Venninne - jeg vil hyle av frustrasjon!

[AnonymBruker]

Jeg har en veldig god venninne, som jeg har kjent i 5 år. Vi møttes i studietiden, og har så og si vært bestevenner siden da. Nå er vi begge i utlandet og studerer, i hver vår kant av verden så vi snakkes som regel via skype eller facebook, så jeg ser henne i daglig, men likevel gjør hun meg gal til tider!

Jeg vet ikke om det er jeg som ser dette veldig ensidig, og ikke klarer å se hennes side, så derfor spør jeg.

Tingen er, at hver eneste dag er det noe galt. Enten så vet hun ikke om hun skal sitte hjemme eller om skal gå på biblioteket å lese, eller så vet hun ikke om hun vil ta en kopp kaffe med han som inviterte henne ut.

Feks. når jeg foreslår at ja kanskje du bør dra på biblioteket så får du lest, slår hun tilbake med; Jaaaa men her hjemme har jeg jo mat, og jeg kan sitte varmt og godt og lese. På biblioteket er det så kaldt....

Eller om jeg sier: Jeg vet ikke, du kan jo ta en kopp kaffe med han og se hva han sier, så svarer hun: Joo men jeg vet ikke. Han er så merkelig, og jeg synes det er så rart at han spurte da..

Og sånn er det med alt! Og da mener jeg absolutt alt vi snakker om. Hun spør meg om råd, men når jeg kommer med forslag så sier hun alltid det motsatte. Sier jeg meg enig, så endrer hun mening. Sist gang var det med prevensjon, hun hadde ikke brukt kondom. Så sa jeg at hun burde bare ha en pakke liggende hjemme eller i en veske hun bruker ofte på byen, så har hun det med uansett. Men da var det nei men hun hadde jo aldri sex! Så kommer det dagen etter en angst melding om at hun må kjøpe angrepille, får hun kjøpt det her??

Så har hun hatt problemer med dem hun bor med, internett funker ikke hjemme så hun er på mobilen. Også har nøkkelen til vaskekjelleren forsvunnet. De ble enige om å ha et husmøte for å snakke om rutiner og osv, men når hun kommer hjem idag er ingen av dem hjemme. Så skriver hun til meg, akk nå er jo ingen her! og jeg må få vasket...Det er så irriterende!

Når jeg foreslår at hun kan sende en melding og spørre hvor de er, så svarer hun at nei, hun vil ikke skape dårlig stemning, og at de kommer jo sikkert hjem. Hvis ikke sender hun en melding i morgen så er hun.

Jeg forstår bare ikke hvorfor hun motsier alt jeg kommer med, når hun først spør etter råd?? Og kjenner jeg henne rett så får jeg en ny melding i morgen om at hun ennå ikke har fått vasket og hva skal hun gjøre.

Dette har pågått det siste året, og jeg har seriøst lyst å skrike av frustrasjon fordi jeg forstår ikke hva hun vil av meg? Kommer jeg med råd, så nei hun gjør det motsatte. Spør hun meg om mine råd så nei hun synes ikke det. Noen ganger svarer jeg bare kort fordi jeg faktisk blir gretten..

Er det bare meg?

Anonymous poster hash: 4a1a9...fb7

[AnonymBruker]

Jeg hadde svart "Nei, så hvorfor spør du meg om råd da?"

Anonymous poster hash: a74e5...eb9

[AnonymBruker]

Jeg har en veldig god venninne, som jeg har kjent i 5 år. Vi møttes i studietiden, og har så og si vært bestevenner siden da. Nå er vi begge i utlandet og studerer, i hver vår kant av verden så vi snakkes som regel via skype eller facebook, så jeg ser henne ikke daglig, men likevel gjør hun meg gal til tider!

Anonymous poster hash: 4a1a9...fb7

Glemte et ord der, vi ses ikke daglig.

TS

Anonymous poster hash: 4a1a9...fb7

[AnonymBruker]

Hun virker usikker på seg selv.

Anonymous poster hash: 21cf5...1ee

[AnonymBruker]

Hun virker usikker på seg selv.

Anonymous poster hash: 21cf5...1ee

No shit, Sherlock

Anonymous poster hash: 6bb0f...3b0

[AnonymBruker]

Hun virker usikker på seg selv.

Anonymous poster hash: 21cf5...1ee

Jeg har aldri tolket henne som usikker, men kanskje hun er det?

