Hvorfor holder de sammen?

[tunaen]

Milliondollar-spørsmålet, som det er mulig at bare en singel person kan finne på å spørre: Hvis et forhold skranter, og er dårlig, og man ikke lenger gjør ting sammen, og den andre(eller begge?!) kanskje søker etter spenning på andre fronter: HVORFOR holder sånne par sammen?

Jeg kan bare ikke skjønne det. Det må jo være myye bedre å slå opp, og være åpen for å finne kjærlighet og lykke enn å være låst fast i et mønster, i et liv, som man ikke tilsynelatende vil ha...?

[plix]

Økonomi, trygghet, lang historie sammen, barn. De grunner jeg kommer på..

[AnonymBruker]

Milliondollar-spørsmålet,

Har noen, noen gang vunnet på et sånt spørsmål? I så fall hvem utbetalte pengene og må man betale skatt av dem?

Anonymous poster hash: bdf29...631

[plix]

Har noen, noen gang vunnet på et sånt spørsmål? I så fall hvem utbetalte pengene og må man betale skatt av dem?

Anonymous poster hash: bdf29...631

Hehe

[tunaen]

Gratulerer AnonymBruker, du vant nettopp prisen for beste unødvendig flisespikkeri. Morra di må være stolt

[AnonymBruker]

Fellea venner og at man har et godt forhold til hverandres familie spiller nok ofte inn. Felles bosted og historie også sammen med at man ikke vil gi opp drømmen om "hvordan det egentlig en gang skulle bli"

Anonymous poster hash: c7120...3e6

[Gakkepus]

Milliondollar-spørsmålet, som det er mulig at bare en singel person kan finne på å spørre: Hvis et forhold skranter, og er dårlig, og man ikke lenger gjør ting sammen, og den andre(eller begge?!) kanskje søker etter spenning på andre fronter: HVORFOR holder sånne par sammen?

Jeg kan bare ikke skjønne det. Det må jo være myye bedre å slå opp, og være åpen for å finne kjærlighet og lykke enn å være låst fast i et mønster, i et liv, som man ikke tilsynelatende vil ha...?

Grunnen til at det er saa mange som holder sammen, til tross for de negative faktorene du har ramset opp ovenfor, er paa grunn av tryggheten. De vet hva de har, de vet hva de faar og de vet hva de kan forvente seg. Og, sist men ikke minst, det er mange som er redd for aa angre seg med tiden og innse at det er ingen vei tiltake til det som var.. Dessverre nok, er det ofte tilfellet, at frykten for det ukjente, holder mange igjen. Meningslost? Absolutt, men ikke saa veldig unormalt heller..

[AnonymBruker]

I tillegg til alle de andre grunnene som er nevnt, tror jeg de fleste også har gode dager i sine forhold, alt er ikke bare elendighet. Disse gode tidene gjør at man fortsetter å holde sammen. Dessuten har man sin bekjentskapskrets, sine jobber, barn, felles eiendom, og det er ikke alltid man går til en lysende og flott fremtid om man bryter ut heller. Mange er nok redd for å angre, det er en tøff avgjørelse å skulle bryte et etablert samliv.

Men en del går jo fra hverandre, da har det vel gått så langt at man ikke ser annen utvei.

Anonymous poster hash: 8254b...07a

[AnonymBruker]

Jeg sitter i det akkurat nå. Mange tanker om å gå ut av forholdet, men jeg er redd. Rett og slett. Hva kommer etterpå? Hvor skal jeg bo? Vil jeg finne en? Er jeg egentlig bare kravstor, mannen er flott, men jeg har et syn på kjærligheten som er urealistisk? Vil jeg bli lykkeligere?

Jeg er fullt klar over at alle spørsmålene er egoistiske.

Anonymous poster hash: 6f54e...1f8

[AnonymBruker]

Jeg tror det er pga tryggheten. Vi har alle hverdagsrutiner og vet hva vi gjør hver dag. Når man ikke har rutiner, får man angst pga vi mister tryggheten. Altså, tenk deg at du har en kjæreste og du er dermed vant til en hverdag sammen med h*n. Hva om dere slår opp? Da mister man kontroll, man mister rutinene. Dette skaper angst, og vi mennesker har et instinkt der vi gjør alt for å hindre at angst tar kontroll over oss. (Er psykologistudent, lærte akkurat om dette).

Hverdagen blir plutselig annerledes og man mister trygghetsfølelsen.

Anonymous poster hash: 1b53e...d88

[AnonymBruker]

Jeg kommer ganske enkelt ikke til å greie meg alene.

Anonymous poster hash: 873a0...a85

[Havbris]

Desverre er mange som ikke tar tak i problemene sine og oppsøker familievernkotor og samlivskurs. Forhold bgygger på god kommuikasjon, og når den svikter får det konsekvenser for en rekke andre områder i felleskape. Samlivskurs burde være en start på et samliv.

