Er ikke lenger kåt på samboeren.

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg håper dere kan hjelpe meg med et problem jeg har angående at jeg ikke lenger tenner på samboeren min.

Dette påvirker i stor grad hverdagslivet fordi at jeg ikke føler en attraksjon mot han. Jeg ser kanskje mer på han som en venn, og det gjør jo at jeg kysser han mindre, sjeldent vil ha sex og generelt tåler mindre av hans personlighetstrekk som jeg før tålte mer av fordi jeg likte han på DEN måten.

Vi krangler mer og jeg føler at han ikke er like tålmodig med meg som tidligere. Selvfølgelig kan dette være selvforskyldt ved at jeg ikke er like tålmodig lenger selv, men jeg synes rett og slett han kan være ganske ufyselig, og det gjør at jeg bare tar enda mindre avstand. Jeg kan se kjekke mannfolk og tenke at bare kjæresten min tok litt bedre vare på seg selv, så hadde alt vært lettere. En fæl tanke, jeg vet det, men det er nå en gang slik.

Jeg er jo uendelig glad i han, men vet ikke om jeg lenger elsker han. Jeg kan glede meg til han kommer hjem, men når jeg ser han, så føler jeg meg på en måte litt skuffa.

Og for å fortelle litt om hva som plager meg mest, så er det at han har ganske sterk og intens kroppslukt, i tillegg har han litt dårligere hygiene enn jeg har følelse av at andres kjærester har - dette påvirker i STOR grad hverdagsromansen og kan også være en hindring til intimitet ellers. Jeg oppfatter underlivet hans som frastøtende pga lukten, selv rett etter dusj og barbering.

Disse to tingene er vel det verste, men jeg tenker også en del på at han ifølge BMI er sykelig overvektig (35,5). Han er alltid slapp, tiltaksløs og jeg oppfatter han rett og slett som ganske lat, og han sier daglig at han føler seg helt dritt og må alltid "slappe" av hele kvelden på grunn av dette.

Det er ikke slik at det har sååå mye å si, men han er også ganske hårete... Ryggen og magen er vel det jeg reagerer mest på. Jeg synes ikke det er fint eller sexy. Ikke får jeg lov til å fjerne disse hårene heller.

Jeg tenner rett og slett ikke på han, og jeg har vært ærlig med han om hva jeg synes om vekten hans og at jeg synes han er litt tiltaksløs. Men han gjør ikke noe med det, og han skjønner ikke hvor uattraktivt jeg synes det er at han alltid sier at han er sliten og slapp og må slappe av. Jeg har prøvd å si at han ikke trenger å si det med mindre jeg spør.

Er det mulig å forandre på dette jeg synes er et problem? Jeg er i en alder og livssituasjon som tilsier at det er på tide å få barn (er 28 år), men jeg vil ikke stå alene med oppdragerrollen og være den som tar meg av "alt" mens han sitter å spiller PlayStation. (Synes for øvrig at en mann på 35 ikke trenger å være sykelig opptatt av å spille TV-spill 5 timer hver kveld og bli sur om han ikke får spilletiden sin.)

Er det et håp her? Hva er deres erfaringer?

Jeg ser for meg å innføre sunnere kost, bevege oss mer ute og aktivisere han sakte men sikkert. Og at vi deler på foreldreansvaret og lekingen med fremtidige barn. Drømmer jeg? Er det realistisk?

Anonymous poster hash: adc0d...422

[Gakkepus]

Det jeg lurer paa, er om du har romatiske folelser for kjaeresten din, at til tross for at du ikke er begeistret for utseendet hans per dags dato, saa er du forelsket/har dype folelser for han.

Det er nok haap, men for at det skal fungere, maa du tenke paa, hvordan du tidligere provd aa taa opp det problemet, og finne ut, om din maate aa kommunisere med han paa, har vaert effektiv, eller bare fort til at han har blitt mer staa. Begynn forst og fremst med deg selv, og prov aa grave litt etter hvor du kan ha begatt feil med din maate aa formidle det du foler til han.

Videre, for at det skal fungere, er det noe han maa onske aa endre. Han maa finne motivasjonen i seg selv, til aa endre det som skaper problemet i forholdet. Du sier at kroppslukten han er veldig intensiv, er han klar over det? Fordi, hvis det er noe han ikke er klar over, saa er den en selvfolge, saa maa du, igjen, formidle det til han, paa en veldig forsikig maate, da dette er et omt tema.

