og min sorg fordi jeg måtte slutte å jobbe. Det er en sorg for de fleste som må slutte å jobbe. En mister så mye da.

Jeg ser ikke på meg selv som noe dårlig valg av partner, selv om jeg er syk og ikke kan jobbe, Jeg har en egen inntekt (den er ikke så aller verst), jeg er oppegående mentalt, og jeg er fungerende i hverdagslivet.

[AnonymBruker]

Hvis mannen min hadde blitt syk og ufør så hadde jeg selvsagt fortsatt ekteskapet vårt. Vi lovet hverandre å elske hverandre i gode og vonde dager og det står jeg selvsagt ved ennå - 26 år etter at vi giftet oss.

Men jeg kunne neppe innledet et seriøst forhold til en person som ikke jobbet - det er for meg en helt annen sak. Noe av det jeg respekterer mannen min mest for er hans utrolige arbeidskapasitet, at alle alltid kan stole på at han stiller opp enten det er meg, barna, familie, venner eller arbeidsgiver ... han sier aldri nei, syter og klager aldri og er omtrent aldri syk.

Høres bra ut med en så kapabel samboer, men uten å være negativ så er det gjerne slike personer som står i mest fare for å bli utbrent og en del blir det. Det er mange av de som aldri klager og bare står på uansett som plutselig en dag møter veggen.

Anonymous poster hash: 0f439...351

[Gjest Conradine]

Høres bra ut med en så kapabel samboer, men uten å være negativ så er det gjerne slike personer som står i mest fare for å bli utbrent og en del blir det. Det er mange av de som aldri klager og bare står på uansett som plutselig en dag møter veggen.

Anonymous poster hash: 0f439...351

Det er selvsagt en fare, og den er jeg veldig klar over.

Men noen personer bare ER sånn, det nytter ikke å forandre dem ... de trives best ved å stå på fra morgen til kveld. Og jeg tror faktisk at den typen som han er vil få en redusert livsverdi av å jobbe mindre, begynne å si mer nei osv ... Men det er klart at det er et faresignal når man lar være å gå til legen fordi man er redd for å bli sykemeldt.

[Gjest Conradine]

Høres veldig ut som han kommer til å bli utbrent en gang med den beskrivelsen der. Stiller du da opp for ham like mye som han har stilt opp for deg?

Anonymous poster hash: 42083...038

Hvis du leser innlegget mitt så ser du at jeg stiller opp for ham uansett.

Vi er gifte og har lovet hverandre å holde sammen i gode og dårlige dager ... Det har vi gjort i 26 år og jeg vet at jeg hadde blitt hos ham om han hadde blitt syk eller ufør ... han er en så stor del av mitt liv, han er mine barns far og min aller beste venn på jord .... hadde jeg mistet ham så hadde jeg mistet mye.