Hva er verst med spontanabort for deg?

[AnonymBruker]

De fleste synes det er trist å gå gjennom en spontanabort, og jeg lurer på hva du synes er verst med det.

Jeg føler meg selv litt unormal og ufølsom:

Det er ikke selve spontanaborten og det å miste barnet i magen jeg synes er ille. Klarer ikke å knytte meg til livet i magen så tidlig.

Jeg er mer sånn "Åneiiii.... Nå må jeg starte helt på nytt igjen..."

Starte på nytt med prøving, noe som kan ta mange måneder. Starte på nytt med begynnelsen av svangerskapet, som fører med seg kvalme og tretthet.

Det var så perfekt å skulle få barn i mai og jeg var SÅ fornøyd med det. Nå blir ikke det noe av...

Var 10 uker på vei og gleda meg så fælt til å si det til venner og familie, men nå blir det lenge til jeg kan komme med den gledelige nyheten.

Har hatt to SA og fått to barn. Blir mye større aldersforskjell enn vi ønsket pga SA.

Er uansett glad for de barna vi har og glad fordi jeg vet at jeg kan gjennomføre et svangerskap.

Anonymous poster hash: cac56...13d

[Gjest Arch]

Jeg har mistet mange ganger og kjenner meg godt igjen i følelsene dine. I tillegg til å bli lei meg har jeg og følt som du. Jeg tror ikke det er unormalt.

[Sunshine]

For meg var det å miste noen en gang til (hadde akkurat mistet to av mine nærmeste), men det gikk veldig fort over siden sorgen jeg bar på gav meg perspektiv på å miste noe jeg bare hadde visst om en ukes tid. Jeg trodde jeg mistet denne gangen også og da var det frustrasjonen over å starte på nytt siden jeg var 10 uker på vei. Jeg er ikke spesielt glad i å gravid og hater de første tre mnd, så det var det jeg var frustrert og skuffet over. Jeg har aldri vært trist pga barnet vi skulle fått.

Endret 5. oktober 2013 av Sunshine

[AnonymBruker]

Det verste for meg var at det som vi nå hadde sett for oss skulle bli fremtiden på et viss tidspunkt (rundt April) ble plutselig revet bort og det var ikke lenger noe å glede seg til. Mistet to ganger, en gang i uke 11.

Anonymous poster hash: dcd9f...fff

[AnonymBruker]

Det verste med selve hendelsen var smertene. Jeg var førstegangsgravid, begynte å blø, gikk til lege og skjønte i grunn at jeg kom til å få SA. Har lest meg på nettet om hva jeg skulle forvente, men ingenting forbered meg til det som skjedde videre. Hadde så sinnsyke smerter at vi dro til legevakten, lege der var ung og uerfaren og var redd å gjøre noe feil, så istedenfor å få smertestillende og komme over det, ble jeg send til fødeavdeling på et sykehus, i ambulanse. Det hele tok lang tid, så til slutt ble det sånn at jeg måtte bare klare meg selv, uten smertestillende, og når jeg først fikk det, det verste var allerede over. Da hadde jeg også hatt riene i 27 timer totalt, 3 timer av de med helt sinnsyke smerter som jeg har aldri opplevd før. Jeg fikk rett og slett en liten "demo"-fødsel... På sykehus kunne de ikke slutte å føle synd i meg og unnskylde seg for det de kalte rutinesvikt. Ble altså litt dramatisk..

Nå etter er jeg bare trist at nå må vi begynne alt på nytt. Også trist pga jeg skulle hatt vår-baby og syntes det var ganske bra timing, men nå blir det ikke sånn. Var også ganske kjipt å måtte fortelle mamma om hva som har skjedd, hun har gledet seg enormt til den baby - jeg er snart 33 og hun har nok ventet på barnebarn lenge - hun har allerede begynt å kikke på barnevogner og dåpsgaver! Jeg var 10 uker på vei.

Anonymous poster hash: b5a1e...b70

[AnonymBruker]

Klem til dere og klem til meg... Det er overraskende fysisk vondt - hadde vel ingen formening egentlig, men trodde kanskje det var mer som mensen. Men også tapet av babydrømmen, håpet og gleden gjør vondt. Sorgen til de rundt meg er også vond, trist mann (som er en fantastisk støtte), triste besteforeldre osv... Og så må vi begynne på nytt. Dette er vårt første forsøk på barn og jeg ble gravid på andre prøveperioden, men vi har ikke akkurat alderen med oss (er midt i 30-årene). Skjønner derfor godt dette med å bli litt oppgitt, fordi jeg følte jo at vi med uke 10 var godt på vei.

