Dårlig samvittighet..

[AnonymBruker]

Jeg måtte på onsdag dessverre avlive min kjære øyensten. Jeg måtte vel kanskje ikke, men vet anbefalte det da bildene viste skeiv ryggrad og sammenvoksninger. Han slet også mye med husstøv og midd-allergi, og dårlig pels og hud som følger av dette.

Jeg vet innerst inne at det var det rette valget å ta, men jeg sitter fortsatt med en følelse av at jeg ikke prøvde alt..

Jeg burde gjort mer for allergien hans og plagene mens han levde, og fatter ikke nå hvorfor jeg ikke gjorde det..Jeg gikk mange runder med meg selv den siste tiden(visste ikke om ryggen da), og hadde tenkt på å selge sofa og bilen for å få bukt med plagene hans på et vis. Han var 4 år gammel, lille klumpen.. I perioder var han bedre, heldigvis.

De eneste tankene jeg sitter med nå er at jeg burde tatt han ett annet sted for en andre mening. Jeg burde gjort flere tiltak for allergiplagene hans. Vært flinkere til å lese, smøre, holde rent, være ute, prøve alternativt osv. Jeg har alltid hatt ett stort hat for dyreplagere, og nå føler jeg meg som en selv. Neglisjerte jeg min egen hund som jeg elsket så inderlig høyt..?

Det er så mange ting jeg burde og skulle gjort for ham, men når det startet å gå opp for meg så var det for sent, og kanskje kunne noen andre gitt han mer.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette her..Har behovet for å få ut hvilket Forferdrlig menneske jeg er tror jeg. Han har jo også hatt det godt såklart, så venner og familie sier jo selvsagt at det er sånn det er, at han hadde det bra. Jeg VET at jeg kunne og burde gjort mer..Han hadde det vanskelig i sitt korte liv, og det var min plikt å gjøre det best mulig for ham..

Han har aldri manglet noe annet, og jeg ville aldri gjort han vondt med vilje, jeg elsket han. Men jeg har jo visst at han klaffe og plagdes, så det et vel på en måte det jeg har gjort..

Jeg skulle gjøre rett nå og gjøre ting best mulig for han, men det er for sent det er ingen garantier for at noe hadde funket, men da hadde jeg hvertfall forsøkt! Jeg skulle blant annet prøve akupunktur nå, og veldig mye annet jeg har tenkt på lenge..Som jeg burde gjort mye tidligere..

Jeg har sviktet hunden min. Han var høyt elsket, det kan ingen si noe på. Men jeg fulgte ikke opp på mitt ansvar når jeg absolutt burde gjort det, jeg levde på de bedre periodene.

Det var ikke sånn her det skulle bli, og Nå vet jeg ikke Hvordan jeg skal orke og takle å leve med meg selv..leve med denne angeren og dårlige samvittigheten resten av livet. Det tror jeg ikke at jeg fikser..

Anonymous poster hash: 611bd...886

[Barcelone]

Hvis veterunæren har anbefalt deg å la dyret ditt få slippe, så synes jeg du skal stole på veterinæren og det valget du tok. Alt for mange mennesker holder dyrene sine i live for enhver pris av rent egoistiske grunner. Synes du tok det rette valget ved å følge dyrlegens råd.

[Skywise]

Jeg har nettopp gått den samme tunge veien med en av mine hunder, bare at min hund feilet ikke noe fysisk, det var mentaliteten som sviktet, og alltid har sviktet, på den. Det var en svært vanskelig situasjon, hunden var nervøs og slet med stress, det var mange situasjoner den ikke taklet og det hele var egentlig veldig begrensende for både hundens og mitt liv. Samtidig var det utrolig vanskelig å ta avgjørelsen, for den var jo en forholdsvis grei hund i hverdagen når det bare var oss. Selv om det var ei møkkabikkje var jeg svært glad i den.

Å avlive er ikke et enkelt valg, man tenker gjerne at om man hadde gjort ting annerledes, gjort mer, brukt mer tid og funnet andre løsninger, - men man er dessverre ikke et supermenneske og man kan dessverre ikke prøve alt, det går bare ikke.

Spørsmålet du kan stille deg selv er jo om hunden hadde et fullverdig liv med sykdommen. Om svaret er nei eller du er usikker, må du stole på deg selv og veterinæren om at det var den riktige avgjørelsen. En død hund lider ikke, det er en mager trøst, men samtidig er det fint å vite at hunden ikke lenger plages av smerter, stress eller begrensninger.

Du får bare prøve å holde fast på at du ga hunden et godt liv mens du hadde den.

[Aurora M.]

"Det var ikke sånn her det skulle bli, og Nå vet jeg ikke Hvordan jeg skal orke og takle å leve med meg selv..leve med denne angeren og dårlige samvittigheten resten av livet. Det tror jeg ikke at jeg fikser.."

Jeg vil ikke gi det noe lettvint svar, for det tror jeg ikke hjelper deg. Egentlig tror jeg det hjelper lite hva andre sier i det hele tatt. Det er kun du som kjente hunden din, og det er kun du som vet hva du kunne/burde ha gjort annerledes. Jeg sier det av erfaring.

Da jeg avlivet gamlepusen min og satt igjen med den samme forferdelige skyldfølelsen, var det ikke mangel på velmenende trøst fra omgivelsene. Det prellet av som vann på gåsa. Det hjalp ikke meg det spor å høre at han hadde hatt et godt langt liv og alt det der. Det hadde han jo før han ble syk, men for meg overskygget de siste 3 årene alt annet. Jeg visste at han led unødig lenge og unødig mye (for i motsetning til deg, ventet jeg for lenge), og jeg vet det fremdeles 7 år etterpå.

Det eneste jeg med hånda på hjertet kan si, er at du tar feil i det jeg siterer. Du kommer til å klare å leve med det. Det er mulig det kommer til å ligge der innerst inne et sted, sammen med alt det andre som ikke er så godt å tenke på, men du kommer til å leve med det. Og om det er en utenkelig tanke nå, så kommer du, om du ønsker en ny hund en dag, til å få et godt liv sammen med en ny hundevenn.

Det er lett å tenke seg at om vi bare hadde gjort sånn eller sånn så hadde alt blitt annerledes og bedre. Men sannheten er at det vil vi aldri få svar på. Du gjorde kanskje for lite, mens jeg vet at jeg skulle ha gitt meg lenge før.

Men nå er det gjort. Og hvor mye vi enn ønsker det, så kan vi ikke skru tiden tilbake.

Jeg vet ikke hvor dypt skyldfølelsen sitter hos deg, men hos meg satt den dypt. Det andre forsøkte å si til meg, ble bare som et lite plaster på såret, men såret var der fremdeles, det verket og blødde og gjorde vondt. Det gikk fort opp for meg at jeg bare måtte akseptere det som det var: Jeg gjorde en feil, og det gikk ut over den jeg elsket mest. Så fikk det bare gjøre noe så inni h.... vondt. Det gikk ikke an å komme forbi det likevel.

Men èn ting bør du huske inni denne skyldfølelsen, og det er at det er lov å sørge over tapet av hunden din, kjenne på savnet og sorgen etter han. Du har tross alt også lidd et tap og det er viktig å være litt "egoistisk" og kjenne på det også!

Og "mat" deg selv med dette: Du gjorde det du mente var rett der og da! Du gjorde det ikke for å være slem mot han. Tvert om, du har alltid ment å være snill og god mot han fordi du elsket han! Om det kanskje slo feil ut, så var det ikke det du mente. Og det betyr tross alt mest!!