Hun er populær hos guttene, får stort sett alle jobber hun søker på (hun er veldig flink i det hun gjør, så skulle tro hun var litt selvsikker?), har alltid vært med i mange organisasjoner, har mange venner. En sosial sommerfugl med andre ord.

Anonymous poster hash: 4a1a9...fb7

[AnonymBruker]

Jeg hadde svart "Nei, så hvorfor spør du meg om råd da?"

Anonymous poster hash: a74e5...eb9

Jeg vil ikke såre henne akkurat, men det er altså ikke bare meg her. Det er hun som spør og aldri vil ta imot rådene?

TS

Anonymous poster hash: 4a1a9...fb7

[Freaky Fly]

Hmm. Skjønner godt hva du mener, og jeg tenker at dette kanskje er noe hun rett og slett ikke tenker over? Dersom dere er gode venner og har et godt forhold til vanlig er det jo litt rart om hun gjør det med vilje. Så kanskje det er noe du kan ta opp med henne, og si at du opplever det sånn? Kanskje litt enklere om hun tenker over det selv

Jeg hadde en uvane med å avbryte andre, men var ikke klar over det. Når jeg ble gjort oppmerksom på det var det enklere å tenke over det, jeg vil jo ikke være uhøflig, irriterende eller uhyggelig med vilje!

[minister-mio]

Hun bare konverserer...?

[tingeling]

Du kan jo evt stille kontraspørsmål i stedet for å gi henne råd? " hva tenker du selv da?"

[AnonymBruker]

Hmm. Skjønner godt hva du mener, og jeg tenker at dette kanskje er noe hun rett og slett ikke tenker over? Dersom dere er gode venner og har et godt forhold til vanlig er det jo litt rart om hun gjør det med vilje. Så kanskje det er noe du kan ta opp med henne, og si at du opplever det sånn? Kanskje litt enklere om hun tenker over det selv

Jeg hadde en uvane med å avbryte andre, men var ikke klar over det. Når jeg ble gjort oppmerksom på det var det enklere å tenke over det, jeg vil jo ikke være uhøflig, irriterende eller uhyggelig med vilje!

Jeg har irritert meg lenge over det, fordi det virker som om hun spør om råd og deretter bare avfeier alt. MEN jeg vet jo ikke om det er noe jeg innbiller meg eller om hun rett og slett ikke er klar over det selv! Derfor spør jeg her og nå før jeg kommer med et unødvendig utbrudd mot henne

Hvordan bør jeg spørre henne? Jeg er litt i villrede på hvordan jeg skal legge det frem?

Hun bare konverserer...?

Jo det kan være det, men det har bare ikke føltes slik!

Du kan jo evt stille kontraspørsmål i stedet for å gi henne råd? " hva tenker du selv da?"

Det var en måte å gjøre det på! Kan prøve det og se hva som skjer.

TS

Anonymous poster hash: 4a1a9...fb7

[AnonymBruker]

Liker å være kronisk ambivalent, kanskje? Føler seg tom innvendig og fyller det opp med å tvile på alt og diskutere sine tvil med alle? Bortskjemt på suksess og nå sjelelig retningsløs?

Anonymous poster hash: 11c3d...e18

[AnonymBruker]

Min respons til slike er: "First world problems :)" Vanskelig å bli sur på det, fordi det er jo sant.

Så fremt de ikke selv ironiserer over det selv først, da sier jeg vanligvis "Ja, hardt liv!".

Men jeg lytter faktisk interessert til mine nærmeste venners hverdagsproblemer, så lenge de kommer sjelden og oppleves som et faktisk problem for dem i øyeblikket. Jeg har ei venninne som nesten aldri klager, som er positiv og som alltid stiller opp for andre og ser etter løsninger. En gang sendte hun meg tidenes rant-e-post om en fyr som spiste knekkebrød på biblioteket. Hun er vanligvis den som aldri irriterer seg over småting hos andre, merker ikke folk som snufser etc., men hun var så sliten og stresset og plutselig rant begeret over. Det var fantastisk for meg å se at det var et lite knekkebrød som var den utløsende årsaken. Men dette er jo ikke noe som skjer hver dag, da hadde jeg bare skrevet noe småfrekt tilbake til henne. Hvis det er helt åpenbare løsninger på problemet sier jeg "enten så gjør du A som er det lureste, eller så gjør du B og tar konsekvensene, du vet jo at A er det riktige her." og da gidder jeg ikke høre noe mer mas. Nå høres jeg streng ut, men jeg er utrolig nok kjent som en god og fordomsfri lytter blant mine venninner. :D Jeg har bare oppdratt dem bra.