Skal du ta opp et slikt problem, fortell han, at du har et problem med det, fordi, som jeg har forstatt det, gaar det utover hvordan du oppfatter han. Ikke legg skylden paa han med en gang, men heller presiser, at du onsker at dette skal fungere, og derfor trenger du at noen drastiske endringer maa til.

[AnonymBruker]

Veldig dumt å bringe barn inn i dette forholdet, når du allerede er usikker før de er "skapt".

Også en dum unnskyldning å si at siden du er 28, så må du nesten få barn - du kan fortsatt få barn med en annen mann, om du blir 30, eller 32 først.

Synes det høres ut som at du har mistet følelsene for han - vil du da leve 30 år til sammen med ham?

50 % skiller seg jo i dag.. jeg skjønner hvorfor hvis mange velger å gifte seg på tross av at de er ganske dritlei allerede før de går i gang med barn og familie - da kan du doble irritasjonen over ting - da vil du trenge hjelp til mye - eller få dobbelt så mye ansvar for ting. Da bør alt det andre mellom dere to være på plass altså.

Anonymous poster hash: 7cd9b...0df

[AnonymBruker]

Det jeg lurer paa, er om du har romatiske folelser for kjaeresten din, at til tross for at du ikke er begeistret for utseendet hans per dags dato, saa er du forelsket/har dype folelser for han.

Det er nok haap, men for at det skal fungere, maa du tenke paa, hvordan du tidligere provd aa taa opp det problemet, og finne ut, om din maate aa kommunisere med han paa, har vaert effektiv, eller bare fort til at han har blitt mer staa. Begynn forst og fremst med deg selv, og prov aa grave litt etter hvor du kan ha begatt feil med din maate aa formidle det du foler til han.

Videre, for at det skal fungere, er det noe han maa onske aa endre. Han maa finne motivasjonen i seg selv, til aa endre det som skaper problemet i forholdet. Du sier at kroppslukten han er veldig intensiv, er han klar over det? Fordi, hvis det er noe han ikke er klar over, saa er den en selvfolge, saa maa du, igjen, formidle det til han, paa en veldig forsikig maate, da dette er et omt tema.

Skal du ta opp et slikt problem, fortell han, at du har et problem med det, fordi, som jeg har forstatt det, gaar det utover hvordan du oppfatter han. Ikke legg skylden paa han med en gang, men heller presiser, at du onsker at dette skal fungere, og derfor trenger du at noen drastiske endringer maa til.

Jeg har tatt det opp, alt sammen. Han sier at han skal endre seg osv, men det er alltid en unnskyldning for å ikke gjøre det. Han sier han vil spise sunnere og bevege seg mer, men så kan han dagen etter si at han vil ha noe kjapt til middag (grandis) og må "slappe av". Han sier at han føler at det å drasse rundt på så mye ekstra vekt er slitsomt i seg selv og at han vil endre det, så selv om jeg ikke vet helst sikkert at han er indre motivert, så sier han at han er det...

Kroppslukten er det jo vanskelig å gjøre noe med, men jeg tenker at det kan ha noe med kosthold og ekstra kilo å gjøre? I så fall vil jo dette bedre seg ved kostholdsendring og mosjon. Jeg gir sjeldent oralsex, og når han klager over det forteller jeg at jeg sjeldent føler at "den" er klar for det fordi den luktet mye. Da tenker jeg han har et valg, hvis han vil få oralsex, så VET han helt sikkert hva han må gjøre for å få det. Dette har vi snakket om MANGE ganger (mannfolk vil jo hele tiden ha oralsex, hehe).

Kroppshårene har jeg ikke nevnt, annet enn småkommentarer og at jeg drar i hårene på ryggen hans av og til. Jeg synes det hadde vært fint om han selv tok initiativet til å få den vokset, men, han er ikke tankeleser heller...

Jeg lurer på om det er en fremtid, og om man gjennom endringer i hans adferd vil kunne få tilbake gnisten. Jeg er jo glad i han, men ikke lenger forelsket etter 11 år sammen... Det er jo naturlig, men det er kjipt at jeg ikke bare ikke er forelsket, men at jeg også synes han er ganske fysisk frastøtende.

Anonymous poster hash: adc0d...422

[Teethgrinding]

Jeg hadde personlig aldri vært sammen med en tjukkas. 1) Det vitner om mangel på kontroll og finnes ikke sexy, 2) Jeg er selv så interessert i fysisk utfoldelse at jeg ikke kan akseptere en kjæreste som ikke kan/vil være med på f.eks tre timers løpetur i skogen eller fjellklatring. Nå er jeg dog litt ekstrem, både i synspunkter og på aktivitetsnivå.

