Har du hatt angst og blitt helt frisk?

[AnonymBruker]

Noen der ute som har det?

Jeg har slitt og kjempet i et halvt år mot klump i magen/bekymringer/kvalme hver eneste dag nå, og er så lei, nå har jeg en nedtur igjen og trenger bare å høre noen som har blitt friske av dette, og hvor lenge dere var "syke"..?

Trenger å høre noen som har blitt helt frisk for å få tilbake troen på at jeg kan finne megselv igjen endag.. :frown:

Anonymous poster hash: 1c4d0...378

[Pringle]

Jeg har hatt sosial angst i mange år (ikke lett å si når det begynte, kanskje var det i ungdomstiden pga mobbing, kanskje må man regne fra etter at jeg ble voksen og ikke utsatt for mobbing lenger), men jeg begynte i terapi for fem-seks år siden. Samtidig utfordret jeg meg selv ved å delta i Angstringen og diverse sammenkomster og foreninger, og fra februar/mars i fjor vil jeg si at jeg har vært kvitt angsten.

Generalisert angstlidelse, som det høres ut som du har, kan være vanskeligere å bli kvitt, og trenger ofte medisering. Får du behandling?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt sosial angst i mange år (ikke lett å si når det begynte, kanskje var det i ungdomstiden pga mobbing, kanskje må man regne fra etter at jeg ble voksen og ikke utsatt for mobbing lenger), men jeg begynte i terapi for fem-seks år siden. Samtidig utfordret jeg meg selv ved å delta i Angstringen og diverse sammenkomster og foreninger, og fra februar/mars i fjor vil jeg si at jeg har vært kvitt angsten.

Generalisert angstlidelse, som det høres ut som du har, kan være vanskeligere å bli kvitt, og trenger ofte medisering. Får du behandling?

Takker for svar! Ja, går til ungdomspsykolog nå imens jeg venter på plass hos DPS. Psykologen nå sier jeg har sosial angst, for jeg blir dårlig i sosiale sammenkomster for det er da jeg blir redd for å bli dårlig.

Men når jeg er alene vandrer jo tankene som de vil, så kan bli dårlig da også.

Dette er noe drit altså..!

Anonymous poster hash: 1c4d0...378

[Gjest Lino]

Ja, kjære jeg slet i 1 år med hard angst. Sommerfugler (på speed) i magen konstant, bekymret, redd og fysisk dårlig i magen. Men jeg er nå helt frisk! For meg gikk det over av seg selv faktisk. Vet fremdeles ikke hvorfor jeg hadde det, mi hvorfor det slapp taket etterhvert. Vet hvor frustrerende det er, da jeg ikke fant noe mønster på hvordan det oppstod. kunne våkne og tenke "åja, jeg har angst i dag." Og så hemmet det meg veldig...

Det som jeg tror hjalp, var å fortsette med hverdagen selv om angsten var der. Nevnte heller for de nærmeste at jeg var litt ute av deg. Ble det for mye så tok jeg meg pustepauser. Noen ganger kom jeg meg ikke ut av sengen, og jeg tillot meg å ha slike stunder. Prøvde å ikke stresse meg selv mer enn nødvendig. MEN, det er veldig viktig å ikke gro fast i sengen, fangsten vil da få et perfekt spillerom til å vokse. Da vil det plutselig bli for skummelt å gå til bussen, så butikken og så bort til postkassen. Kroppen vil begynne å reagere med redsel av at telefonen ringer, eller at noen banker på døren. Dit må du ikke komme! Hold den iallefall ved sjakk de periodene du ikke klarer å bli kvitt den, ikke la den vokse.

[AnonymBruker]

Jeg har selv slitt med mye bekymringsangst, det ble mye bedre når jeg begynte å trene regelmessig og ble satt på medisin.

Anonymous poster hash: 5d8bc...36f

[Gjest Lino]

Oi, ble noen skrivefeil der

[AnonymBruker]

Ja, kjære jeg slet i 1 år med hard angst. Sommerfugler (på speed) i magen konstant, bekymret, redd og fysisk dårlig i magen. Men jeg er nå helt frisk! For meg gikk det over av seg selv faktisk. Vet fremdeles ikke hvorfor jeg hadde det, mi hvorfor det slapp taket etterhvert. Vet hvor frustrerende det er, da jeg ikke fant noe mønster på hvordan det oppstod. kunne våkne og tenke "åja, jeg har angst i dag." Og så hemmet det meg veldig...

Det som jeg tror hjalp, var å fortsette med hverdagen selv om angsten var der. Nevnte heller for de nærmeste at jeg var litt ute av deg. Ble det for mye så tok jeg meg pustepauser. Noen ganger kom jeg meg ikke ut av sengen, og jeg tillot meg å ha slike stunder. Prøvde å ikke stresse meg selv mer enn nødvendig. MEN, det er veldig viktig å ikke gro fast i sengen, fangsten vil da få et perfekt spillerom til å vokse. Da vil det plutselig bli for skummelt å gå til bussen, så butikken og så bort til postkassen. Kroppen vil begynne å reagere med redsel av at telefonen ringer, eller at noen banker på døren. Dit må du ikke komme! Hold den iallefall ved sjakk de periodene du ikke klarer å bli kvitt den, ikke la den vokse.

Setter stor pris på dette Prøver å være flink å være litt med familie og kjæresten, de som gir meg trygghetsfølelse og prøver å utfordre megselv når jeg føler for det, drar på besøk til folk og går turer nesten hver dag. Jeg prøver så godt jeg kan, de rundt meg sier jeg har kommet langt, men det virker alltid så langt unna når man har nedturer som jeg har igjen nå :frown:

Men dette gir meg troen, jeg kan komme gjennom det og finne megselv igjen. Bli sosial og impulsiv, etterhvert komme meg ut i arbeidslivet. Det å ikke stresse mer enn nødvendig merker jeg også er viktig, står opp selv om jeg kjenner at dette blir en "angstdag"..