Endret 6. oktober 2013 av Havbris

[AnonymBruker]

Jeg sitter i det akkurat nå. Mange tanker om å gå ut av forholdet, men jeg er redd. Rett og slett. Hva kommer etterpå? Hvor skal jeg bo? Vil jeg finne en? Er jeg egentlig bare kravstor, mannen er flott, men jeg har et syn på kjærligheten som er urealistisk? Vil jeg bli lykkeligere?

Jeg er fullt klar over at alle spørsmålene er egoistiske.

Anonymous poster hash: 6f54e...1f8

Her også. For meg er det mest redselen for å begynne på nytt igjen. Samboer og jeg kjenner hverandre ut og inn, og alle de rare tingene jeg gjør vet han av, og jeg har lært å leve med de rare tingene han gjør Det å skulle bli kjent med noen igjen, og gå gjennom hele den prosessen en gang til en skremmende! Man blir jo ikke yngre heller!

Anonymous poster hash: 22e56...2a6

[AnonymBruker]

Redsel for å bli alene.

Dette er de samme menneskene som hopper rett inn i noe nytt når sjansen byr seg, og de samme som rir flere hester samtidig.

Det er også de samme som sitter igjen deprimerte og ulykkelige når de er for gamle til å finne en ny. Fordi de aldri har lært å fungere alene.

Anonymous poster hash: d39b9...2f2

[AnonymBruker]

Kanskje de venter på det riktige tidspunktet til å bryte ut? Kjenner et par som er på vei ifra hverandre, de må få noen ting på plass før de kan ta det fulle steget hver til sitt. Det er hva som heter: livet.

Anonymous poster hash: 3a0d0...c38

[Gjest Faerunpedia]

Redsel for å bli alene.

Dette er de samme menneskene som hopper rett inn i noe nytt når sjansen byr seg, og de samme som rir flere hester samtidig.

Det er også de samme som sitter igjen deprimerte og ulykkelige når de er for gamle til å finne en ny. Fordi de aldri har lært å fungere alene.

Anonymous poster hash: d39b9...2f2

Når er man for gammel til å finne en ny?

[AnonymBruker]

Jeg kommer ganske enkelt ikke til å greie meg alene.

Anonymous poster hash: 873a0...a85

Er du så usikker på deg selv at du ikke klarer deg uten en mann? Det er jo bare trist!

Anonymous poster hash: f30a0...dc2

[flicka]

Jeg sitter i det akkurat nå. Mange tanker om å gå ut av forholdet, men jeg er redd. Rett og slett. Hva kommer etterpå? Hvor skal jeg bo? Vil jeg finne en? Er jeg egentlig bare kravstor, mannen er flott, men jeg har et syn på kjærligheten som er urealistisk? Vil jeg bli lykkeligere?

Jeg er fullt klar over at alle spørsmålene er egoistiske.

Anonymous poster hash: 6f54e...1f8

Samme her.

Det er vanskelig å vite om det vil bli noe bedre etter dette. I tillegg til de spørsmålene ovenfor, kommer jeg til å angre? Blir det for tungt når jeg ser at han finner seg nye jenter?

[AnonymBruker]

Btw, jeg skal også ut av mitt forhold. Trist som faen, men jeg må bare.

Anonymous poster hash: 3a0d0...c38

[AnonymBruker]

Det er jo ikke sånn at man nødvendigvis må eller bør gå fra hverandre selv om forholdet er dårlig en stund - men en må ta tak i ting sammen og med riktig innstilling, ikke resignere ved å la være å snakke sammen og ved å oppsøke andre... Om en likevel ikke finner noen løsning og ikke klarer å gå fra hverandre er det vel mye på grunn av den tryggheten man har (eller tror man har). Man vet ikke hva man går til, man tror kanskje ikke man kan få det bedre i et annet forhold eller alene og barn, materielle ting osv kan føles som så kompliserende faktorer at man ikke orker å bryte opp.

Nå har jeg bare vært med på brudd uten så store bindinger til hverandre, et samboerskap hvor vi ikke eide noe særlig sammen eller hadde barn sammen, og kortere forhold hvor vi ikke har bodd sammen. Og jeg har brukt lang tid på å komme fram til at brudd faktisk var det beste valget, selv i tilfeller hvor forholdet egentlig aldri var særlig bra. I det ene tilfellet trodde jeg nok at jeg ikke kom til å fungere bedre i et annet forhold (at jeg var ustabil, kravstor og irrasjonell... et resultat av en superego eks... i neste forhold var jeg harmonisk og snill, og rasjonell selv da jeg fikk ganske drøye fakta på bordet). I et annet tilfelle håpet jeg at vi kunne komme tilbake til den fasen da alt føltes lett, bra og riktig og jeg lå på sofaen og drømte om ham straks jeg hadde tid til overs. Men løpet var kjørt, og da bruddet først var et faktum føltes det mye, mye bedre enn å slite. Jeg trives godt alene og kjenner bedre på ting jeg har lyst til å gjøre for min egen del når jeg er singel, selv om gode forhold kan (og bør) være inspirerende.

Anonymous poster hash: d4f65...ed3