Min spontanabort startet torsdag, og via legevakt var jeg på sykehuset fredag. De konstaterte at det fortsatt var rester igjen, og jeg fikk med cytotec hjem. Ikke før var vi ute fra sykehuset før jeg fikk rielignende smerter og store blødninger som varte langt utover ettermiddagen. Kunne ikke satt noe inn som ville holdt seg der, så jeg bestemte meg for å vente til i dag ( trengte å sove litt også...) Men lurer litt nå på om dette er vits i å ta cytotec - det var ganske heftig det som kom i går av seg selv. Skal ringe sykehuset og forhøre meg.

Anonymous poster hash: 373a3...879

[AnonymBruker]

For meg var smertene som menssmerter, altså veldig overkommelig. Mistet 7+2. Det værste for meg var at på et øyeblikk forsvant alle planene mine. Selvom jeg var kort på vei hadde jeg rukket å planlegge masse, gledet meg mye og sett veldig frem til dette. Er også ei ann ei i familien som er gravid, så er ekstra tungt å se hennes mage vokse. Var også tungt å passere datoen da jeg hadde vært 12 uker på vei. I tillegg hadde jeg sagt det til mange, så det å måtte fortelle alle at det gikk galt var også veldig tungt.når jeg blir gravid igjen skal vi ikke si det til en sjel før 12 uker er gått! I tillegg er det jo faktisk kjedelig å måtte begynne på nytt igjen. Vente på el og vente på å kunne teste igjen..

Men det positive er at jeg kan bli gravid, og for en som ikke hadde vært gravid før var jo det en gledelig nyhet! Kan ikke forestille meg hvordan de som ikke kan bli gravid på egenhånd har det.

Anonymous poster hash: 2c3d4...67a

[AnonymBruker]

Kunne ikke satt noe inn som ville holdt seg der, så jeg bestemte meg for å vente til i dag ( trengte å sove litt også...) Men lurer litt nå på om dette er vits i å ta cytotec - det var ganske heftig det som kom i går av seg selv. Skal ringe sykehuset og forhøre meg. Anonymous poster hash: 373a3...879

Hei, jeg fikk og cytotec med meg og pga store blødninger, fikk jeg beskjed om å sette den inn i rumpa - det var visst like greit å gjøre det på den måten. Man kan også ta de gjennom munn, men da er det større risiko å bli kvalm av de. Og jeg tror kanskje du burde ta de allikevel - risiko med at det blir noen rester igjen er at de kan utvikle seg til svulst. Når jeg ble sjekket med UL var det ingen andre rester enn blod i livmoren, men jeg fikk allikevel cytotec, for å bli kvitt det aller siste..

Anonymous poster hash: b5a1e...b70

[AnonymBruker]

Hei, jeg fikk og cytotec med meg og pga store blødninger, fikk jeg beskjed om å sette den inn i rumpa - det var visst like greit å gjøre det på den måten. Man kan også ta de gjennom munn, men da er det større risiko å bli kvalm av de. Og jeg tror kanskje du burde ta de allikevel - risiko med at det blir noen rester igjen er at de kan utvikle seg til svulst. Når jeg ble sjekket med UL var det ingen andre rester enn blod i livmoren, men jeg fikk allikevel cytotec, for å bli kvitt det aller siste.. Anonymous poster hash: b5a1e...b70

Takk for råd, har endt opp med å ta dem. Ser frem til å være ferdig med dette... Men jeg har også blitt veldig positivt overrasket over helsevesenet: Alle er så snille og medfølende! Både på legevakt og på sykehus.

Anonymous poster hash: 373a3...879

[dreia]

Eg var gjennom tre spontanabortar før førstemann, og for meg var det verste frykten for at eg aldri kunne komma meg gjennom ein heil graviditet. Men eg har òg kjent på bitterheten ved å måtta starta heilt på scratch. Særlig har dette komme ved neste graviditet - då har eg følt at eg skulle vore der det enda forrige gong.