- TS

Anonymous poster hash: 1c4d0...378

[Gjest Keikolina]

Nei, tror ikke jeg blir bra noen gang, har gått opp og ned i nærmere 10 år, gikk på medisiner før, men de hjalp ikke. Jeg spurte om et nytt merke etter ett halvt år, men fikk det ikke. Da slutta jeg bare like godt.

[AnonymBruker]

Eg har hatt sosial angst så lengje eg kan hugse. Min angst var nok i svært stor grad eit resultat av mora mi si, ho fortalde meg ofte at berre ho kunne vere glad i meg og at ein ikkje vite kven som er farleg "der ute". Eg hugsar godt korleis eg kvia meg til bursdager, eg tenkte ofte at dei andre ungane var ute etter å gjere narr av meg og kanskje hadde dei invitert i bursdag berre for å lure meg opp i ei situasjon der dei kunne "ta" meg. Heilt irrasjonelle tankar for eit born, og det var utruleg vondt. Eg slutta å gå i bursdager då eg var 8-9 på grunn av dette.

Angste heldt fast i meg heilt til eg var vaksen. Eg klarte ikke fullføre videregåande normert, og tok det som privatist. Sjølv då hadde eg disse tankane om at verda ville ta meg, eg kvia meg til eksamen for tenk om fylkeskommunen berre hadde lurt meg og satt og lo av meg då eg møtte opp på feil plass til feil tid. Eg trudde alle i heile verda hadde ein agenda om å ta meg, stolte ikkje på nokon og hadde det utruleg vondt då eg innsåg at ikkje mora mi var til å stole på heller. I ettertid ser eg jo at det var mora mi som var "fienden" heile livet mitt, eg valde å ikkje ha noko med ho å gjere meir og i dag lever ho ikkje meir.

Eg var av og på med medisinar og terapi, men slutta i terapi siste gong i 2009, då eg ikkje følte det hjalp noko. Eg veit ikkje kva som fiksa det for meg, eg berre merkte ein dag at angsten var borte. Det skjedde nok noko då eg fekk born og vart åleine, og samstundes opplevte at visst kan eg ta vare på meg sjølv og bornet mitt.

Anonymous poster hash: aa747...a82

[AnonymBruker]

Har hatt angst i over 20 år. Tror jeg aldri blir frisk men bedre. Har perioder der jeg fungerer veldig greit for så og ha perioder der ikke takler noen ting. Har lært og leve med det. Skal i gang med ny behandling snart.

Anonymous poster hash: 28a98...ce2

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med panikkangst siden jeg var rundt 14 år. Jeg er nå 24 og vil si jeg er 90% frisk Det har gått fra å ikke kunne fungere, angst, oppkast, dårlig matlyst osv... Til at jeg nå studerer og har det fint.

For meg gjaldt det å fokusere på å tørre å slippe kontrollen. Jeg måtte jobbe lenge med å tenke at "ja, jeg er redd, jeg svetter, jeg er kvalm.... Men det skjer jo ikke mer enn det! Det ER ikke farlig! Om jeg dør, så dør jeg jo bare!" Altså prøve å ufarliggjøre angsten aktivt og virkelig kjenne at en kan faktisk ikke gjøre noe, og det er helt greit!

Det er jo selvfølgelig mange typer angst og grunner til at folk får det. Men dette er i alle fall min erfaring

Anonymous poster hash: bc275...58e

[Ragg]

Ja :D Hatt angst i mange år, noen år på medisin. Fikk tilslutt en fantastisk flink psykolog. Fikk god forklaring på hva angst er, hvorfor jeg fikk kroppslige symptomer, hvor lenge angstnfall varte osv. Har nå et og annet angstnfall med veldig lange mellomrom, men når angsten kommer så klarer jeg å kjenne på den og VET at den går over. Så har jeg og innsett at angsten vil alltid lure et sted i meg men det er jeg som har "overtaket" og ikke angsten. Så nå fungerer min hverdag som den skal

[La Guapa]

Ja :D Hatt angst i mange år, noen år på medisin. Fikk tilslutt en fantastisk flink psykolog. Fikk god forklaring på hva angst er, hvorfor jeg fikk kroppslige symptomer, hvor lenge angstnfall varte osv. Har nå et og annet angstnfall med veldig lange mellomrom, men når angsten kommer så klarer jeg å kjenne på den og VET at den går over. Så har jeg og innsett at angsten vil alltid lure et sted i meg men det er jeg som har "overtaket" og ikke angsten. Så nå fungerer min hverdag som den skal

Samme her !

Var hos en dyktig psykolog som lærte meg å kjenne på angsten istedenfor å gjøre alt for å unngå den. Jeg var veldig syk av angst da jeg var rundt 30 og før jeg ble mamma. I dag har jeg veldig lite angst. Hvis jeg er veldig stressa kan jeg kjenne litt symptomer, men jeg vet nå at det ikke er farlig

Er i en jobb der jeg eksponerer veldig mye og har til dels stort press og ansvar...... Og det går helt fint

Du vil få stor hjelp og bli helt frisk om du kommer deg til en psykolog med kunnskap om kognitiv terapi!

Masse lykke til ! Det kommer til å bli bra

[Gjest Vevila]

Nei, men det er blitt mye bedre og er nå til å leve med Var "ulevelig" i ca 10 år

Endret 6. oktober 2013 av Vevila

[Tiramisu]

Ja, er helt frisk.