Jeg ville anbefalt deg å vurdere et partnerskifte. En radikal livsstilsforandring slik som må til her, er noe han eventuelt må bestemme seg for selv. Det er utenfor din kontroll. Hvis dette er viktig for deg, noe jeg antar at det er, så ville jeg vurdert å finne på noe annet. Mangel på fysisk tenning er ofte en årsak for samlivsbrudd, men i dette tilfellet høres det ut som han er medskyldig.

Endret 4. oktober 2013 av Arcturus

[AnonymBruker]

Veldig dumt å bringe barn inn i dette forholdet, når du allerede er usikker før de er "skapt".

Også en dum unnskyldning å si at siden du er 28, så må du nesten få barn - du kan fortsatt få barn med en annen mann, om du blir 30, eller 32 først.

Synes det høres ut som at du har mistet følelsene for han - vil du da leve 30 år til sammen med ham?

50 % skiller seg jo i dag.. jeg skjønner hvorfor hvis mange velger å gifte seg på tross av at de er ganske dritlei allerede før de går i gang med barn og familie - da kan du doble irritasjonen over ting - da vil du trenge hjelp til mye - eller få dobbelt så mye ansvar for ting. Da bør alt det andre mellom dere to være på plass altså.

Anonymous poster hash: 7cd9b...0df

Men årsaken til at jeg er usikker er jo bare for ting som kan endres, tenker jeg. Men går det ann å endre en lat, kjukk og urenslig mann? Kan man lære en voksen mann å ta bedre vare på seg selv?

Eller vil han "alltid" være slik? Man hører jo alltid om at man ikke kan endre andre personer, bare seg selv. Jeg tror aldri jeg klarer ikke å endre mitt tankemønster til å like det jeg nå misliker. Så, går det ann å forandre en annen på de måtene jeg ønsker å forandre/forbedre min kjære?

Og jeg ser ikke for meg å få barn med en annen mann når jeg er 30 dersom jeg slår opp nå, ikke når jeg er 32 heller, for det tar tid å komme over dette forholdet, finne en ny, bli godt nok kjent og så få barn. Ting tar tid. Føler alle de "gode" mannfolka er tatt allerede. Mine venninner har aktive og godt etablerte mannfolk, og alle deres venner er opptatte. Jeg vet ikke hvor jeg kunne funnet en ny og bra mann som ikke er opptatt. Ikke har jeg egentlig lyst heller, er ganske hjemmekjær, ellers hadde jeg slått opp for lenge siden.

Anonymous poster hash: adc0d...422

[Gakkepus]

Jeg har tatt det opp, alt sammen. Han sier at han skal endre seg osv, men det er alltid en unnskyldning for å ikke gjøre det. Han sier han vil spise sunnere og bevege seg mer, men så kan han dagen etter si at han vil ha noe kjapt til middag (grandis) og må "slappe av". Han sier at han føler at det å drasse rundt på så mye ekstra vekt er slitsomt i seg selv og at han vil endre det, så selv om jeg ikke vet helst sikkert at han er indre motivert, så sier han at han er det...

Kroppslukten er det jo vanskelig å gjøre noe med, men jeg tenker at det kan ha noe med kosthold og ekstra kilo å gjøre? I så fall vil jo dette bedre seg ved kostholdsendring og mosjon. Jeg gir sjeldent oralsex, og når han klager over det forteller jeg at jeg sjeldent føler at "den" er klar for det fordi den luktet mye. Da tenker jeg han har et valg, hvis han vil få oralsex, så VET han helt sikkert hva han må gjøre for å få det. Dette har vi snakket om MANGE ganger (mannfolk vil jo hele tiden ha oralsex, hehe).

Kroppshårene har jeg ikke nevnt, annet enn småkommentarer og at jeg drar i hårene på ryggen hans av og til. Jeg synes det hadde vært fint om han selv tok initiativet til å få den vokset, men, han er ikke tankeleser heller...

Jeg lurer på om det er en fremtid, og om man gjennom endringer i hans adferd vil kunne få tilbake gnisten. Jeg er jo glad i han, men ikke lenger forelsket etter 11 år sammen... Det er jo naturlig, men det er kjipt at jeg ikke bare ikke er forelsket, men at jeg også synes han er ganske fysisk frastøtende.

Anonymous poster hash: adc0d...422

Det er nok riktig, at han ikke er en tankeleser, saa alt som plager deg, som du vet, maa du formidle klart.