Anonymous poster hash: a1bd1...b11

[Gamerfrue]

Shit, du kommer til å kjenne deg så sinnsykt godt igjen i denne:

http://www.youtube.com/watch?v=-4EDhdAHrOg

[AnonymBruker]

Må bare smette inn en liten ting...

Har ei venninne som selv tror hun er sånn at hun må høre på alle andre som klager.

HVER gang jeg møter denne venninna ser hun nesten ikke på meg en gang. Hun smiler ikke, og hilser ikke. Det er rett på klaginga med en gang. Vondt her og der, typen er dum, bussen var for sen, noe har gått i stykker, hun har glemt noe og dessuten har hun kranglet med moren sin. Noe er det alltid, men hun hører ikke seg selv... Hun hører bare de andre.

Anonymous poster hash: 11c3d...e18

[AnonymBruker]

Nå er jeg ikke sikker på om jeg forstår situasjonen rett, men er det slik at hun spør om råd? Hvis hun ikke spør direkte om forslag og råd, bare la vær å gi henne forslag og råd. Du vet jo at hun kommer til å være uenig uansett. Si heller åja o.l., og fortell henne noe annet. Så det er nå mitt tips.

Jeg er selv klar over at jeg kan være litt som venninnen din, (jeg klager ikke på den måten), men hvis jeg gjør det en gang, og jeg får råd og forslag er jeg ofte ikke enig. Irriterende egenskap, men det kommer helt an på humøret mitt. Hvis jeg ikke spør om råd så vil jeg heller ikke ha det. Jeg blir kanskje uenig pga jeg ikke ba om forslag og vil egentlig ikke gjøre noe som helst med situasjonen. Jeg vet ikke, for jeg er egentlig ikke sånn nå. Var mer før når jeg var litt deprimert og hadde for vane å klage og syte. Sier ikke at venninnen din er deprimert, men hun kan ha fått en vane for å klage hele tiden. Kanskje hun er lat og ikke gidder å gjøre noe som helst, men at hun unnskylder seg for det hele tiden, selvom hun ikke trenger det. Vet ikke, bare en idé.

Håper det ordner seg, må være utrolig slitsomt

Anonymous poster hash: 5d553...ba3

[Gjest Lincoln]

Det er bare til å påpeke det hver gang, så slutter hun nok å spørre etterhvert, eller så blir hun oppmerksom på det. Eller så sier du bare "gjør som du vil" hver gang. Det er faktisk ikke verre enn det.

Har en kompis som er lignende, og jeg har lært meg at det er mitt eget ansvar om jeg lar meg irritere av ham eller ikke.

[AnonymBruker]

Min respons til slike er: "First world problems :)" Vanskelig å bli sur på det, fordi det er jo sant.

Så fremt de ikke selv ironiserer over det selv først, da sier jeg vanligvis "Ja, hardt liv!".

Men jeg lytter faktisk interessert til mine nærmeste venners hverdagsproblemer, så lenge de kommer sjelden og oppleves som et faktisk problem for dem i øyeblikket. Jeg har ei venninne som nesten aldri klager, som er positiv og som alltid stiller opp for andre og ser etter løsninger. En gang sendte hun meg tidenes rant-e-post om en fyr som spiste knekkebrød på biblioteket. Hun er vanligvis den som aldri irriterer seg over småting hos andre, merker ikke folk som snufser etc., men hun var så sliten og stresset og plutselig rant begeret over. Det var fantastisk for meg å se at det var et lite knekkebrød som var den utløsende årsaken. Men dette er jo ikke noe som skjer hver dag, da hadde jeg bare skrevet noe småfrekt tilbake til henne. Hvis det er helt åpenbare løsninger på problemet sier jeg "enten så gjør du A som er det lureste, eller så gjør du B og tar konsekvensene, du vet jo at A er det riktige her." og da gidder jeg ikke høre noe mer mas. Nå høres jeg streng ut, men jeg er utrolig nok kjent som en god og fordomsfri lytter blant mine venninner. :D Jeg har bare oppdratt dem bra.

Anonymous poster hash: a1bd1...b11

Tips til hvordan jeg skal oppdra denne?