Det er særlig etter kvart som eg blir kjent med barna mine at eg av og til tenker på kva og kven det er eg har mista og som egaaldri vil bli kjent med. Det er sjølvsagt trist å tenka på, men samtidig ville ikkje akkurat dei gutane eg har nå komme viss eg ikkje hadde mista, så eg er helst litt "glad" for at det skjedde òg.

[Gjest vilma2000]

Jeg er enig med deg ts. Jeg mista i uke 7 og var alt for kort på vei til å få et forhold til at det var et menneske der. Det verste med hele opplevelsen var rier i to døgn, besivmte og ble lagt inn på sykehus. Å måtte opplevde smerter på linje med en fødsel var jeg helt uforbredt på. Utenom de fysiske smertene var det irriterende å måtte begynne på nytt med prøveperioder, testing og alt som hører med. Ble gravid igjen fort og da følte jeg egentlig at jeg allerede hadde vært gravid en stund så ble et eviglangt første trimester. Heldigvis gikk det bra denne gangen *bank i bordet* og er nå 6.mnd på vei.

[Vera Vinge]

Første gangen var jeg mest lei meg for at jeg måtte starte på nytt, spesielt siden jeg brukte noen måneder på å bli gravid første gang. Og så syns jeg det var veldig styrete fordi det lå en del rester igjen som ikke ville ut, og piller hjalp ikke. Etter mye fram og tilbake måtte jeg inn til utskrapning. Så da var det nesten styret rundt og at jeg liksom ikke kom meg videre som var verst. Spontanaborten kom ikke som noe sjokk, siden det er ganske vanlig å miste en gang. Jeg tenkte også at hvis dette var naturens måte å "rydde opp" på, kjente jeg en viss lettelse også, framfor å senere få vite at jeg bar et barn som ikke ville overleve uansett pga. store skader.

Da jeg mistet andre gang, opplevde jeg det veldig mye tyngre. Hadde akkurat fått målt hcg, som viste fin stigning, og vi hadde fortalt det til de nærmeste. Likevel var det også den gangen sånn at fosteret hadde dødd en stund før det ble oppdaget. Og jeg måtte til utskrapning også denne gangen. Da begynte jeg også å tenke at jeg kom til å få store problemer med å få barn, at jeg kanskje måtte gjennom mange aborter. Det tok en stund før jeg kom over den opplevelsen. Likevel var det ikke noen sorg over selve barnet som var tapt, men mer tapet over drømmen om et barn. Kjente ingen tilknytning til akkurat det barnet, og jeg ser det heller ikke som et barn før senere.

Dette var før jeg fikk sønnen min, og legen min mente jeg trolig også hadde en veldig tidlig spontanabort rett før jeg ble gravid med sønnen min, pga. av diverse mystiske forhold i starten av min sønns graviditet (men dette har jeg aldri fått stadfestet). Jeg blødde mye med sønnen min og også i denne graviditeten, men det har så langt gått helt fint, selv om jeg begge ganger har vært sikker på at det var slutten.

[AnonymBruker]

For min del var det verste å miste barnet. Man har kanskje ikke knyttet seg like mye til det som et barn som er født, men det er allikevel et iv. Hvem var han/hun?

Anonymous poster hash: 5e8e6...98a

[Gjest Kaffelattn]

De fleste synes det er trist å gå gjennom en spontanabort, og jeg lurer på hva du synes er verst med det.

Jeg føler meg selv litt unormal og ufølsom:

Det er ikke selve spontanaborten og det å miste barnet i magen jeg synes er ille. Klarer ikke å knytte meg til livet i magen så tidlig.

Jeg er mer sånn "Åneiiii.... Nå må jeg starte helt på nytt igjen..."

Starte på nytt med prøving, noe som kan ta mange måneder. Starte på nytt med begynnelsen av svangerskapet, som fører med seg kvalme og tretthet.

Det var så perfekt å skulle få barn i mai og jeg var SÅ fornøyd med det. Nå blir ikke det noe av...

Var 10 uker på vei og gleda meg så fælt til å si det til venner og familie, men nå blir det lenge til jeg kan komme med den gledelige nyheten.

Har hatt to SA og fått to barn. Blir mye større aldersforskjell enn vi ønsket pga SA.

Er uansett glad for de barna vi har og glad fordi jeg vet at jeg kan gjennomføre et svangerskap.

Anonymous poster hash: cac56...13d

Høres fantastisk normalt og vanlig ut!

[ViljaH]

Tapet av det som skulle bli.