Du skrev at dere har vaert sammen i elleve aar, kanskje han rett og slett har blitt lat og ikke lenger foler at han trenger aa pynte seg noe saerlig for deg, fordi, forholdet har kanskje gatt inn en form for 'ond sirkel' og blitt en vane? I begynnelsen av forholdet, onsker man alltid aa vaere paa sitt beste, men det kan virke som om han foler at det er noe han ikke trenger aa vaere, fordi, du er der, og dere har vaert sammen veldig lenge..

Ingen kan si hvor motivert han faktisk er, det kan vaere at han vil veldig gjerne, men at hans daarlige matvaner er for toffe aa bryte med. Kunne du tenkt deg, for eksempel, og prove aa jobbe sammen med han i form av aa endre ditt kosthold og vaere mer aktiv (naa bare skriver jeg saann uten aa vite noe om ditt kosthold og aktivitetsnivaa, saa rett meg hvis det er feil). Men jeg tror, at naar man er to om ett maal, saa blir det mer som en utfordring og motivasjonsgivende, enn et strev og mas..

[AnonymBruker]

Jeg hadde personlig aldri vært sammen med en tjukkas. 1) Det vitner om mangel på kontroll og finnes ikke sexy, 2) Jeg er selv så interessert i fysisk utfoldelse at jeg ikke kan akseptere en kjæreste som ikke kan/vil være med på f.eks tre timers løpetur i skogen eller fjellklatring. Nå er jeg dog litt ekstrem, både i synspunkter og på aktivitetsnivå.

Jeg ville anbefalt deg å vurdere et partnerskifte. En radikal livsstilsforandring slik som må til her, er noe han eventuelt må bestemme seg for selv. Det er utenfor din kontroll. Hvis dette er viktig for deg, noe jeg antar at det er, så ville jeg vurdert å finne på noe annet. Mangel på fysisk tenning er ofte en årsak for samlivsbrudd, men i dette tilfellet høres det ut som han er medskyldig.

Jeg er ikke veldig aktiv selv, så det er ikke såååå viktig at han nødvendigvis TRENER, men jeg har en aktiv jobb der jeg enten står, går eller løper rundt og tror det holder kroppen i relativt god form. Men jeg kan gå og gå og gå og gå uten å bli sliten, føler meg ikke utmattet av å bære flytteesker i noen timer osv. Og det er jo her forskjellene mellom oss blir for/så store. Han blir faktisk sliten av bare å skulle gå, GÅ på tur. Jeg fatter det ikke. Og når vi skal bære ting, så er jeg ofte sterkere enn han, og kan i alle fall holde på MYE lenger enn han. Og dette er jo ganske usexy. Jeg liker å føle meg underdanig, . Vi kan gjøre det samme og han blir så mye mer andpusten enn meg. Å bære flyteesker opp til 4.etasje gjør han sliten og ekstremt andpusten etter kasse 1. Må ta pauser hele tiden, står og gaper etter luft. Mens jeg går opp og ned og opp og ned uten at det bryr meg eller at jeg får en fysisk reaksjon annet enn å få høyere puls.

Jeg vet at han ikke har vært aktiv siden barndommen, og at hans familie ikke oppdro han til annet enn å få alt servert i fanget. Hans mor er også sykelig overvektig. Når han gjør litt hverdagslige ting og står slik å gasper etter luft foran sin mor, så sier hun at han må sette seg ned og slappe av fordi han har vært så flink. Helt ærlig tenker jeg bare da "hva faen?". Så jeg tenker at han i tillegg overdriver denne pustingen for at jeg skal si hvor flink han er osv, men det får jeg ikke meg selv til å gjøre. Jeg tenker på hva han har gjort og hvor sliten han BURDE være, ikke bare på hvor sliten han er. For det er jo slik at skiløpere slenger seg på bakken med snørr i hele trynet eller 10 mila, men da har de en bedre grunn enn om folk bli andpustne av å henge opp klesvasken liksom...

Men jeg savner initiativ, glød og vilje til å ta hånd om eget liv og grep om egen helse. Jeg tror han har fått feil oppdragelse angående helse og aktivitet, og da er det i alle fall vanskelig å forandre på dette mønstret. Eller?

Anonymous poster hash: adc0d...422

[AnonymBruker]

Men årsaken til at jeg er usikker er jo bare for ting som kan endres, tenker jeg. Men går det ann å endre en lat, kjukk og urenslig mann? Kan man lære en voksen mann å ta bedre vare på seg selv?

Eller vil han "alltid" være slik? Man hører jo alltid om at man ikke kan endre andre personer, bare seg selv. Jeg tror aldri jeg klarer ikke å endre mitt tankemønster til å like det jeg nå misliker. Så, går det ann å forandre en annen på de måtene jeg ønsker å forandre/forbedre min kjære?