Ja det er sant, hun er faktisk den eneste jeg kjenner som det alltid og jeg mener alltid type hver dag er noe som ikke er hm... vet du jeg vet ikke om jeg skal sitte her eller gjøre det. Og jeg får til og med meldinger av henne med spørsmål om hva hun bør gjøre, når jeg ikke er påloget på facebook.

Shit, du kommer til å kjenne deg så sinnsykt godt igjen i denne:

http://www.youtube.com/watch?v=-4EDhdAHrOg

Må bare smette inn en liten ting...

Har ei venninne som selv tror hun er sånn at hun må høre på alle andre som klager.

HVER gang jeg møter denne venninna ser hun nesten ikke på meg en gang. Hun smiler ikke, og hilser ikke. Det er rett på klaginga med en gang. Vondt her og der, typen er dum, bussen var for sen, noe har gått i stykker, hun har glemt noe og dessuten har hun kranglet med moren sin. Noe er det alltid, men hun hører ikke seg selv... Hun hører bare de andre.

Anonymous poster hash: 11c3d...e18

Som nevnt over er hun den eneste jeg kjenner som faktisk er slik, og hun har heller ikke vært sånn hele tiden det er først det siste året jeg har merket det! Og det er noe hver eneste dag. Kan være hun rett og slett ikke er klar over at det er slik hun kommer frem?

Nå er jeg ikke sikker på om jeg forstår situasjonen rett, men er det slik at hun spør om råd? Hvis hun ikke spør direkte om forslag og råd, bare la vær å gi henne forslag og råd. Du vet jo at hun kommer til å være uenig uansett. Si heller åja o.l., og fortell henne noe annet. Så det er nå mitt tips.

Jeg er selv klar over at jeg kan være litt som venninnen din, (jeg klager ikke på den måten), men hvis jeg gjør det en gang, og jeg får råd og forslag er jeg ofte ikke enig. Irriterende egenskap, men det kommer helt an på humøret mitt. Hvis jeg ikke spør om råd så vil jeg heller ikke ha det. Jeg blir kanskje uenig pga jeg ikke ba om forslag og vil egentlig ikke gjøre noe som helst med situasjonen. Jeg vet ikke, for jeg er egentlig ikke sånn nå. Var mer før når jeg var litt deprimert og hadde for vane å klage og syte. Sier ikke at venninnen din er deprimert, men hun kan ha fått en vane for å klage hele tiden. Kanskje hun er lat og ikke gidder å gjøre noe som helst, men at hun unnskylder seg for det hele tiden, selvom hun ikke trenger det. Vet ikke, bare en idé.

Håper det ordner seg, må være utrolig slitsomt

Anonymous poster hash: 5d553...ba3

Jeg trodde i starten at hun spurte om råd, men hun skyter jo ned hvert eneste forslag jeg kommer med Det blir alltid det motsatte, uansett hva det måtte være. Og det blir litt slitsomt i lengden når jeg prøver etter beste evne å hjelpe henne, men så bare bli møtt med neiiiii det går ikke fordi a, b,c og d. Og så er det kanskje ikke en gang gode grunner til at det ikke skal fungere. Dermed blir jeg litt frustrert da jeg bruker en del tid på å snakke med henne hver eneste dag, også vil hun ikke (?) ha min hjelp?

Når hun begynner og jeg er sliten eller bare orker ikke, svarer jeg sent eller så skifter jeg samtaleemne, men kan jo ikke gjøre det hele tiden.

Det er bare til å påpeke det hver gang, så slutter hun nok å spørre etterhvert, eller så blir hun oppmerksom på det. Eller så sier du bare "gjør som du vil" hver gang. Det er faktisk ikke verre enn det.

Har en kompis som er lignende, og jeg har lært meg at det er mitt eget ansvar om jeg lar meg irritere av ham eller ikke.

Jeg tror jeg prøver på det, men jeg vil ikke høres slem ut. Eller frekk med henne. Hun er tross alt en av de bestevenninne jeg har, hun har bare blitt litt irriterende det siste året

TS

Anonymous poster hash: 4a1a9...fb7

[Cordelia]

Høres en smule uselvstendig ut. Begynner hun å få hjemlengsel tro? Trenger mor litt mer i nærheten. Kan være hun føler seg veldig alene i verden akkurat nå og søker noe kjent. Men uansett er det jo hennes ansvar å komme seg gjennom denne tiden. Hun må bli voksen rett og slett.