synes synd i katten - "sosiale" problemer

[AnonymBruker]

Synes litt synd i katten min jeg..Hun er jentepus, og ikke blant de største. Hun blir stadig vekk jaget av de to svære nabokattene (samme eier) som alltid løper etter henne og freser. Hun har heldigvis plasser hun kan gjemme seg, og har aldri fått noen større skader enn et lite skrubbsår på nesen. Hun ser alltid litt nervøs ut ute, spesielt når de andre kattene er til syne. Det topper seg når nabohunden står ute og bjeffer som en gal etter henne i tillegg. Alle kattene er forresten kastrert.

Anonymous poster hash: 10d65...ebe

[Gjest Gjest_sunglasses]

Kjenner meg igjen. Katten min gikk gjennom det samme, men det roet seg ned etterhvert. Jeg jagde også nabokatten ved noen anledninger, noe som så ut til å hjelpe litt.

Jeg fant også ut når nabokatten er ute/inne, og lot katten min bestemme selv når hun ønsket å være ute. På den måten unngår de hverandre mest mulig.

[Aurora M.]

Pusina mi ble gatas mobbeoffer fra dag en. Hun var så naiv og godtroende at hun gikk rett bort til naboens digre ukastrerte hannkatt med halen rett til vers full av barnslig glede over å finne en venn... Det endte selvfølgelig med en kat(t)astrofe.. Veterinærbesøk etterfulgt av krage og antibiotika og dårlige nerver. Og dermed var på en måte "løpet satt". Hun ble redd alt som så ut som en katt, de været det og var etter henne så snart hun viste seg, med bittsår og redsel som resultat.

Men så ble hun noen år eldre, lærte seg grensene for andre katters territorier, og fant ut hvor hun kunne gå for å få være i fred. Og litt etter litt dannet hun sine egne grenser. Den ukastrerte naboen døde, nye mindre katter kom til og selvtilliten til Pusina vokste. Noen tøffing blir hun nok aldri. Men hun lar seg ikke terrorisere lengre i alle fall. Faktisk så jeg henne jage en annen katt bort fra hennes område for en uke siden. Da svulmet "mammahjertet" mitt aldri så lite..

Så jeg tror nok du bare får la tiden jobbe for henne jeg.

[AnonymBruker]

Åh, nesten litt godt at det ikke bare er meg. Jeg vet at jeg kan være litt "hønemor", men det gjør direkte vondt i hjertet. Jeg jager også bort nabokattene når jeg ser det, og så prøver jeg å tenke at hun bare må få lære å leve sitt katteliv på en litt hard måte. Nabokatten er mye ute og det er ikke noe mønster i det. Katten min er ute når hun vil, men som regel alltid når vi er på jobb. Hun har et hus ute som bare hun kommer seg inn i. Vi får vel bare ta tiden til hjelp? TS

Anonymous poster hash: c563f...f40

[Gjest Gjest_sunglasses]

Det er bra hun kan "søke ly" i sitt hjem når hun selv ønsker det, så ja - bare ta tiden til hjelp.

[AnonymBruker]

Hei:)

Har opplevd det samme selv, katten kom hjem med store skader etter å blitt angrepet av nabokatten som var en hunnkatt. Jeg husker ikke så utrolig godt, da det er lenge siden. Det gikk så langt at hun ble avlivet av skader. Jeg var på ferie (var bare en unge da), og pappa fikk den avlivet. Kunne sikkert ha klart seg, men han er ingen katteelsker. Så det husker jeg gjorde veldig vondt.

Det var bedre da vi hadde hund, for da forsvarte hunden katten vår. De var veldig gode venner. Men det var en ganske gammel hund, som vi hadde overtatt. Og hun døde av sykdom. Og da ble problemet verre igjen.

Nå har vi en annen katt (kattungen til den tidligere). Hun er slett ikke naiv, og hun "hater" alle andre dyr. Tåler ikke synet av dem, og finner kun tilhørighet hos mennesker (hun er sterilisert).Hun klarer godt å forsvare territoriumet sitt, og heldigvis for det.

Jeg håper virkelig det går bra med katten din, for det er utrolig synd hvis hun må oppleve det samme som vår tidligere katt. Hun ble rett og slett mishandlet av den andre katten.

Anonymous poster hash: 47d04...2e8