Og jeg ser ikke for meg å få barn med en annen mann når jeg er 30 dersom jeg slår opp nå, ikke når jeg er 32 heller, for det tar tid å komme over dette forholdet, finne en ny, bli godt nok kjent og så få barn. Ting tar tid. Føler alle de "gode" mannfolka er tatt allerede. Mine venninner har aktive og godt etablerte mannfolk, og alle deres venner er opptatte. Jeg vet ikke hvor jeg kunne funnet en ny og bra mann som ikke er opptatt. Ikke har jeg egentlig lyst heller, er ganske hjemmekjær, ellers hadde jeg slått opp for lenge siden.

Anonymous poster hash: adc0d...422

Virker jo ikke som du har en mann som er villig til å endre seg da - var vel det hele innlegget ditt handlet om? Og ja, det er en grunn for alle ordtakene om at du ikke kan forandre noen -de stemmer!

Så synes du skal se for deg det du har i dag, fremover - i stedet for å idyllisere at ting kommer til å endre seg radikalt.

Men du sier jo selv at du egentlig har bestemt deg - at du ikke har lyst til å bytte mann.

Men da kan du ikke klage heller..

Anonymous poster hash: 7cd9b...0df

[Mike Waters]

Kjør på, få tre-fire barn. Dette fundamentet virker bunnsolid!

[Teethgrinding]

Jeg er ikke veldig aktiv selv, så det er ikke såååå viktig at han nødvendigvis TRENER, men jeg har en aktiv jobb der jeg enten står, går eller løper rundt og tror det holder kroppen i relativt god form. Men jeg kan gå og gå og gå og gå uten å bli sliten, føler meg ikke utmattet av å bære flytteesker i noen timer osv. Og det er jo her forskjellene mellom oss blir for/så store. Han blir faktisk sliten av bare å skulle gå, GÅ på tur. Jeg fatter det ikke. Og når vi skal bære ting, så er jeg ofte sterkere enn han, og kan i alle fall holde på MYE lenger enn han. Og dette er jo ganske usexy. Jeg liker å føle meg underdanig, . Vi kan gjøre det samme og han blir så mye mer andpusten enn meg. Å bære flyteesker opp til 4.etasje gjør han sliten og ekstremt andpusten etter kasse 1. Må ta pauser hele tiden, står og gaper etter luft. Mens jeg går opp og ned og opp og ned uten at det bryr meg eller at jeg får en fysisk reaksjon annet enn å få høyere puls.

Jeg vet at han ikke har vært aktiv siden barndommen, og at hans familie ikke oppdro han til annet enn å få alt servert i fanget. Hans mor er også sykelig overvektig. Når han gjør litt hverdagslige ting og står slik å gasper etter luft foran sin mor, så sier hun at han må sette seg ned og slappe av fordi han har vært så flink. Helt ærlig tenker jeg bare da "hva faen?". Så jeg tenker at han i tillegg overdriver denne pustingen for at jeg skal si hvor flink han er osv, men det får jeg ikke meg selv til å gjøre. Jeg tenker på hva han har gjort og hvor sliten han BURDE være, ikke bare på hvor sliten han er. For det er jo slik at skiløpere slenger seg på bakken med snørr i hele trynet eller 10 mila, men da har de en bedre grunn enn om folk bli andpustne av å henge opp klesvasken liksom...

Men jeg savner initiativ, glød og vilje til å ta hånd om eget liv og grep om egen helse. Jeg tror han har fått feil oppdragelse angående helse og aktivitet, og da er det i alle fall vanskelig å forandre på dette mønstret. Eller?

Anonymous poster hash: adc0d...422

Jeg går selv mye på ski, og kan fortelle deg på stående fot at 10 mil gjør vondt. Men! Jeg blir ikke andpusten av å løfte noen esker altså. Det høres ut som han har en ekstremt svak fysikk som har røtter helt ned i barndommen. Det vanskeliggjør hele horisonten om en radikal livsstilsforandring en god del i mine øyne. Han aner antakeligvis ikke nøyaktig hvor ille det står til fordi det aldri har stått bra til gjennom trening.

Tenk litt på hvilke drømmer du har. Hva er viktig for deg? Jeg liker å tenke i bilder. Jeg har konkrete settinger jeg jobber meg frem mot. En viss type bolig jeg drømmer om, visse settinger jeg vil oppnå før jeg dør. Hva slags bilder ser du for deg? Inngår han i disse bildene, eller passer han ikke inn? Det er helt legitimt å ville ønske seg noe annet...